Dagbok

2 maaneder med stress

soendag 7.mars 2014

Vindjammen vant til slutt og jeg betalte dyrt fo tapet

Naa har det vaert full aktivitet i 8 uker og det naermer seg slutten. Idag er det detaljearbeidet de holder paa med. De er ikke saa noye med detaljer, at foreksempel en doer ikke kan lukkes helt, er ikke saa noye,en kan jo loefte den paa plass. Vinduer er det samme tullet og jeg maa staa i naerheten ellers er det juksing med vatringen og karmene settes inn og vinduene blir vanskelig aa aapne og lukkes, men  etterhvert blir det bra. Det er ikke saa godt for hjertet aa bli stresset hele tiden,og svelge ordene som burde bli sagt, men jeg har overlevdt.
det har vaert naermest et helvete aa bo her med stoev hvirvlende i luften og braak og masse mennesker i hagen som kommer for aa forstyrre. Hver kveld etter arbeiidstid, patch serverer oel og mat og det nytter ikke aa si henne i mot, for slik er vanlig aa gjoere ut paa landet. Dette argumentet er velbrukt og det irritere hver gang. Men resultatat erblitt noenlunde bra og alle synes aa vaere tilfredse.

tirsdag den 19. februar 2014

Spøkelser i huset

Jeg trodde jeg var ferdig med all byggingen. Men den gang ei, men min kjære  har sterk tro på sjelevandring og det visste seg at hun kunne ikke hverken spise, sove heller bo i en del av huset Relevant i denne sammenhengen er kulturens forestillinger og holdninger til døden. Overgangen mellom liv og død og menneskets skjebne etter døden er klassiske mytetemaer som gir uttrykk i mange ulike forestillinger. Dagligspråkers forståelse av myte som løgn og fordom gjør den til problematisk for oss utenforstående. Taket på huset vendte nord syd og det skulle vende øst vest. Følgende ble winjammen  altså sjelen vandre i huset istendenfor og fant ikke veien ut av mørket. Jeg har i årevis kjempet i mot å rive å snu taket, men til slutt gav jeg opp.
Så i begynnelsen av januar bestemte jeg at den eneste løsning var og rive ned og bygge opp igjen. For meg er det helt uforståelig at jeg må gjøre dette, men å forklare at det er en umulighet.

huset er nå revet ogdet nye er nesten kommet på plass.

Jeg har svært heldig med arbeidslaget, de gjorde, prisen ble avtalt på forhånd. Foreløbig holder de seg til kalkyle.

lørdag den 11.januar 2014

Ståa i desember

Det har ikke alltid lett  å være i Bankok, men nå denne desember har det vært vanskelig, Mange gater har vært sperret av. Politiet har prøvd å holde i gang trafikken til og fra sentrum for handel. Det vil si der turistene er. Dette har fungert noenlunde bra. De fleste demostrasjoner  har vært i nærheten av parlamentet og de offentlige kontorer.Løsningen på problemet synes idag å være uløselig. Avstanden synes å være stor.
Familien har holdt seg hjemme i Lam Puk.
Juleaften som ikke feires i den buddiske tro, heldigvis. Ingen gaver tl hverandre og inge dans rundt juletreet.
I Bangkok hadde mange startet på ferien sin og reiste hjem og det ble heller ingen avslapping. Trafikken er vanligvis på denne  tiden trafikkert med store transportbiler som er overlastet med sukkerrør og de er svært vanskelig å forbikjøre. Ofte forekommer de hasiarde bilmanøver og fronkollisjoner med døde som resultat. Skal du ikke noe spesielt , bli hjemme.
Det har blitt en tradisjon for mange oss utlendinger å feire  Boxing Day hos Gary på Ryan Resort. Han har engelsk julemiddag på menyen pluss Thaimat. Vi som ønsker noe annet kan også få det. Men de engelske julemiddag er god . Vi hadde forhåndbestillt. Traff der andre f nordmenn. Det er godt å få snakke ditt eget språk og flere thaidamer snakker norskda bor i tidvis i Norge og lært språket. Vi Patch og jeg avsluttet tidlig og jeg hadde drukket litem ønsket ikke å våkne neste morgen med hodepine.
Den siste uken i desember var Patch i åkeren og markedet for å selge produkktene sine. Jeg holdt meg hjemme og koste meg med bøker. Nyttårsaften satt vi på terassen og så på galskapen og nøt et glass champagne.

Godt nyttår 
















28.12. 2013

Politiske tumulter

I Lam Puk går livet sin vanlige gang med innhøsting av ris, tørking og bringe den til møllen. Rishøsten var ikke som ventet grunnet først for lite regn og deretter mye for mye regn. Kvaliteten ble ikke som forventet og det ble også en langt mindre mengde. Bøndene tar tapet med fornuft og når en haar lite fra før så merkes det godt. Men en ting er som alltid penger for billig brennevin. 
De siste ukene har det også hvert veldig kaldt om nettene, så behovet for å ha noe å varme seg med har vært stort. Mange har et bål i hagen for å varme seg. Det å sove under åpen himmel er ikke akkurat så lurt, men de har ikke så mange alternativer. Et ullteppe og leirbål synes å være løsningen. Det dør mange eldre på denne tiden så vi har hatt sørge musikk som kringkaster dødsfall i landsbyen mange dager. 
Alle i landsbyen deler på utgiftene mer eller mindre, for mat og drikke skal det være.
Først skal munkene bestemme hvilken dag som er en god dag for å brennes og har du nok penger kan det ta noen dagers ventetid. Da skal det serveres mat og drikke for alle som viser repespekt. Kvelden før kremeringen skytes det med løskrutt, slik at sjelen for en god  hjelp til reisen til sitt neste liv. Så det blir lite søvn. 
Mange bringer urnen hjem i hagen, før den får sin permante plass i tempelet.
Det har også vært meget urolig politisk i Bangkok med demostrasjoner hver dag. Titusener av demostranter har vært  i gatene og det har ikke godt rolig for seg. Fjernsynet viser noe men ikke det hele. Politiet har vært aktiv å demme opp og hæren er tilskuer.




























d

søndag den 22. 12 2013

Lam Phuk

Landet på flyplassen etter en flyreise som gikk via Honkong. Tok meg et opphold på et par dager for å klimatisere meg. Flyreisen gikk greid den. Fra Bergen til London og deretter Hongkong. Fikk sove nesten hele veien frem. 
Hongkong er en interessant by og etter jeg hadde funnet meg et hotell tok jeg en sightseeing for å oppleve et godt måltid mat på markedet. Det bringer deg inn i en god stemning å se alle smilend3 mennesker som vandrer rundt på markedplassen.
Etter to overnattinger reiste jeg videre til Bangkok. Her skulle Patch møte meg trodde jeg, men vi hadde misforstått hverandre, så jeg tok taxi til hotellet og ringte henne. Etter noen timer kom hun smilende og glad til uterestauranten. Her hadde vi et godt måltid med vin og det hele og gikk på rommet for åå roe oss ned. Det var kjekkt å se henne igjen. 
Etter noen dager dro vi hjem til Lam Phuk. 
Skadene på huset var ikke overdrevet. Under en periode hadde vårt hus vært en brønn.


God Jul og Godt Nyttår til alle mine lesere







søndag den 15.desember 2003

Ferie i Norge

Jeg hadde gledet meg lenge til turen. Jeg savner våren og allt som følger med den, når engen grønnes og løvet spretter frem og engblomstene kommer krypende fram fra dvalen. Slik opplever du ikke her i Lem Phuk, her er det enten brunnsvidd elle grønnt. Svært lite blomster, da heller nytteplanter. 
Jeg kom hjem tidlig mai så jeg fikk nesten hele våren med meg. Heldig med været var jeg også. Jeg kunne pusle litt i hagen og nyte vårluften. 
Jeg hadde også den glede å gå på  kaien, hver søndag var å puste liv gamle minner, og prate med sambygninger og drikke kaffe og spise vafler. Dugnadsgjengen gjør en kjempejobb og Eknesvågens venner gjør miljøet på kaien kaselig. Bokkaffeen  er et levende bevis på at det går an å gjøre noe.
Jeg feiret også 17.mai på kaien. Det var en flott opplevelse. 
Eknesdagen var sketsjen over gamle dager var meget underholdene. Det var nok noen som kjente seg igjen, så latteren kom lett.
Det ble også mange hyggelige grillkvelder hos Elin og Atle.
Til Eknes kom familien Nils til urnenedsettelse, han hadde sagt takk for seg i dette livet. De var noen dager på besøk.
Jeg havnet på sykehus med lunge og hjerteproblemer i august og havnet på sykehus en uke, som forlenget mitt opphold i Norge. Jeg kom meg avgårde i begynnelsen av novemberæ

onsdag den 11. desember 2013

De siste månedene

Vi kom vel hjem til Lem Puk etter turen og kom fort inn i de gamle vaner. Både datteren og sønnen var på besøk hos oss, så jeg hørte ikke mye prat på engelsk. For det meste satt jeg alene, men vi hadde alle måltidene sammen. Det var kjekt å høre nyheter fra HuaHin. Jack, sønnen til Patch skulle ta eksamen på yrkesskolenm, så han var opptatt med å lese pensum, mens Noi kjørte rundt og besøkkte gale venner. Moren var med og jeg hadde mest selskap av hunden, min trofaste følgesvenn.
Var selvfølgelig også og besøkte venner som bor omkring her. Treffpunktet er Ryan resort for oss utlendinger, der er det alltid noen å snakke med. Ellers forberedet jeg meg på hjemreisen til Norge. Jeg kvir meg hver gang for den lane flyreisen, men jeg ville hjem iår og lade batteriene. Når du bor i annet land med en annen måte å tenke på, en helt annen kultur. Jeg savner også den norske natur og vååren i Norge er noe helt spesiellt.
Det var deilig å lande på Flesland og se Morten som kom og hentet meg.
Våren var ikke helt satt inn og det var kaldt etter min standard, men solen var der og det hadde begynt grønnes.
Kom vel frem til Eknes, kjelleren var rengjort av Elin, det var noe jeg satt riktig pris på og hun hadde laget en riktig god middag. Norsk mat er sjelden kost her nede, så det smakte riktig godt. 
Det ble en riktig hyggelig kveld med Asle og Elin.

tirsdag den 16.juli 2013

Chiang Dao

Siggen og Suni kjente et norsk/thai par i Chiang Dao saa det hadde vi bestemt aa reise til foer vi vendte nesen hjemover til Phimai, Suni hjemsted.
Vi startet tidlig om morgenen fea Chiangmai, turen  er ganske lang og det er en rough vei til grensen. Chiang Dao er er ogsaa en grenseby og ligger midt i triangelomraadet. Dao er naermest en markedetsby for stammene som lever av jordbruk. Dao er ogsaa en velkjent smuglerby for alle varer og jeg mener alle varer.
Vi skulle moete ekteparet paa markedplassen, for de hadde ordnet overnatting paa et hotell. Fruen moette oss og ledet oss frem til hotellet. Standarden paa hotellet var ikke det beste og matserving maatte vi finne et annet sted.Heldigvis var det ikke saa langt aaa gaa, rett over gaten, paa
 bussholdeplassen.
Foerst skulle vi hjem til ekteparet. Vi ble servert oel og vi Patch og jeg fikkhilst paa nordmannen, som hadde lenge bodd i Bangkok, men hadde flyttet nordover med kona. De holdt paa aa bygge hus naa.
Ettermiddagen  og kveldern kom braatt paaa, pleier aa gjoere det i godt selskap, og vi maatte til hotellet aa sove. Suni og Siggen ble sittende lenger en Patch og jeg.
Jeg vet ikke naar de kom hjem, men neste morgen forsvant svaert tidlig til tempelet, jeg har nok av aa besoeke templer og ta morgenboennnen min i sengen sovende. De andre forsvant og jrg koste meg paa egenhaand.
Ette vi var samlet igjen satte vi oss i bilen. Vi var paa full fart mot Sunis hjem.

