Etter frokost ville jeg til posthuset og sende kort hjem og kvitte meg med overflødig bagasje. June kjørte meg til posthuset og jeg fikk gjort hva jeg hadde bestemt.
Hun hadde lovet meg en heldagstur med bilen. Sylva hadde en hovedgate, hus på begge sider av gaten. Fra hovedveien gikk det smau mellom husene og
ut i villmarken eller mot en fjelltopp. Det var utrolig mange dalsøkk og små fjelltopper at en nesten trenger kart og kompass for å orientere seg. Et hus der og et hus der, små butikker overallt. Sylva er vanskelig å bli kjent.
Kirker var det over allt, små ubetydelige kirker, med små spir. Lett å kjøre seg bort. Skogen er så tett og svær at en knapt ser himmelen for bare trær. Hun fortalte om fjellfolket som kommer ned fra fjellet en gang
i måneden for å hente forsyninger. De var svært folkesky og samtidig veldig agressiv. Vi kjørte hele dagen, for å gå var for henne utenkelig. Hun tok til universitetet og bibloteket, og til sist museumet. Her hadde June
arbeidet. Museumet var om temaet de første innvandrene i North Caroline . Det var folk fra Scotland/Irland. De kom til dette område omkring 1500--1600 -og forsatte helt frem til 1900 -1950. De første innvandrene le tatt vel imot av
indianerne og de intergrerte seg vel inn i indianernes levemåte . De var ikke vant med skog og skogshogst, økser og sager var ukjente. De brente skogen ned når de ryddet land og bygget hus av stein slik som hjemme i Europa. Tømmeret
ble ubrukt. Først når tyskerne og skandinavene kom ble øksen og sagen tatt i bruk. Tømmeret ble bygningsmaterial.