Etter en lang tur på nattbussen ankom jeg k.10.30 og var raskt med å fine et sted å bo. Igjen brukte jeg Lonely Planet. Stedet de anbefalte eksisterte ikke
lenger. Det var en skuffelse, men jeg fant helt tilfeldig et appartemet hotel, Valdiva. Prisen var spiselig, 16 dollar. Rommet var upersonlig, men rent og fint, dessutenn hadde det varmt vann i dusjen.
Byen bærer preg av å være en havneby, men parken Plaza Colon var et pusterom i omgivelsene, og midt i parken er et nøyaktig kopi av Big Ben, en gave fra England.
Når en vandrer omkring alene i en by med stressende mennesker, begynner en å lure om livet er verdt å leve. Mennesker i bevegelse fra et sted til et annet, alltid
larm omkring. Ørene for aldri kvile, og hele tiden nye inntrykk som skal fordøyes.
Antofargasta, byen med Andesfjellene i øst
og Stillehavet mot vest og en havn full av skip fra alle verdenshjørner, gir meg en bekreftelse at vi er globale. Savner nyheter fra Europa, slike nyheter er vist uinteressant. Men en ting er felles for komersiellt TV og det er reklame og annonsering
lottonummeret som har vunnet potten og mellom slagene reklame om bleier, bind og vaskepulver. Ja, menneskene er her som andre steder opptatt huslige problemer. På en byggeplass oppdaget jeg at det ble brukt Sandvik verktøy og at blandingsmaskinen
var produsert i Sverige. Blandingsforholdet var ettermitt skjønn tilfeldig, men det ble hus av det til slutt. Vatringen ble gjort med øyensynet, men husene ble ikke skeive, ikke synbart iallefall. Stillasene var ikke av de sikreste, men de funket.
Det drar motavreise til Iquique, en havneby som hadde sin storhetstid omkring 1900, da nitrit - baronene bygget sine slott og vannet kom fta Andesfjellene.