tirsdag den 30.4 2013

dag 5

Etter en god natt soevn pakket vi bilen og drakk litt kaffee og spiste medbrakt frukt forsatte vi reisen mot 
chiangmai. Naar vi kom tl Mae Hong Song fant vi et sted hvor vi fikk i oss thai frokast, ikke akkurat en skive med brunost, men chillyfrokst og har vi ikke vaert paa toalettet er du etter en slik frokost en gjest.
Veien   forandrer kjoereretning mot oest og innover landet til Changmai.Denne strekning er svaert populaer blant turister som kjoerer motorsykler og bacpackere. Et av de mest populaere steder er Pai. Selvom stedet er blitt saa populaert kan en litt utenfor sentrum, kan du fremdeles finne mange rolige overnattingssteder med lay back attitude. Denne byen som er stammen Shan hovedsete , baade templene og de rolige bakgatene og moroen paa markene viser dette.
Vi gjorde en spisepause her, for vi hadde besemt oss at neste overnatting var Chiangmai, saa det ble ingen overnatting her.
Veien mot  chiangmai er kronglete og ikke den beste veien for nattkjoering. Desssuten for aa faa med seg alle naturherlighetene, maa en kjoere om dagen. Mange smaastopp for fotografering og kjoep av urter og urtemedisin hoerer ogsaa med. Men vi kom frem til Chiangmai sent om kvelden. Fant et ypperlig sted aa overnatte, Orawee house.



loerdag den 27.april 2013

dag 4

Vi hadde tenkt aa forsette mot Mae Hong Son hvor vi skulle finne et bra sted aa  oernatte. Bruke et hotell som Patch og jeg hadde benyttet foer.Men det var saa mange steder aa se for Sigge og Suni og mange smaamarkeder langs veien, at det ble mange stopp. Markeder som seger naturmedisin og sjoelvdyrket kaffeplanter og te i mange variasjoner. Ogsaa paa nesten hvert stopp ble det kjoept noe og bilen ble bare tyngre og tyngre. Det er paa slike utfarter en skulle hatt en Pick up.
Veien er ogsaa veldig svingete og mye opp og ned. Det er ikke alltid veien folger det naturlige laege, den gaar ofte paa tvers av dalen for krype opp mot bakkekammen. Saa veien har enkelte bratte stigninger og bratte nedoverbakker. Det er ikke akkurat en vei som jeg vil kjoere i moerke, saa vi bestemte oss om vi fant en resort langs veien skulle vi bli over natten.
Heldigvis for oss fant vi et sted  Ban Mae Hong.

26.april 2013

Lags grensen til Burma

Hele veien til Mae Sariang er blitt oppgradert. Veien gaar fremdeles i den samme trase, men veien er blitt mye bedre kvalitet enn den foerste gange jeg var der. Minner veldig mye om en berg og dalbane, veien svinger seg som en orm opp og ned, mend svinger som er mer enn 180 grader. Her kjoerer vi igjennom den stoerste flyktningsleiren i Thailand. De bor i ingemannsland, i bambushytter med lauvtak. Menneskene som bor der har ikke rettigheter hverken i Thailand eller Burma. Ingen skole, ingen sykehus og ikke store muligheter til
aa komme ut av elendigheten. Mae Sariang er heller en liten uinterresant smaaby omkring 10000 inbyggere. Det er ogsaa mange stammesamfunn i naerheten, men for meg og foelge ble det bare gjennomkjoering.

Mandag 22.04 2003

Dag 3

Vi ble vaerende i Mae sot to netter. Andre dagen vandret vi rundt og saa paa serverdigetene og selvfoelgelig gjorde vi turen til grensemarkedet. Markedet ligger helt paa grensen til Burma tett ved elven' Denne smaabyen med tett naboskp med Burma og Karen flyktningsleierer bidrar med et dyster side av multikultur'
En kan foele spenningen, men med alle politisjekkpunker er det ingen fare i byen. Det er meg fortalt aa gaa uteneom alfervei kan bidra til andre forhold.
Jeg selv kunne ikke vandre omkring saa mye, hoften min har vaert i ulage saa Suni og Siggen med Patch gjorde sightseeing sammen. 

16.04 2013

Dag 2

Jeg ville vise Siggen og Suni grenseveien mot Burma saa neste stopp ville bli Mae Sott. Bilturen fra Pakong Chai til Mae Sott er ganske bra med forholdsvis gode veier til Tak. Det er en del trailertrafikk, men det er som oftest serioese sjaafoerer i motsettning til andre sjaafoerer
Dette med aa kjoere i Thailand er og blir et sjansespill og skjer det en ulykke vet vi utlendinger at vi er skyld om vi er det eller ikke. Vi kan betale og dette med aa argumentere paa skyldspoersmaalet kan bli en dyr affaere. Denne problemstillingen har gjort meg til en meget oppmerksom kjoerer og selvom en kan kjoere langt over fartsgrensen saa holder jeg meg til fartsgrensen.
Turen til Trat gikk som forventet og vi spiste en bedre lunsj der. Fikk ogsaa unna det noedvendige toalettbesoek og en liten halvtime soevn. Veien mellom Tak og Mae Sott er veldig svingete og mye opp og ned nesten som en fjell og dalbane.
Trafkken avtar jo naermere du kommer Mae Sott.men det er nok alikevell. 
Jeg tenkte vi kunne sove paa det samme hotellet vi Patch og jeg hadde overnattet, men det var fullt og  vi ble henvist til et nytt overnattingssted litt utenfor sentrem OK.Hills var navnet og vi var ikke skuffet. Et skikkelig overnattingsted, rent og fint og ikke saa langt fra sentrum at det gjorde noe. Vi ar saafornoid at vi bestemte oss for to dager i Mae Sott saa vi alle kunne gaa paa grensemarkedet. Sigrd, Suni og Patch forsvant, de liker aa snuse omkring og gjoere en god handel. Jeg fant meg en kafe og ble sittende der og lese og drikke kaffe.

13 04 2013

Suni og Siggen paa biltur til Changmai med oss

Vi hadde lenge bestemt oss aa reise sammen  i Thailand. Landet er stort og folkerikt og meget interessant. Jeg ville vise Siggen at Thailand er mer en badestrender. Reisen startet fra Phimai og fra der drog vi vestover mot grensen til Burma. Patch har vaert denne veien en gang foer med meg, saa hun visste at denne veien er dramatisk og flott.  Suni oensket  foerst aa se Chok Chai, den stoerste melkefarmen i Thailand. Farmen er ikke bare en melkeprodeserende farm, men har baade vannboefler , sauer og hester blant annet. Farmen basere ogsaa sine inntekter paa turister ogskolevirksomhet og farmen er veldig populaer blant skoler i Thailand. Dag 1 ble at vi kjoerte fra Phimai til Pak Thong Chai, hvor vi overnattet. Land Breeze var navnet og resorten ligger opp i fjellsiden , rikt fruktland hvor det dyrkes allt fra druer til bananer og epler og paerer og mye mer.
Vin ogoel hadde vi allerede kjoept og naa ble det frukt i alle baner. Reorten hadde ikke kjoekkenet aapent saa om vi ville ha noe aa bite i maatte vi finne et annet sted, hvilke vi ogsaa gjorde, men etter maatidet kjoerte vi tilbake til Landbreeze.











chai

Mandag den 3. mars 2003

Grisungene er fremdeles  levende.

Den store bekymringen til Patch var grisungene. Purka hadde foedt 14 unger og seks unger doede de foerste nettene og naar vi reiste var det to i faresonen. Idet det er vaskelig aa faa tak i paalitlige arbeidere er det en sjanse aa reise bort. Sulten gnager hos mange her og lett tilgjengelige grisunger er fristende. Heldigvis var svogeren hennes Mi villig aa passe paa og han har tjent paa aa vaere paalitelig til Patch. Vi har brukt som hjelpesmann foer og han har faat rikelig betalt.
Vi kom tilbake etter en lang biltur med livet i behold og Patch sprang over til grisehuset. Lykkelig vendte hun tilbake, alle ungene var fremdeles i live.
Riktignok var en av de gjenlevende i daarlig forfatning, men etter taateflaske behandling og kokt ris i melk noen dager vokste den seg til og loeper idag glad omkring i grisebingen med de andre ungene.
Fikk ordnet med aarsvisa den neste dagen og dro deretter for aa esoeke Siggen. Patch hadde igjen ordnet med oppasser eller dreng for grisene, og vi kjoerte til Kroat for aa treffe broderen med foelge. Overnattet der og naeste dag drog vi videre til Phimai, der Siggen bor naar han er i Thailand. Overnattet en dag for igjen aa dra tilbake til Lam Phuk. Siggen og Suni kom med. Grisene levde i beste velgaaende og naa gjoer vi oss ferdig til aa dra'

mandag den 18. februar 2013

Tiden loeper avgaarde naar du er pensjonist

Den aarlige bekreftelse fra norske myndigheter at jeg er pensjonist var paa programmet siste uke. Jeg dro alltid til den norske ambasade i Bangkok for aa faa dette unnagjort foer, men denne gangen ville jeg proeve noe nytt, dra til drt norske konsulat i Jomtien. 
Jomtien er et typisk et sted hvor det er mange fastboende utlendinger.  Ikke lant fra Pattaya og en del\ billegere og langt roligere. Stranden er heller ikke saa overfyllt av salgsboder.
Det er ogsaa mye lettere aa kjoere herifra til Jomtien enn til Bangkok eller Pattaya. Mindre trafikk og kortere avstand.
Jeg trengte aa komme bort ifra Lam Phuk og toerre rismarker og boeffler og kyr. Patch var ikke helt enig at vi skulle reise paa grunn av grisen, som skulle foe i naer fremid. Men heldigvis for meg var det helt noedvendig for meg aa faa denne bekreftelsen, mitt visa maa fornyes i denne uke og da maa alle papirer vaere i orden. 
Patch er naa mye flinkere passasjer og det gaar askillig roligere naa enn foer. Hun har ogsaa blitt flinkere aa spoerre etter veien naar jeg har kjoert meg bort. Bilkjoering i Thailand er noe annet enn bilkjoering i Norge og jeg er begynt aa forstaa kjoeremoensteret til thaiene mer. Saa naa er jeg blitt raa bilkjoerer og tar de samme sjansene som de innfoeddte. Men det gaar fortere .
Kom til Jomtien sent om kvelden og fant et bra hotell like ved stranden. Verten var kineser og hadde bodd i Bergen i mange aar. 

7.februar 2013

Hverdagslivet i landsbyen.

Når innhøstningen er unnagjort og det er litt penger i lomma, blir det ofte brukt til å slukke tørsten. Få her i landsbyen tenker ingen fremover. Dessuten er det mange tilstellinger som forekommer. Bryllupper og husvarmingselskaper er det svært ofte, da det er i følge deres tro eller overtro mange gode dager i januar.
  Vi utlendinger er veldig populære å ha med på laget, for ofte er våre koner de største bidragsyter. Ellers er det også rispenger til stede,
Noi, datteren til Patch har også vært her. En barndomsvennine skulle gifte seg, og her er det nesten en nødvendighet å delta. Så i en uke var Patch og jeg i husvarmingsselskap, bryllupp og begravelse. Det koster penger men så lenge det holder damen lykkelig. må en nesten spytte i litt.
Jeg forsøker så godt jeg kan å forstå denne klturen, men lengre jeg bor desto mindre forstår jeg. Og nå er også kommet så langt at jeg finner musikken til Kmehene  god, ja da er det på tide å reise til Norge og lade batteriene.

1. februar 2013

Godt nyttår

Det er lenge siden jeg skrev noe herifra. Men allt har sin forklaring.

