Kommet tilbake fra jungellturen, hadde jeg hele dagen til å utforske markedene. Det var en ting jeg oppdaget var kokablader som ble solgt blant annet. Grønnsak til
å koke suppe på, ble det meg fortalt. Salg var forbudt, men det var sterk motstand fra lokalbefolkningen og også de lokale myndigheter. Det var en nødvendighet ofte og bruke det i medisinsk sammenheng og det gav en metthetfølelse
og utholdenhet. Ofte var det fattige eneste innkom å selge blader. Press utenfra gjorde disse bøndene kriminell og mange av bøndene havnet i fengsel. En skal ha i bakhue at en arbeidsdag var ofte 16 timer og sulten var alltid til stede
hos mange, de trengte en stimulans til å holde ut. Vi har så veldig lett å dømme. Det som er et nytelsemiddel for oss, kan være en nødvendighet for andre.
Med disse strøtankene i hodet gikk jeg tilbake til hotellet. Jeg ville planlegge turen til Machu Picchu. Jeg hadde fått en god del tips fra andre reisende om Inca-trailen, hvilke fottøy jeg måtte
ha, hvilke klær jeg burde kjøpe og ikke glemme myggnett. Kart og kompass var en nødvendig het, også måtte jeg ha fyrstikker. Listen ble lang etterhvert. Det ble en sen kveld.