Etter julemiddagen på Ryan Rsort havnet jeg på sykehuset, ikke for matforgiftning, men nyrestein. Jeg må si det var smertefullt før jeg kom så langt og jeg var meget glad at datteren var på besøk.  Noi som har bil stod for transporten til sykehuiset, med meg som en Jeg hadgris på vei til slakt. Det er et stykke å kjøre og smertene var nesten utålelig. Surin privatsykehus fikk mitt besøk og en av legene forbarmet seg over meg og jeg havnet under kyndige hender ganske snart. Etter at urinblæren var tømt for tre liter tok de meg til gjennomlysning. Jeg trodde de hadde lase på sykehuset, men den gang ei, og jeg fikk beskjed om å ligge over noen netter mens jeg skulle drikke en masse vann og spise medisin. Med pose på magen ble jeg sendt hjem etter noen dager og forsette å drikke masse vann og ta medisin. Etter en uke var det tilbake på kontroll og jeg ble igjen skannet. Steinene var forsvunnet.
Jeg ble friskmeldt og sendt hjem.
Nyttårsaften feiret jeg hjemme i festlig lag med god mat og drikke.
Så gikk det noen dager og jeg fikk den triste melding at min bror Nils var død. Jeg visste at han var alvorlig syk, men man blir alltid overasket når det ender slik. Han var en god  og omtenksom bror.

nyttårsaften 2012

frem til nyttårsaften

Julaften i Thailand er en blanding av vesten og østen kultur. De fleste thailandere er jo buddister og muslimer og i utgangspunktet skulle ikke feire jul som så sterkt knyttet til kristendommen og Jesus. Men thaiene har en egen evne og sammenblande alle kulturer og vår julefeiring gir en god anledning for fridager og fest. Nesten alle kommer hjem til sine landsbyer og nytter anledning til å treffe venner og familie.

søndag den 2. desember 2012

Julefeiring

Tiden etter vi kom tilbake fra HuaHin har gått veldig fort. Vi har hatt stadig besøk av lederskapet i kommunen som har brakt bønder som ønsker å se på Patch arbeid. Patch selger også en god del urtemedisin til de frammøte. Heldigvis ser Patch at urtemedisin bringer gode inntekter.

fredag den 14. desember 2012

Turen tilbake til Lam Phuk

Vi var bare noen få dager i HuaHin. Fylkets ledelse skulle komme på besøk å se på produksjonen til Patch og samtidig godkjenne produktene. Dette er viktig for da kan hun selge varene på det åpne marked.
Turen gikk bra den også gjennom Bangkok. Det var stor trafikk og hastigheten ble så som så med. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte overnatte et sted på veien. Det har seg slik at når mørke kommer sigende øker faren betraktelig på veien. Mange er ikke vant med mørkekjøring, og blender ikke for møtende biler. Så ofte er det et sjansespill å kjøre etter mørkets frembrudd.
  Turen
  gikk til  Korat og der bodde vi på midt i byen på et meget bra hotel til billig penge. Vi har overnattet der før så det var som om å komme hjem. Spiste en riktig god middag  og tok oss en tur på byen
Neste dag startet vi tidlig før stortrafikken satt inn og det gikk radig hjem til Lam Phuk. Allt var i orden, søsteren  til Patch hadde sett etter huset og hunden. Hun er veldig pålitelig og grei dame, Pim.

tirsdag den 4. desember

Biltur

Patch overasket, hun hadde med søsteren dyrket ris. Hun mener at å ha noe å dyrke ris til eget forbruk er helt nødvendig, så hun hadde slått lag med søsteren i år. Jeg visste ingenting. Hun hadde hele tiden fortalt meg at hun hjalp søsteren. 
Så kom sønnen Jack på besøk noen dager og han ble øyeblikkelig satt i arbeid på rismarken. I år var det dårlig vær og liten avling, så all skjæringen var unnagjort på to dager. Men familien hadde gode dager på rismarken, og Jack fikk kvalitetstid med sin familie her i Lam Puk. Dette er meget viktig. Dagtid var han i arbeid med familien og nattetid var han sammen med ungdommene både fra landsbyen og andre landsbyer. Dette å sove hjemme er ikke så nøye.
Men skoleferien hans tok slutt og han måtte tilbake til HuaHin. Patch ønsket å sende han på bussen, men jeg tilbød meg kjøre han. 
Patch er ikke så glad å være passasjer, men fristelsen til å se datteren noen dager var for stor, så hun bestemte seg å 
komme med. Jeg var glad, hadde lenge ønsket meg noen dager vekk i fra Lam Phuk.
Patch store skrekk er at jeg skal kjøre gjennom Bangkok, byen er så stor at det er lett å kjøre seg vill.  Men denne gangen ville jeg ungå byen med å kjøre rundt og idet jeg hadde Jack med, som snakker godt engelsk og leser fort veiskiltene, mente jeg at dette ville gå fint. Det gjorde det også og vi kom frem sent om kvelden til datteren. Lesset av Jack med bagasjen og dro til hotellet der vi skulle overnatte..
Neste dag skilte vi lag, Patch for med datteren og jeg besøkte Lars og Tai. De skulle handle og jeg ville prate. Dagen gikk fort og for oss begge og vi møttes på hotellet svært sent. Tidlig til sengs for dagen etterpå skulle vi hjemover.

lørdag den 24.november 2012

Risavlingen i Lam Phuk.

Jeg er glad for at vår inntekt kommer fra andre kilder enn risen. Bøndene har ikke vært heldig med været. Det har vært tørrt i lange perioder og risåkrene tørket opp, så kom det regn i store mengeder og vasket vekk såkornet og deretter igjen en tørkeperiode. Det er trist å se hvilken konsekvenser dette har på økonomien for bøndene. De fleste har lønt penger til såkornet og så investeringen tørket vekk bokstavelig tallt og det såkornet som overlevde vannmangelen ble i neste øyeblikk vasket vekk av styrtregnet i perioder. Mange måtte så to ganger.
I den siste uke har det vårt innhøstning og kornet blir soltørket. Plutselige værforandringer har gjort det svært vanskelig. Plutselig kommer en kraftig regnbyge og risen blir våt og sprikker, som igjen gjør  stor skade på risen og prisen blir deretter. Det har vært en kamp for bøndene og mange har blitt knekket økonomisk.
Jeg er glad for at Patch ikke har dyrket ris dette året. Hun har drevet med massaje og salg av urtemedisin og Nuni. Hun har opparbeidet et marked og flere utlendinger kjøper både nuni og borepet.

Mandag 12. november 2012

Besøk fra HuaHin

Tiden har løpt ifra meg i det siste. Først kom datteren på besøk og da blir alt snudd opp ned hjemme. Denne gangen hadde hun flyttelass fra HuaHin. Skulle nesten tro at hun hadde reist ifra mannen, men det var en annen forklaring. Hun har igjen skiftet møblement  og vil at moren tar vare på det gamle. Her er det ikke så nøye med å holde orden på sakene, det er jo langt ifra HuaHin og hennes venner.  Patch setter pris på å ha datteren på besøk, og de to mor og datter kjører  Hun fik en dame til å hjelpe seg med innhøstningenomkring til templer og markeder i hele distriktet og er sjelden hjemme. Jeg sitter for det meste hjemme, men drar noen ganger ut for å treffe utlendinger i samme situasjon.
Etter to uker dro datteren tilbake til HuaHin og  roen senket seg over hjemmet. Patch hadde ikke gjort ferdig produksjonen av Nuni og Borepet, så nå satte hun igang med dette igjen. Hun fikk en dame til å hjelpe seg med innhøstningen og vaskingen Tønner ble fyllt opp og jeg går utifra at om noen dager er produksjonen ferdig.

tirsdag den 23. oktober 2012

Tid for slakting.

Vi har nå en gris igjen, de andre er allerede slaktet og fortært. Den lokale oppkjøperen var å kjøpte. han er også den lokale slakteren, slik at grisene ble for det meste solgt stykkevis og delt. Han tjente vel noen kroner, men vår fortjeneste var ingenting. Utgifter til foring er blitt så mye idag, at har vi ikke anledning til for fra egen produksjon, kan vi glemme det hele. Patch har iallefall skjønt at det koster å bringe griser frem til slakt. Stor arbeidsinnsats og lite, eller så godt som ingenting igjen.
Hun mister ikke motet så lett. Hun er nå igang med å dyrke grønnsaker. Hun kan ikke sette seg ned før kveldsmørket siger på, og selv da er hun aktiv med et eller annet. Jeg blir trøtt bare å se på henne.

onsdag den 17. oktober 2012

Sluttfasen av årets produksjon.

Patch med medhjelpere har vært i flere landsbyer å høstet Nuni. Heldigvis er det ikke mange her omkring som driver produksjon av Nuni så med en liten betaling kan Patch og medhjelpere hente inn Nuni, sjølvplukk . Hun produsere mange hundre liter, så det skal en anseelig mengde med Nuni. Det jeg må bidra med er arbeidspenger og sukker. Nuni er en ferdiggjæret drikk, nærmest en vin, bare at smaken er helt forskjellig. To år tar det til en kan selge produktet.
Men nå er all Nunien kommet i plasttønner og satt bort til gjæring.
Ellers går alt som vanlig i landbyen. Vi utlendinger som bor her, treffes titt og ofte og lar oss skjemme bort med god service av konene våre.

Mandag 8.oktober 2012

Å se frukter etter godt arbeid!

Det har ikke godt en dag uten salg av urtemedisin. Så nå har Patch mer en nok med å organisere innhøstning av nuni. Det er ikke alltid lett å få tak i hjelp med innhøstningen, trærne er spredd i flere landsbyer så Patch bruker mopeden. To damer og en trolley og avgårde med de. De plukker flere sekker og vender tilbake. Her foregår det grundig vask av frukten og deretter blir frukten halvert og puttet i plasttønner. Så blir det tilført sukker og urter for deretter bli satt bort for gjæring.  Det tar to år for å få det ferdige produktet. Lang og arbeidskrevende prossess.
Heldigvis har salget vært veldig bra og prisen på nuni er rmelig god, så Patch har sett frukten av godt forarbeid. 



29.september 2012

Å vise frem produkter.

Patch hjemmeproduksjon av urtemedisin og forskjellige belgprodukter har vært vellykket.
 Landsbyen Lom Puk har blitt valgt ut av fylke som representant for produksjon av jordbruksprodukter. Idag er det ikke bare ris som produseres, men sopp, urter og forskjellige grønnsaker og dessuten er det eggproduksjon. En kan nesten si at Lom Puk er selvforsynt med jordbruksprodukter. Det finnes også kjøttproduksjon og landsbyen har et netto overskudd. 
Har enda ikke helt forstått hvilke kriterier de bruker for å bli nr.1 i fylket, men det er de på andre år på rad. Landsbybefolkningen er veldig stolt over nr.1 tittelen og det drysses litt mer subsidier.
Patch har lenge solgt urtemedisin  og hennes produksjon har lenge vårt kjent for god kvalitet. Den ene delegasjonen etter den andre har kommet til hagen hennes og Patch har undervist. Hun har hel tiden lagt vekt på kvaliteten av jorden er meget viktig for urteplantene. En hel uke har hun drevet undervisning samtidig har hun solgt produkter til deltakerne. 
Hun er blitt rost opp i skyene for sin innsats av landsbyhøvdingen og den siste dagen kom representanten fra fylket og lederskapet i kommunen og landsbyhøvdingen hjem til oss. Patch ble overasket, de overbrakte penger for hennes innsats, det var godt betalt.
Alle sammen ble sittende på terassen en god stund og vin kom på bordet og etter et par glass vin spurte landsbyhøvdingen om jeg ville hjelpe til neste gang. 

tirsdag den 18 septenber 2012

Morgenturen

Den siste uke  har jeg igjen vært aktiv syklist. Jeg fulgte doktorens ordre, kvittet meg med røyken og tok farvel med det usunne liv. Det var lettere enn jeg trodde, men bare tanken på igjen å få pustevanskeligheter og kvelningsfornemmelser, gjorde valget lett, slutt.
Patch er veldig glad nå, hun slipper å ha en tungpustet mann ved sin side, og halvsove for å ha et våkent øye over meg. Jam igjen kan hun finne roen og ivareta sin egen nattesøvn.
Det har vårt en stille uke, heldigvis. Ingen slåssing og ingen drap, de fleste har vårt opptatt med risavlingen sin, for etter ekstrem tørke kom det tropiske regnværet.  Det er om ettermiddagen når slusene åpner seg, det regner til langt ut på  natten og veiene i landsbyen blir ufremkommelig, og det kan være farlig å kjøre, men når solen titter frem omkring kl.5, tari det kke det lang tid før vannet fordamper.

onsdag den 12.september 2012

En uke med variasjoner!

Patch har vært meget opptatt av grisene sine. Hun behandler de som om de aldri skal til slakteren, hun vasker og steller de som barn og mater de med all slags godsaker. Grisene synes å trives godt for de er blitt riktig store og feite. 
Ellers er Patch opptatt av å dyrke grønnsaker. Hun blir aldri arbeidsledig, er det ikke det ene så er det det andre. Desuten har hun nå faste kunder for massasje.
Jeg selv har for det meste blitt sittende i godstolen med en bok og kost meg. Jeg blir av familien svært godt behandlet og lider på ingen måte nød. 
Det har ikke vært noen store opplevelser i landsbyen, små familiefeider har det vært, og litt skriking og skrålng. 






fredag den 31.august 2012

Luftveisykdommer

Den siste uke har jeg vært på sykehus. Jeg hadde symptoner  omtrent som influensa men i tillegg hadde jeg smertefull oppsvumling av leddene og sterke kvelningsfornemmelser Jeg trodde det hele hang sammen den influensaepidimien som herjet i landsbyen.
Jeg skulle egentlig på en weekendtur med noen venner, men ville ha en sjekk opp på min almene helsetilstand. Jeg dro på sykehuset til undersøkelse og kom meg ikke derifra før etter en uke. Jeg hadde igjen fått Dengue feber i følge legen. Det ble ingen weekendtur, men innleggelse.
Sykehuset var overfullt og jeg fikk ingen privat rom i første omgang, jeg ble kjørt til den offentlige sykestuen og ble skviset i mellom en døende dame på den ene side og en skadet bonde på den andre side. Jeg fikk riktignok tilbud om etter to timer skulle jeg få et privat rom. Jeg følte meg i dødens ventekammer der jeg lå med pustemaskinenen.
Ble utskrevet igår etter en veldig god behandling med både smil og medisiner og etter en god natt søvn hjemme føler jeg at jeg kan igjen fungere.

torsdag den 30. august 2012

Slukkningsarbeid

Tidlig om morgenen hørte jeg Patch rope brann i  Lam Phuk og hørte motorsykkelen ble startet. Hun var allerede forsvunnet fra huset da jeg kom ut fra dusjen, men det var lett å se hvor hun hadde dradd, en svart røyk steg til himmels. Jeg dro også i retttning av flammene og kom på åstedet omkring 10 minutter etter brannen hadde startet. Brannbilen var allerede der men tanken  var tom og siden det hadde regnet svært lite i år var det ikke nok vann for at bøttebaletten kunne erstatte brannbilen. Huset eller blikkskuret brann ned til grunnen før brannbil nr.2 kom. Det ble satt i gang med etterpåslukkning og snart var det bare ulmende reisverk og blikktak på branntomten. Om huset ikke hadde noe verdi i seg selv, var det til tross et hjem for noen.
Bygden satte igang med engang  å redde det som kunne brukes og samlet inn penger for igjenreisningen av huset.

Men ironien i det hele at det ble også funnet fem sekker ris som for ikke lenge siden ble stjålet fra fellesskapet. Bygda hadde lenge hatt mistanke om hvem tjuen var og nå ble det bekreftet. Til tross for oppdagelsen av stjålet gods ble det ingen streffeforfølgelse, fordi det hadde skjebnen tatt seg av.

lørdag den 17.august 2012

Hver uke er annerledes

Når det ikke regner så er det fremdeles mye å gjøre på hjemmefronten. Patch har vært meget aktivt med å utvide grisehuset. Hun hyrer hjelp uten min viten og bygger et kråkereir, men det for bli hennes sak. Grisene vokser veldig og hun har prøvd å utvide grisehuset i takt med størrelsen av grisene, men hun blir stadig på etterskudd. Hun bygger på hele tiden så nå har hun ikke nok plass til noe mer bygging så jeg foreslåt at hun bygger i to etasjer. Hun tar ikke lærdom fra andre enn de som ikke vet noe og de menneskene nikker og synes det er store greier og gleder seg tl nedslaktingen skal begynne slik at det blir mat og drikke gratis.
Ellers har det vært to begravelser, begge dødsfall kom tett etter hverandre og dermed har vi hatt i landsbyen mye mat a drikke gratis.Første dødsfall var en rik enke fra Lam Phuk og barna hennes ville gjerne vise at moren var rik, så det ble slaktet fem griser. Heldigvis ønsket de ingen drikke i begravelsen så det som skulle drikkes måtte de bringe med, men musikk og skyting i luften ble det mye av og det ble lite søvn

Den andre personen som døde var en fattig peronm men hadde i familien en utllending som var gift inn i familien. Han var riktignok i Australia og arbeidet, men det var ingen hindring å gjøre denne begravelse større og bedre enn den første. Her ble det også kjøpt inn fem griser men i tillegg ble det gitt gratis dtikke. Jeg tror jeg var den eneste som ikke var tilstede fra landsbyen, men jeg sender alltid Patch til slike anledninger og hun deltar gjerne. Liket ligger i en fryseboks mange dager for å vente på en god dag for brenning og i dette tilfelle var det fire dager. Munker er alltid til stede og svært ofte blir de der hele natten og messer. Hver dag skal det spises og drikkes og det gjøres det hele dagen. Noen går hjem og sover noen timer for igjen å komme tilbake for mer drikke og mat. Musikk og skyting i luften høres. Om dette ikke er nok kommer det ofte gammel fienskap til overflaten også og det gjorde det denne gangen. En slåssekamp hvor den ene måte bringes hjem til seg selv på en båre, han fikk et slag som brakte han i drømmeland i over to timer. Omsider ble peronen brakt til krematoriet og hele landsbyen fulgte med.
I følge Patch fikk damen en god reise.











soendag den 12.august 2012

Griseoprett i Lam Phuk

Jeg forstaar godt at folket i Lam Phuk er fattig, de har saa vanskelig med aa ta inn kunskap fra andre enn seg selv. Naar Patch startet med griser visste hun ingenting og hun spurte naboer hva de gjorde som heller ikke viste noe. Jeg proevde aa fortelle henne at aa begynne med det, burde hun vite litt om utgifter og skrive opp hvor mye hun investerte og gjoere et regnskap hvor mye det koster i for. Det tar omkring 10 maaneder til grisen er slakteferdig og utgiftene maa dekkes naar salget finner sted. Ingen saa vidt jeg vet kan fortelle meg kostnadene, og salgprisen er ikke kalkulert etter utgiftene. Det er vanskelig aa argumentere mot uvitenhet naar de har faat pengene i haanden, er de ikke interessert i aa vite hvor mye det har kostet.  Naar forregningen kommer har mange ikke nok penger aa betale og igjen maa de ut paa laanemarkedet. En evig rundgang.
Ellers har vi det fint. Hver morgen før solen staar opp tar jeg en sykkeltur. Patch sover fremdeles naar jeg kommer tilbake fra sykkelturen. Det er herlig ro om morgenen.

10.august 2012

Toerke

Regnvaeret uteblir og hver dag som gaar forbi uten vann blir boendene mer og mer fattig. Det er trist syn de brunsvidde risaakrene. Soesteren til Patch har naa begynt aa skjaere og gi riseaksen som for til dyrene. Hun har alleree gitt opp haapet for risavlingen i aar. Det er mange med henne, saa foelgene er at prisen paa risen vil stige og sulten vil taere i distriktet.
Patch har heldigvis ikke investert noe i risproduksjoni aar, hun har frukt og groennsaker pluss noen griser. Jeg har boret eter vann saa Patch kan vanne groennsakene og fruktraerne, saa hos henne er det enda haap for hennes famlie idet hun deler flittig ut til dem.
Jeg selv har vaert ute av drift for en lang tid idet PC har vaert til reperasjon.
Ellers gaar det med oss veldig bra.





















tirsdag den 24. juli 2012

Alt skal prøves!

Patch kjøpte noen griser for å ale opp til slakt. Hun hadde snakket med noen naboer at det var penger i å ale opp slaktedyr, hun har ingen erfaring med dette, men hun satte igang med en binge og kjøpte fem unger uten min viten. Jeg ble klar over dette da jeg så noen griseunger løpende i grønnsakeåkeren og søsteren Pim og mannen løp som gale for å samle de inn. Det var litt av et "show" og jeg satte i å le, men det var bittersøt opplevelse da jeg fikk vite at det var Patch's griseunger. Jeg spurte om hun hadde noen erfaring med griser, nei det hadde hun ikke men selgeren hadde sagt at det var enkelt, gi de mye mat og de vil vokse hurtig. Jeg spurte om hun visste hvilke for de skulle ha. Svaret var å kjøpe kraftfor og som viste seg senere at det er dyrt. Økonomisk drift blir det vel aldri, men det holder Patch i arbeid og jeg får vel noen koteletter i fremtiden.
Dette med å begynne noe og ikke gjennomføre er ganske vanlig i kulturen deres. Når hovedpoenget er å bli rik overnatten, så hopper de på enhver innskytelse og råd fra de kunnskapløse naboer.
Heldigvis for meg er å bygge en binge ikke store utgiften og været gjør det hele enkelt. bingen kan være åpen og ikke isolert, bare det har et tørrt gulv og god skygge for solen. Vi har vært omkring og sett hvordan andre gjør det. Men at du blir rik overnatten det er utelukket.

onsdag den 18.juli 2012

Roen har igjen senket seg over Lam Puk

Vi har igjen kommet ned på et normalt liv. Vi har ikke hørt noe mer fra konen til min venn. Hun synes å slått seg til ro og har innsett at hun har gjort et stort feilskjær og har falt pladask på magen. Hun har riktignok mer eller mindre tatt det som hadde noe verdi i hjemmet, men hun har også tapt ansikt i landsbyen og dette å tape ansikt er noe av det verste som kan skje. Hun ringer stadig vekk til min venn og ber han komme hjem, hun innrømmer delvis at hun har vært dum. Han har tatt ut skilsmisse og bosetter seg i annen part av landet. Han er ikke den første utlending og heller ikke den siste som går til det skrittet.
Vi Patch og jeg har kommet over startvanskelighetene og forstår hverandres kultur mer og mer. Ingen av oss er så stae at vi ikke kan løse problemene som kommer opp. Jeg har lært å leve med Budda og korrupsjonen og Patchery forstår og godtar jeg ikke vil delta i alle sermonier som følger med bryllupper og begravelser.
Idet regnværet lar seg vente på er det mange brunsvidde risåkrer i området. Istedenfor regnvær har vi hatt det drepende varmt med temperaturer oppuner 40 grader celsius og kommer ikke regnværet snart blir det et katastrofe år i Surin-området. 


onsdag den 17. juli 2012

En taktisk manøver

Det var blitt en hektisk og farlig tid i Lam Puk, da kona til min venn fikk vite at sykkelen var gjemt i hagen og jeg hadde nøkkelen. Hun var rasende på både Patch og jeg og jeg fant ut at det var bedre å komme seg bort en tid. Jeg hadde allerede gitt sykkelen ifra meg, hennes venner  kom og hentet den med trusler om følger for at jeg hadde hjulpet min venn og når jeg ikke visste hva som kunne skje de neste dagene, fant jeg ut at det var best for både Patch og jeg til å forsvinne fra Lam puk noen dager, til sinne hadde lagt seg og hun hadde kommet til fornuft.
Vi dro på en tur til kysten og nøt freden og bølgene og selvom det ikke var solskinn hele dagen, kunne vi bade og spise god sjømat i en uke. Vi var på den samme resort vi var i fjor. Det er forholdsvis billig og i ukedagene er det nærmest tomt. resorten er mest besøkt av thaier men  i helgene. Etter et par dager kom min venn med en kamerat fra Norge , de skulle være der noen dager før de f kjørte videre. Jeg fikk full  rapport om situasjonen i Lam Puk, han hadde snakket med sin kone og hun hadde forståelse for at jeg hadde hjulpet og bar ingen nag og truslene var bare tomme ord. 
Vel, vi ble der i ti dager og nøt freden før vi vendte nesen hjemover. 
Heldigvis er en av søstrene til Patch veldig flink å ta vare på både hus, hunder og hage, så alt var slik vi hadde forlatt det. 

onsdag den 4. juli 2012

Forandring fryder

Jeg har i den siste uke hatt en venn på besøk. Han er kom for å få råd om den situasjonen han er kommet opp i. Han er ikke den første og heller ikke den siste som kommer i vanskeligheter i Thailand. Han er gift med en jente fra nabolandsbyen, så jeg kjenner damen og jeg har mange ganger vært der på besøk. De hadde vært 6 år gift. De var forøvrig gift i Norge. 
De hadde både hus, bil og motorsykler så det manglet  ingenting og han hadde betalt barna utdannelse og underhold for den øvrige familie. Et typisk thai-utlandsk ekteskap Mannen står for inntektene og thai kvinnen står for utgiftene. Dette fungerer bra så lenge kvinnen er ærlig. Men idet vi er få som behersker språket og er helt avhengig av en kone som oversetter dokumentene som vi må underskrive titt og ofte.  kan selvfølgelig gå til en advokat og spørre om hjelp, men det vekker ikke akkurat tillit. Men det viser seg ofte i ettertid at vi burde gjøre nettopp det fra dag en. Vi kan ikke eie noe land, det er vi fleste inneforstått med og ellers kan vi eie allt vi kjøper kontant. Når en kjøper bilog motorsykkel bli vi nedten hver gang fortalt i butikken, at eierskapet tilhører konen selvom vi insistere på at det er ikke riktig. De smiler og snakker med din bedre halvdel og vognkortet blir skrevet og registreringen og forsikringen blir ferdiggjort. Desverre kan vi ikke kontrollere hva som blir gjort skriftlig, men i god tro betaler vi og tror vi er en lykkelig eier av bil og eventuellt en motorsykkel eller begge deler. Setter oss bak rattet i den tro at bilen er vår og om det blir en slutt på ekteskapet, har vi iallfall bilen.
Huset og eiendommen er tapt og det vet de fleste.
Det er ganske vanlig også å gå til pantelåneren og låne penger på gullet. Det skjer altfor ofte at utlendingen innfrir kravet hos pantelåneren
  både en og to ganger. I dette tilfelle hadde konen pantet gullet tre ganger og han mente nok for være nok og sa at han ikke ville innløse gullet for tredje gang. Han pakket snippsekken og plaserte motorsykkelen hos en venn og dro derifra for å ta en pause fra gneldringen om penger. Hun ringte mange ganger og ba om tilgivelse og alt skulle bli som før om han vendte nese hjemover igjen.
  Han drøyet med å svare ja og hun ble mer og mer truende og uten hans samtykke gikk hun til en pantelåner og lånte penger på både bil og motorsykkel og han fikk et par dager å ordne opp. Pantelåneren truet med politi og vi vet alle her hva det innebærer. Korrupt politi, og nesten alltid er vi utlendinger som har skylden, da ville fengslet være det neste skritt på veien. En annen utvei kan også at ene av partene betaler en leiemorder 2000,00kr, og gjør ende på den tvisten. Etterforskning på en utlending er som godt så ingenting. Så snart han var i Prasat gikk han til pantelåneren for å ordne opp, men regningen var langt større enn konen fortalte, så han tok en kort avskjed bilen og leverte inn bilen. Konen var fra seg og truet han på livet, så vi Patch og jeg  fikk en gjest i huset. Neste dag var det motorsykkelen, her var det også en overvinnelig pant ble det oss fortalt, men desverre var dette ikke riktig. Han kunne nesten kjøpe en ny sykkel for summen. Sykkelen var da brakt til vår hage, vi hadde avtalt at de kunne hente den,
Han leiet en bil og forsvant fra Lam Phuk til et ukjent sted og jeg har bare telefonkontakt med han. Men som jeg forstår av andre er jeg i fare fremover, så jeg drar noen uker vekk fra her .
Så Thailand er riktignok smilets land og også et farlig land å leve om vi gjør noe som kan gjøre med at thaiene mister ansikt
.

Mandag 25.juni 2012

Uken som har gått!

Patch har i den siste uke vært svært opptatt med grønnsaker og urteplanter. I det hun har i år ikke noe risproduksjon, har hun mye tid tilovers og hun kan ikke ta livet med ro som  mange andre, hun må ha noe å gjøre hele tiden. Hun har vært i skogen og funnet nyttteplanter og laget ny åker for dette. Forbedring av jordens kvalitet med hjelp av grisegjødsel og hønsegjødsel og masse løv, har jorden blitt nøytral, hverken for sur eller for alkalisk. Etter en uke ser en resultater og hennes åkrer synes å være et godt syn for bøndene. Det viser seg at ikke bare folkene fra Lam Phuk kommer på inspektsjonsrunde, men også de høye herre fra det lokale landbruksuniversitetet.  Det er bare så synd at misunnelse hindrer samarbeid og organisering. Hadde landsbyen vært istand til å samarbeide mer, tror jeg at dette ville heve levevilkårne for alle. Innbyggerne her vil heller dø enn å miste ansikt og å spørre om råd er det samme som å miste ansikt. Derfor blir Patch en enslig svane i prosjektet, forbedring av jordens kvalitet.
Vi har overbevist noen om å delta, men da må jeg stå alene med utgiftene, hvilke jeg gjør så langt jeg kan, men samtidig prøver jeg å lære de at de selv neste år må stå på egne bein. Dette kan bli bortkastede penger og tid, for jeg har aldri før erfart at å leve fra dag til dag bokstavlig er inngrodd i Kmehenes livskultur. I dag har jeg litt penger og det er best å bruke pengene idag for imorgen er jeg kanskje død. 

søndag den 17.juni 2012

Fattigdom

Patch sin familie var blant de fattigste i landsbyen for generasjoner og alle medlemmene i familien lærte tidlig å arbeide på rismarkene. De var syv søsken, fem jenter og to gutter. Begge guttene fikk karre til seg fagskole, begge er bilmekanikere og arbeider i Bangkok. Jentene fikk ingen utdannelse og med knapp tre års skolegang på de to eldste jentene er de fremdeles fattig og hardt arbeidende risarbeidere. Patch fikk 7 års skolegang på tross av faren og morens motstand for boklig kunnskap, hun måtte før skolen delta i arbeid på rismarken med faren, startet 4 om natten. tre timer arbeid og så skole og arbeid igjen etter skoletid. Det ble lite lekselesning , for ved mørkets frembrudd var det rett i seng.
Det var også en av grunnene hun dro tidlig til Bangkok å ble byggningsarbeider. Den eldste søsteren tok tidlig hånd om  seg selv og fikk tidlig hånd om en del av rismarken til moren. Det har aldri blitt mer en fra hånd til munn.  Idag er hun like fattig om ikke enda mer fattig da hun begynte. Søsteren Pim reiste og tidlig til Bangkok for å arbeide, hun arbeidet og tok fagutdanning som kokk, ikke en fancy hotelkokk men en kantinekokk på en svær byggeplass. Hun lærte å koke thai, som i utgangspunktet er supper. Senere årene har hun arbeidet i Phuket  som hushjelp, der fikk hun oså en bra lønn i forhold til andre. Arbeidstiden var drepende, hun måtte være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Den tredje søsteren har også gjort det bra for selv, hun bor sammen med en engelskmann i et nytt hus med sine barn, som er i skolepliktig alder. Hun er litt vill av seg og når mannen arbeider i England er hun for mye Kmeh. Den yngste søsteren er syk og lever på trygd, hundre kroner i måneden.
Begge brødrene har flyttet til Bangkok og er sjelden hjemme.
Akkurat nå er den yngste sønnen hjemme for å hjelpe moren med risen.
Et par dager siden kom den eldste broren til faren til Patch på besøk, han hadde ikke sett sine slektninger på mange år. Han ville også se sitt barndomshjem som ligger en times kjøring fra Lam Phuk, han hadde ikke vært der siden han ble gift for seksti år siden. Først hadde de et familietreff i Lam Phuk med masse spising og drikking og Patch organiserte sammen med Pim. Jeg mente han kunne få sove hos oss, men han lkte ikke seng så han sov hos sin yngre bror, de er vant med "slunkabol" Halmmadresser på gulvet. De liker ikke å sove alene.Neste dag var jeg taxisjåfør for han og vi kjørte til hans barndomshjem. Han kjente ikke veien frem og det gjorde ikke vi andre heller. ssSå bilturn tok lengre tid enn forventet, men Patch fikk alikevel tid til å kjøpe mat for alle. Vi var der noen timer før vi gjorde vendereis. Det var nesten rørende å se hvor glad onkelen til Patch var hele resten dagen.


tirsdag den 12.juni 2012

Vi er våre egne helbreder 

"For å kunne helbrede noen må du først vite hvorfor folk lider"
ble det meg fortalt av en lokal sjaman. Hvis du ved å helbrede dem kan vise hvordan du kan slutte å lide, så har du oppfylt din rolle. Helbredelse er et annet aspekt ved kjærligheten, ved en økende medfølelse som kommer fra bevissthetens behov for å søke seg selv. I verden, i universet og i oss selv søker bevisstheten å bringe alt i balanse, slik at materie, tid og rom forsvinner inn i en evig strøm av harmoni. Helbredelse handler ikke bare om å gjøre et sykt menneske bedre. Det handler om å gjøre dette mennesket mer bevisst.
Helbredelse handler også om selvinnsikt. Vi er våre egne helbredere. Når vi vet at vi trenger helbredelse, aktiverer vi den inne i oss. Dette vekker kunnskapen om hvem vi er.

Dere skjønner vel at Patch har i den siste uke vært veldig aktiv kvinne. Jeg er blitt mye alene og har satt å meditert om min situasjon. Det er ikke alltid så rosenrødt livet i Thailand og får å komme ut av det negative trenden har jeg prøvd å se på menneskene rundt meg med andre øyner. De lever  et sundt og helsemessig bra uten medisiner.  
De kjenner sin begrensing og lever med ekte medfølelse for hverandre og hjelper hverandre når noe går galt. De kjenner seg selv og vet godt hvor de hører hjemme.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   




tirsdag den 5.juni 2012

Alternativ medisin

Helse er en prosess som tidevannet. Det er en prosess, ikke en statisk eller konstant opplevelse. Hvert menneskes energistand forandrer seg hele tiden, fra et øyeblikk til de neste. Den stiger og faller, øker og minskes. Når energien faller under et visst nivå, som varierer fra person til person, opplever vi de første tegnene på sykdom.
Sykdom kan bruke lang tid på å gi seg til kjenne, fysiske utslag, og den er ikke alltid åpenbar. Mange mennesker lev et liv der de på overflaten ser helt sunne og friske ut, mens de inne seg kan bære på et dypt følelsesmessig problem eller en usynlig kreft som fører den nærmere døden. Noen lar stress, som er en av de mest ødeleggende helsebelastninger i moderne tid, få herje med dem og bygge seg opp inne dem, Flere år-kanskje tiår- senere opplever de at de blir utbrente og syke.
Mange thailanske helbredelseteknikker ble utviklet for å hjelpe folk til å løse mindre problemer når de var mange dagreiser unna lege. Urter og krydder tilfører maten smak, men i tilleg er de medisiner for sinn og kropp. Visdommen i gamle systemer, som thailansk medisin forteller at vi kan lære mye ved å utvikle en samkjensle og intuitiv forbindelse med planter. "grønne fingrer og eller snakke med planene"
Patch har fulgt fotsporene til sin far og han sin far- slik mange i verden forsatt gjør- og bruker urter og andre andre medisinplanter til å behandle mindre plager.
 

søndag den 3.juni 2012

Tiden i mellom slagene

Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det. men at det er sant fra begynnelsen av,  er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot den. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til  . 
Hvorfor flytter man, og hvorfor flytter man hjem ? Tidlig hadde jeg tanken på å flytte bort, men nå tenker jeg på å flytte hjem igjen. Fra land til land. Å ikke bli ferdig med at jeg har byttet land. Jeg har  fantomsmerter i en avhugd rot som ligger i Norge.
Overgangen mellom borte og hjemme er det vanskeligste. Lam Phuk og Eknes. Å ha to land eller steder, å aldri bli ferdig med å dra på besøk.
Jeg feiret 17. mai på Ryan resort  sammen tre andre skandinaver, vi hadde våre koner med. De er alle fra thailand og de skjønte ingenting. Vi sang nasjonalsangen før middagen og deretter ble det mye snakk om 1.mai feiringen hjemme i Norge. Vi prøvde så godt vi kunne å forklare viktigheten av akkurat den dagen og hvorfor var festkledd og hadde et norsk flagg på bordet.
Minnene strømmet over oss og  tankene mine gikk til frokosten jeg hadde på Eknes-kai, der vi satt festkledd i vårkulden og nøt frokosten i godt lag.
Ellers har monsunregnet kommet for å bli ut september. Deilig spør du meg. Selvfølgelig kan det bli verre å kjøre, veiene blir ofte til elver og jordene blir store dammer, men det er mye kjøligere og luften er blitt renere. Solen har ikke helt forsvunnet, så man kan enda tørke klærne i solskinn. Det er helst om natten det regner tungt. Kraftig lyn og torden om dagen gjør at både fjernsynet og datamaskinen er ute av drift i lange tidsrom.



























søndag den 27.mai 2012

Innhøstning

Den siste uke har det vært innhøstning av linsr og Nuni og Borapet.Det er like før at monsunregnet setter inn for fullt og da må allt være i hus. Så her har det vært riktig travelt og Patch og arbeiderne har stått på som bare tusen. Allt skal soltørkes før det videre- behandles. Så det har vært hektisk, men til slutt ble allt ferdig. Linsene er det god kilopris på og det er også mangelvare, så nesten hele årsavlingen er solgt allerede. Idag foresten ble åkeren gjort ferdig til neste år. Jeg forsøker å forklare at det er bedre å ha ingen risproduksjon, det taper en penger på og desuten har avkastningen av linsene vært så god at det er ikke nødvendig og å bruke åkeren til noe annet enn linser i første omgang.
Urtemedisin har Patch drevet med noen år og her har hun allerede opparbeidet seg et godt rykte, så hun har mer enn nok å gjøre.
Utviklingen fra oksespann til traktor har gått hurtig og eierne behersker ofte ikke traktorkjøringen, men heldigvis er det veldig flatt, så risikoen for velt er svært liten, men det mange ganger nære på utrolig nok. Idag hadde jeg leiet en traktor med sjåfør, det var nære på at det gikk galt flere ganger, men til slutt ble åkeren ferdig.
Til min store overasking oppdaget jeg at Patch hadde kjøpt griser til al. Hun hadde gjemt de bort i et lite hønsehus på jordet.Hun hadde ikke sagt noe til meg, men hennes forklaring var at hun måtte ha noe å gjøre når vi ikke dyrket ris hadde hun mer en nok tid til å ale frem griser. Hva kan jeg si. 

Mandag den 14.mai 2012

Innhøsting

Under byggeperioden har Patch drevet med innhøsting av linser. Jeg fikk hun tilå sette igang med linseproduksjon etter at vi hadde forbedret jorden i risåkeren. Risavlingen året før ble ikke noe økonomisk suksess. Bøndene tjener knapt nok penger til eget forbruk og det er ofte bedre å være leiet arbeidskraft enn å produsere ris. Det er mellomleddet som tar fortjenesten, store møller kjøper risen og selger dyrt og gjør mange bønder til gjeldslaver idet de låner penger på forventet avling. Når risen er i hus må gjelden betale og minnsteprisen dekker knapppt utgiftene. Klsassefiseringen av kvaliteten står også mølleren for og ofte blir det klasse to eller tre som er blir gjeldene. Sjelden ser jeg at risen er første kvalitet og der står bøndene med lua i hånden og er glad at de kan dekke gjelden sin. Dette er tungt for meg å se på, så jeg anbefalte Patch et produkt som ikke er avhengig av møllen.
Ifjor var det første gang vi produserte belggrønnsaker og det ble en suksess. Dette med å vise at det er mulig å begynne med noe annet enn ris var en tung vei å gå, Patch var meget skeptisk, men hun var glad når hun så resultatet.
Hun ble så revet med at hun ville igjen prøve å drive produksjon av linser. Hun gjødslet, samlet løv og fikk traktoren til å klart til produksjon av linser. Det var svært vanskelig å få tak i frø og vi kjørte  rundt i området før vi fikk nok. Dette viste at det var et behov for belggrønnsaker i Surinområdet. Forarbeidet var gjort og Patch satte igang.
Under innhøstningen har vi hatt besøk av lederskapet i fylket, de har forstått at noe er på gang her i Lam Phuk og landsbyhøvdingen har spurt Patch om råd. Dessuten er hagen hennes full av urteplanter, som hun produsere urtemedisin for salg. Ja, hun kom i avisen og ble omtalt som en som hadde omgjort produksjonen fra ris til linser med suksess.
Om et par dager er innhøstningen ferdig og linsene i plasttønner klar for salg.

søndag den 13.mai 2012

Huset blir større og sikrere!

Dette å få arbeidsfolk er vanskelig på denne tiden av året. før ristiden settes inn skal det gjøres en masse forberedelser, jorden skal ha sin velsignelse av munkene, dette varer noen dager, så er det møter som nesten alle må delta i, og utenom alle praktiske gjøremål er det gode dager for giftermål og begravelse, og i landsbyen har det vært flere brylluper og også en flere begravelser. Munkene forteller hvilke dager for kremering og hvilke dager er bra for å gifte seg.
begge begivenheter deltar nesten alle, og er ventetiden for en god dag for kremering kan være noen dager og da ligger liket i en isboks. Under denne ventetiden blir det servert mat og drikke. Pengegave til de etterlatte blir gitt, slik at utgiftene blir dekket. Selvfølgelig er også både thai-whiskey servert og øl og følgende blir at det svært lite arbeidsfolk som er istand til å gjøre noe arbeid. Tårer ser du sjelden under slike omstendigheter, men det har med deres tro. 
Giftermål er på mange måter de samme handlinger,bare musikken er lystigere.
Omsider ble huset ferdig for denne gang, og jeg var heldig med folkene jeg hadde fått tak i. Mannen som hadde ansvaret hverken drikker eller røyker og han trengte arbeid. Han er en"Jack of all trade" og drev egen byggefirma i Bangkok før flommen ifjor. Han tapte allt og huset hans er enda under halveis under vann der. Han kommer fra Lam Phuk og bor nå hos søsteren med familien og vil bygge seg hus her. Reise tilbake å begynne igjen synes han idag blir vanskelig.
Så for et par dager siden var allt ferdig, nye dører med dørstokker og vinduer. Et lite rom for allt verktøyet mitt.

9.mai 2012

Det usikre maiværet

I slutten av april og begynnelsen av mai har vi mye lyn og torden og det er ikke sagt at vi får regn. Enkelte regnbyer svært lokalt kan skje, men det er en kraftig dusj og så er det drepende varmt og fuktig. Det plasker ned et øyeblikk og i neste øyeblikk er det sol. Er en ute er det nok at du blir gjennomvåt. Kommer du kjørende kan det ofte skje at du kjøre igjennom regnbyen, fra sol til sol. Blir gjennomvåt og i neste øyeblikk har klærne tørket på kroppen. I slikt vær er det lett å få influensa.
Kommer regnbyene etterat mørket har satt inn, løper ladsbybefolkningen ut på risåkerene med lommelykt for å samle inn fisk, frosker og skorpioner, rene delikatesser etter hva de sier. Det blir en variasjon fra ris og chilli. Patch er helt ellevill, der lystrer etter skorpioner, et er hennes ynglingsmat. Masse proteiner og god smak.

1. mai 2012

Tiden etter!

Fremdeles er jeg ikke helt 100 prosent, men tiden leger alle sår og for hver dag som går kjenner jeg meg bedre. Mine daglige sykkelturer er jeg begynt igjen med. Først tok vi et opphold ved havet, på "Ban Chuen beach"  Patch fortjente en badeferie. Hun valgte stedet selv, en resort for Thaier. Få utlendinger kjenner dette stedet så vi slapp å bli forstyrret av høy musikk fra barer og barjenter. Vi hadde vært der før, stedet ligger tett opp til grensen til Cambodia. Grensebyen heter " Hat Lek " som er en halvtimes kjøring fra der vi var. Vi koste oss, jeg gjorde det iallefall. Hun stellte godt med meg og etter ti dager følte jeg meg helt frisk og jeg begynte å svømme igjen.
Patch elsker sjøen og var ute med meg hver dag og hun bablet ivei om alt og ingenting, men det var en ting hun pratet mye om at vi burde få ny inngangsdør, for det var der slangene  og andre krypdyr kom seg inn i huset og så var det en dør hun ville bytte om med et vindu. Det var ikke nei i min munn, jeg sa så snart vi var hjemme igjen kunne hun sette igang. Det var det minste jeg kunne gjøre for henne. Hun strålte.

Mai 2012

Hjemme!

Vi forlot "BanChuen Beach" noen dager etter jeg hadde sagt ja til hennes ønsker, hun var utålmodig. Kjøreturen gikk uten komplikasjoner. Hun sov i bilen, tegn på at det hadde tæret på hennes å være sykepleier døgnet rund i mange uker. Men veien langs grensen til Cambodia er lite trafikert. Bare militærposter som kontrollerer kjørende. Vi kom frem tidlig kveld og ble ønsket hjertelig velkommen av hundene. Neste dag var Patch tidlig ute for å få tak i arbeidsfolk og arbeidet ble satt igang umiddelbart. Igjen en byggeplass. Det vokste på seg med ønsker, men denne gang syntes jeg at det var ikke urimelig.
I samme slengen fordelte hun mat til familien, vi hadde kjøpt både fisk, som alle Kmeher synes like og masse frukt. Dessuten hadde hun også kjøpt mange nytteplanter som måtte komme i jorden.
Det har vært en hektisk periode, men nå nærmer det seg slutten på det hele. Patch stråler som alltid og jeg frisk og ved godt mot og mye lettere baklomme.

mandag 16.april

Latskapen lenge leve!

Skrivelysten har ikke vært noe særlig den siste måned. Hver dag har vært et ork å komme opp fra sengen. Turen hjem fra HuaHin var et ork og jeg kjente på kroppen at noe var galt. Jeg greidde å holde feberen i sjakk noen uker med medisin, men ofte må det en hestekur for å bli kvitt en tropisk sykdom. Patch, den omsorgfulle, har vært i uvær før, tok beina fatt og dro til skogs på sanking etter urtemedisin. Jeg selv lå innpakket i is-omslag som kjølet ned kroppen min. Jeg vet ikke hvor lenge hun var borte, men jeg våknet opp av feberdøsingen med at hun matet meg med teskje. Teen smakte  bittesøt, og hun tvang i meg nesten en full kopp. Skiftet sengeklær og nye omslag før jeg forsvant i drømmeland igjen og jeg hadde en følelse at djevelskapen ble jaget ut av kroppen og da jeg igjen våknet var kroppen langt mer medgjørlig og jeg kunne igjen komme meg på bena. 
Jeg drakk teen noen dager og etterhvert var jeg meg selv igjen. 
Konklusjonen er at hennes kunnskap om urtemedisin, som hun ervervet gjennom hennes far som hun vandret mye i skogen med, er unik. 

søndag den 18. mars 2012

En rullestolbruker på besøk!

Vi kom frem til datteren sent på kvelden, der skulle vi bo under oppholdet. Så etter en god natt søvn og en masse kaffe dro Patch og jeg opp til Michal. De hadde bodd der noen uker og var igang allerede og omgjøre Villa Suni til en bolig for brukere av rullestoler. Thailand har på mange måter stuet vekk handikapere og så det er svært vanskelig å komme frem for en bruker av rullestol. Det er mange trapper og en sort dørstokker og ofte smale dører til bad og toalett. Så om det skal komme rullestolbruker som turister til Thailand, må det store forbedringer til.
Patch satte igang med massasje som vanlig og også underviste Suni hvordan en skal gå frem med trette og velbrukte ben.
Men det var også andre som trengte massasjen enn Siggen og følge, så Patch hadde mer enn nok å gjøre. Men vi tok en dag sammen med Siggen og Michal på HuaHins flytende marked. Aldri en utfart uten marked. Jeg skjønner ikke vitsen med å halse igjennom markeder, men det gjør både Patch, Suni og pleieren. Det gikk noenlunde bra med Michal  der han kjørte mellom boder og mennesker. Markedet er ikke stort og det har en handelsgate med boder.
Neste dag var vi på Apeberget og der kunne ikke Mivhal komme ut av bilen, så han ble sittende fastlåst.
  bilen. Vi andre gikk heller ikke ut av bilen, det var så varmt at bare å bevege seg var en anstrengelse.
Dagene gikk fort og vi måtte gjøre returnere til Lem Phuk. Turen ble gjort på en dag da jeg kjente veien bra og slapp å spørre.

søndag den 11.mars 2012

Omkjøring!

Spør etter veien til til Kamphang Phet, sa jeg mer en gang. Men Patch ville ikke forstå, hun ble fortalt det var en lang omvei og veistandarden var ikke bra. Så hun ble fortalt om en annen rute som ledet oss nærmere Bangkok, hvilke jeg ville ungå. Meningen var å ungå Bangkoks forsteder, som er nesten umulig å finne frem i. Men desverre feilt spørsmål og feilt veivalg, vi havnet selvfølgelig i et av forstedene, hvor jeg mistet den utkjøringen av motorveien og der var vi , i rushet og ikke visste hverken frem eller tilbake. Jeg så den rette motorveien på avstand, men hadde ikke peiling hvordan jeg skulle komme der.
Når en kommmer i det dilemma , er det bare en måte  å løse det på, få tak i en taxi. Som tenkt så gjort, og han snakket engelsk, hvilke var en stor fordel. Jeg ba han kjøre foran meg til jeg var kommet på den rette veien til HuaHin. Bangkok var det siste hinderet. Han så gjorde, og vi kom på motorveien  og han fikk en rikelig betaling. Det tok oss en god halvtime med taxien som leder gjennom små og store gater, men han var en god førerhund.
Nå var det bare å gi gass mot HuaHin, og selv om mørke kom når vi passerte Phetchaburi, hadde jeg bestemt meg for HuaHin. Vi kom sent frem til Noi, datteren hennes, men rommet var klart og jeg gikk nesten med engang til sengs. Det hadde vært en kjøretur som jeg vil sent glemme.

fredag den 9.mars 2012

Konsekvenser av feilt veivalg!

Phitsanulok har relativ få turister og er heller ikke pakket inn med mange historiske bygninger. Dette har med den store bybrannen i 1957. Men byen kan være verdt et kort besøk på grunn av et museum som Wat Phra Si Ratana Mahathat. Vi kom ikke så langt, vi kjørte videre mot HuaHin vel oppmerksom på at vi trengte all den tid for å komme frem før mørket.
Dagen i forveien hadde veivalget vært ikke helt i tråd hva jeg ønsket, så jeg visste at dette ville bringe oss i vanskeligheter så snart vi kom oss ut av byen.  Jeg ville ungå å komme inn i Bangkok og forstedene, for det er svært vanskelig kjøre i Bangkok med veier i alle retninger og ukjente navn på bydeler og gater. Så å omkjøre hele Bangkok var vitalt, helst på vestsiden. Patch satte igang å spørre etter veien til HuaHin, feilt spørsmål, feilt svar. Jeg prøvde å forklare henne at hun skulle glemme HuaHin og spørre hvordan en kunne unngå Bangkok på vei til HuaHin.

02. mars 2012

Feilt veivalg.

Å kjøre sydover skulle egentlig være lett, men noen få misforståelser mellom kartleser og sjåfør, da blir saken litt vanskeligere. Ut i fra Chiang Mai gikk det forholdvis lett.  Vi kjørte til Lampang som planlagt og her måtte vi fylle bensin og mage og besøk på toalettet var også helt nødvendig. Men som alltid må Patch ha en bekreftelse om veivalg fra en thai og det gjorde hun også denne gangen. Mitt valg fra nord til syd var på hovedveien No.1 men ifølge den hun spurte var valget helt feil, det måtte bli no.11. Jeg visste allerede da at det ville bli en omvei så lang som bibelen er tykk men skitt au vi var på ferie og en dag mer ville ikke utgjøre store forskjellen og freden senket seg idet vi tok veien fatt. Hun sovnet faktisk. Veien var lett å finne og vi kruset sydover, forbi Uttaradijt til Phitsantlok. En lang kjøretur og her var det å finne et bra hotel i byen, hvilke vi gjorde. Nå utenom sesongen er prisene  på overnatting rimelig så vi fant et første klasse hotell til billig penge.

februar 29. 2012


Provinsen med tvetydig holdning!

Chiang Mai er et gatekryss, sydlige delen av byen finner en spor av silkeveien, litt lengr nordvest Kina, Laos og Burma. I eldre tider kom både opium, silke og tømmer til byen. Fremdeles et gatekryss, men idag er det lovlige varer som kommer frem til markedene.
Jeg la merke til at Patch var ikke helt lykkelig med denne mangfoldighet av språk og kulturer. Kmehene greidde aldri å vinne frem i nordvest, kanskje derfor denne skeptiske holdning til innbyggerne av Thailand.















b

lørdag den 25. februar 2012

Elven "Mae Ping"

Etter fartet omkring i Chiang Mai og omkring var vi moden for en elvecruise. Forlate byen og hvile ut for en stund på en av de store elver som går fra nord til syd. Turen tar omkring to timer og vi kunne oppleve prektige teak hus, grønnsaker dyrket som de har alltid gjort, skånt for modernisering og glade mennesker som badet. På turen var vi også innom en  bonde som viste oss hvordan han dyrket jasmine-risen på den gamle måte og dessuten hadde han en urteplantasje. Urter som ble brukt til medisin og koking. Patch vari fyr og flamme. Hele turen falt i hennes smak.

Vi var også innom Chai Mongkol Temple Wat Chaimongkol som er en av de eldste kloster menigheter i Chiag Mai som ble grunnlagt for ca, 600 år siden. Jeg kan gå i mer detaljer den inflytelse Lanna kongedømme, men for å gjøre historien kort det var fantastisk.

Mandag 20 februar 2012

Chiang Mai, sentrum av all handel.

Vi kom midt på dagen til Chiang Mai og fant et hotell nær kanalen som går rundt hele sentrum..
Chiang Mai har en historie langt tilbake,  da Kong Mengrai erobret Mon's kongedømme Hariphunchai i  slutten av tolvte hundrede.  Senere ble Chiang Mai i allianse med Sukhothai i 14- 15 århundre en del av kongedømme Lan Na Thai, Lanna som det populært blir navngitt.
 Burma tok kontroll over kongedømme Lanna i 1556 i ca. to hundre år og i år 1767ble Chiang Mai igjenerobret og burmeserne ble skjøvet nordover. I 1921 ble det åpnet jernbane til Chiang Mai og dette styrket båndene mellom nord og syd.
Med en slik historie bakgrunn er Chiang Mai blitt et handelssenter i nord  på godt og ondt og det finnes både dagmarked og nattmarked og det allt kan kjøpes.
Vi ble her noen dager for suge inn historie og oppleve det yrende liv som er i byen og smake på den gode maten.









torsdag den 9. februar 2012

Turen til Ciangmai

Mae Hong Son har vært isolert fra Thailand geografisk, kulturellt og politisk. Byen ble grunnlagt for å være en plass hvor de kunne trene elephanter tidlig i det nittende århundre og 1856 forårsaket en krig i Burma at tusenvis av Shan slo seg til i området.
I årene etterpå ble Mae Hong Son velstående og uavhengig kongedømme inntil 1900 da kong Rama den femte innlemmet området og ble en del av kongedømme Thailand.
Her er det to templer verdt å se. Det ene er Wat Jong Khan og det andre er Wat Jong Klang. I Wat Jong Klang er det mange steder forbudt for kvinner å gå.
En ny historie-time for Patch. Dette lærer de ikke på skolen akkurat og ønsker en å få kunnskap om grenseområdene, må du grave meget dypt.
Det neste vi ønsket å oppleve var Long-Necked Kayan Villages. De er den stammen som blir oftest fotografert, det er en meget kontroversiell turistatraksjon, men de tjener penger på å bli fotografert og selge hjemmeprodusert varer.
Ingen vet for sikkert hva som er grunnen til at kvinnene må bære tunge halsbånd . Men til tross for opprinnelsen, landsbyen er blitt et "must" .

Etter flere dager  på et meget bra hotell måtte vi videre mot Chiangmai. Veien 1095 er bra trafikert og vi har mang interessante stoppesteder på veien. Et av disse var Pai, hvor vi hadde lunsj. Et helt tilfeldig sted og maten var utmerket og kryddret etter vestes smak. Foresten Pai er så populært reisemål for unge spreke turister at det er flere utlendinger der enn landsbybefolkning.
Veien var kort til Chiangmai derifra og vi ankom tidlig ettermiddag, god tid for å finne plass for å oppholde seg er i noen dager.

søndag den 5.februar 2012

Mae Sot - Mae Sariang- Mae Hong Son

Veien langs den burmesiske grense er som en fjell og dalbane undrt konstruksjon. Hadde jeg visst hvordan den var hadde jeg sansynligvis gjort et annet veivalg til  Mae Hong Song. Patch er  redd  å kjøre bil generellt og veien 105 er båd smal og svingete og under omlegging. Den går opp og ned meget bratt, langs fjellkammer for igjen og sno seg ned  i en dal. Enkelte steder ser du ikke hvor veien går før du er på bakketoppen.

Denne delen av Thailand er kanskje den mest besøkte av unge spreke mennesker som ønsker mer å utforske jungelen og gjøre rafting eller å se de vakre fossene som ligger et stykke fra alferveien. Men det er også mer enn nok å se for bilturister også. På dette veistykke finnes også flyktningsleiren Mae La, hvor omkring 60000 flyktninger fra Burma er. Her for man virkelig en anelse problemet burma-flyktninger som Thailand har idag. Fra Mae Sariang til Mae Hong Son var veien bedre og lettere. Veien bukter seg som en slange, men det var mindre anleggstrafikk. Jeg måtte skifte planer med overnatting. Jeg skulle egentlig Pai. Et sted jeg var anbefalt på det sterkeste av noen engelskmenn, men mørrket kom fort på og jeg var glad jeg nådde frem i Mae Hong Song før mørket satte inn for full styrke. Her var det også et godt utvalg av hoteller og vi valgte et mitt på treet når det gjaldt pris.

torsdag den 2. februar 2012

Mae Sott

Turen gikk videre på svært gode veier og klare veiskilt som ikke bø opp til misforståelser mellom Patch og meg selv. Selvom turen ikke var like lang gikk dagen fort og mørke kom sigende. Vi passerte Tak heller seint, men vi peilet oss inn på Mae Sott.
Til tross for å være så avsides og liten er byen en av de mest interessante småbyer i Thailand. Her er etnisk sammenblanding, menn fra Burma kledd i deres "sarongs" eller skjørt, Hmong og Karen kvinner i deres egenartige stamme klær, og skjeggete muslimer. Arkitekturen av templene er en blanding av thai, burmese og kinesisk. 
Også er Mae Sott blitt en viktig handelsby for smykker.
Dette er byen hvor mange utlendinger fornyer opphokdstillatelsen. Det er en grenseby til Burma.
Vi fant et utmerket sted å bli noen netter, slik at vi kunne ta oss tid til å se oss omkring. Markedplassen er det stedet Patch ender opp med, mens jeg nyter en kaffe

mandag den 30. januar 2012




Lopburi

En av de eldste byer i Thailand er Lopburi og når Kmehene dro østover ble byen kjent for å være grenseby for Kmehenes imperium og adminastrasjon- og handelssenter. Selvom om byen ble ødelagt under Sukhothai imperiumet har Kmehene hatt en innflytelse på byens arkitektur ag kunst. Dette var en av grunnene jeg ønsket å besøke byen med Patch. Hun kjenner lite til historien om Kmehens innflytelse. Hun ble med på en historisk sightseeing.  Den indre delen av Lopburi, den eldste delen av byen, spaserte vi og parkerte bilen ved hotellet.
Det er også hundrevis, om ikke tusenvis  av apekatter som løper omkring. Dagene gikk fort der og vi måtte videre.
 

 





































Mandag den 23. januar2012


vanskelige valg

Dette med veivalg iet  så stort land som Thailand, kan være en utfordring i seg selv. Jeg ønsket i utgangspunktet en vei som var mindre traffikert enn hovedveiene, men disse veiene er ikke alltid godt vedlikeholdt og er også dårligere merket og helst på Thai. Patch er redd å kjøre bil og er ikke flink å lese skilter i fart. Valgets kvaler valgte jeg en kombinasjon av hovedveier og sideveier. Dette ville selvfølgelig ta mer tid til å komme frem der vi ønsket, men tid det er allt jeg har på mine gamle  dager.
Jeg startet hjemmeifra tidlig om morgenen for å ungå tungtransporten på det første stykket.
På denne årstiden er det sukker-rør transporten  som er problemet. De er overbelastet som alle transportbiler er, men ofte er ikke festet trygdt og det er ikke så sjelden at en del sukker-rør faller av planet. Veien fra Lam Phuk til Korat er det en konstant strøm av lastebiiler og veien er smal. Det blir ofte hasardiøse forbikjøringer og mange nære på kollisjoner. Ofte kommer det biler i mot deg på feil side av veien og de blinker med fjernlyset og vil at motgående traffikk skal gi plass. Jeg prøver å holde meg i skinnet når det gjelder forbikjøring, men ofte har man ingen valg og tar sjansen.
Vi
 hadde bestemt oss for at vi skulle kjøre vestover mot grensen til Burma de første dagene. Reisemålet første dagen var Lopburi. En by som er kjent for Kmehs-inflytelse og har mange festningsverk og løpegraver, samtidig er den indre bydelen et godt marked som blir overskygget av mange apekatter som tigger etter mat.

onsdag 19.januar 2012

Bilkjøring i Thailand

Uten hel avklaring med forsikringen tok jeg igang med å kjøre mot nord. Risikabelt er det, men jeg var lei av å vente på fotografen, jeg betalte veiavgiften og premien med lovnad at jeg ville sende bilder fra Changmai.
Vi utlendinger er lett bytte i en kollisjon, så det å ha forsikring er vitalt. Vi blir ofte den skyldige i enhver kollisjon selvom det er ofte thaiene som har skylden. Det har skjedd mer en gang at resultatet efter en kollisjon havner i retten.
Den som har den største bilen har alltid rett på veien og får å ungå politi og rettvesen ligger en lavt i terrenget.
Patch har ikke vært mye omkring i Thailand, så jeg ville gjerne vise henne vest-Thailand som har en natur helt anderledes enn øst-thailand. Fjell og daler, store elver og innsjøer og mye mer jungel. Grenselandet til Burma er interessant, ikke bare for turister men også andre stammer.

Reiseruten var lagt der Kmeh regjerte i mange hundre år.

januar 2012


 
                                         
Bilforsikring i Thailand

Jeg skulle ganske enkelt fornye bilforsikringen og for meg er det bare aa betale regningen. Det er ikke slik i Thailand. Bilen skal fotograferes og fotografiene skal foelge forsikringen og alle papirene skal utfylles paa ny . Er fotografen syk eller ikke moeter opp kan ikke bilen forsikres. Veiavgiften skal ogsaa  betales gjennom  forsikringsagenten. Saa da jeg moette opp som avtalt var ikke fotografen der. Han hadde fremdeles ferie og der var jeg med en bil som hadde papirene ikke i orden og skulle avgaarde neste dag.









11.januar 2012

Nyttaersfering og dagenen etterpaa

Det var en heller stille nyttaarsfering. Et par drinker hjemme, dro vi til Ryan Resort. Jeg kjoerte saa det ble ikke drikking paa meg den kvelden. Jeg skaalte inn det nye aaret med brus, mens Patch tok seg av champagnen. Etter midnatt vendte vi nesen hjem og kom oss i seng. Foerst ble vi sittende en stund og noet rakettoppskytningen som andre utlendinger besoerget.
Bilen skulle fornye veiavgift og forsikring, som har en helt annen prosedyre enn i Norge. Men kontorene aapnet ikke foer den femte januar, saa vi maattte vente i mange dager foer vi kom oss avgaarde med alle papir paa plass. 
Vi hadde tenkt oss nordover til Chang Mai, hvilke ville gi oss flere overnattinger paa turen og i mellom 1januar til avreisen var flere planer for turen paa plass. Jeg maatte hele reiseruten skrevet ned for aa gjoer det enkelt. Patcheree som kartleser er ikke alltid den beste loesning, men det er den eneste kartleser jeg har tilgjengelig.

31. desember 2011

Godt nyttår alle sammen!

Dette året er snart forbi og jeg sitter å venter på at vi skal bli ferdig for nyttårsfesten. Jeg håper jeg kan styre meg med drikken, selvom fristelsene er rett om hjørnet, Familiem er blitt servert fisk og øl og brennevin, Hundene har fått kylling og pølser og nå er det jeg og Patch igjen. Jeg vet ikke om jeg går på nyttårsfest hos Gary eller Martin, vi har en åpen invitasjon-
jeg er mest fristet til å være hjemme.

fredag den 30. desember 2011

Minding your time,
timing your mind.

Desember måned har vært en måned hvor allt har stått i å klare eksamen. Patch har tatt sin utdannelse veldig alvorlig og har kjempet seg igjennom mange timer med å henge over bøkene. Dette er jo ikke akkurat slik jeg kjenner henne, hun har liker å arbeide mer fysisk. Hun har vært nødt til å holde seg fra gårdsarbeidet. Tungt for henne som elsker dette arbeid.
Hun har ikke glemt å ta vare på meg heldigvis. Jeg har hatt det like bra som jeg alltid har hatt det.
Jeg har kjørt henne til og fra skolen , vel en halvtime hver vei og jeg er blitt en like dårlig sjåfør som kmehene, like frekk  i forbikjøringene og like hensynløs ovenfor de svakeste i trafikkbilde. Skal man komme frem på veien nytter det ikke å være gentlemann.
Juleaften var vi hjemme i huset og feiret det meget rolig slik buddistene gjør. En liten drink ble det, men maten var thai. Første juledag var vi på Ryan resort. Her var maten fri men drikken måtte vi betale selv. Det var jeg som kjørte så det ble heller lite drikke. Patch slapppet riktig av og koste seg med andre damer som er gift med oss utlendinger.  Det var fem par fra Norge/Thailand heldigvis, så vi kunne slippe all engelsken. Natten ble sen for oss alle, men Patch og jeg var de første som forlot selskapet. Det hadde vært en hyggelig juledag med god mat og drikke.

8.desember 2011

Karma er opprinnelsen til alle årsaker og tilstander som former livet vårt i den materielle verden.

Karma er grunnlaget for fødsel og død,lidelse og helse og alt fysisk liv, både aktivt og sovende. Vår karakter og våre ønsker utviklrt seg fratidligere handlinger og tanker Det gjelder hvordan vi og hva vi tenker, hva vi gjør, og ikke gjør, gode eller dårlige tanker, handlinger og vaner og måten vi betrakter verden på.

Karma er nøkkelen til hvorfor vi blir syke, og selve sykdommen gir oss en direkte forståelse av det karmaet opplever.
Hvorfor? Fordi sykdom kan vise oss følelsesmessige og fysiske mønstre, personlighet og livsstil. Alt dette er resultater av karma
Karma flettes inn i alle gjøremål også urtemedisin, sykdom og helse, og Patch blir mer og mer informert om urter som gir balanse. Nå blir hun mer og mer interessert i botanikk ,biologi .

Mandag 5.desember 2011

Vi har alle en ubegrenset evne til visdom hvis vi velger åta kontakt med den.

Det finnes ikke noe som heter perfekt visdom eller perfekt kunnskap om visdom. Den er nedlagt i alle mennesker innerste vesen, så den er like så variert som vi er. Den trenger ikke å tvinges frem, bare forstå. Da får du naturlig tilgang til den.


I mange år har jeg kjempet med å holde vekten nede og jeg har prøvet og feilet så mange ganger at jeg var på nippet til å gi opp. Læreren til Patch underviser også i botanikk og den "healing power of herbs" har. Han sier at om man krydrer opp måltidene med de heteste krydder vil dette forhøye kroppens "metabolism prosess" forbrenning som hjelper til med å minke vekten. Her i Thailand er disse urteplantene og krydderne ikke kostbar og lett til å finne.

Jeg har forstått at det blir en lang reise for Patch og jeg vil også ta del i denne prossessen å få bedre kunnskap om å miste vekt ved hjelp av urter og krydder.

torsdag den 1.desember 2011

Produksjon av urtemedisin

Alle levende ting er hellige, og det er også verdens medisinplanter. Urter og krydder tilfører maten smak, men i tillegg er de medisiner for sinn og kropp. Visdommeen i gamle systemer, forteller oss at vi kan lære mye ved å utvikle en empatisk og intuitiv forbindelse med planter.
I likhet med dyr og fugler lærer alle plantene oss om vår plass i verden. Medisinplanter kan bidra til at vi får vite mer om oss selv, og de balanserer også kroppen vår. Ved å bruke slike urter kan vi få hjelp til å reflektere over liv og helse, og om vi er lykkelige eller ulykkelige.

Allt som smaker ondt og bittert er godt for helsen, for all urtemedisin som blir produsert her i Lam Phuk etter anbefalinger fra den lokale heksedoktor er bare bitter og ond på smak. Læreren som underviser i urtermedisin sørger for at Patch holder tradisjonen innsamling av planter og trær vedlike. Her tørkes urter i solen, kuttes opp og blir samlet i flasker og satt til gjæring. Jeg selv er blitt innvolvert i produksjonen, da Patch holder på med å lese og lærer om alle lokale nytteplanter. Hun må ta eksamen om noen uker, så jeg produsere etter innstrukser.

søndag den 20.november 2011

En av mange sermonier i Thailand!

Som utlendlending i Thailand, om  man er på besøk eller fastboende, blir vi alltid gjort oppmerksom på  de forskjellige Thai sermonier og festiviteter. Loy Kratong som er en hyllest til vannet etter gammelt og var feiret med å hylle vannet i all anstendighet, er idag blitt noe helt annet. Ungdommen i dag har lagt til side det religiøse, og troen på at det finnes ånder overalt i naturen og Brahmans arv, funksjon og mening, de opplever det som en festdag of fridag.  Ungdommen skjuler ikke deres følelser som før, de står ved vannkanten og ser på små båter med stearinlys seiler avgårde og tenker mer på deres egen fremtid enn vannets gudinne.

Hvert år feires Loy Krathong i landsbyen og iår av en eller annen grunn ble det en stor fest med mye dansing etter levende musikk. Jeg ble opppfordret av landsbyhøvdingen å komme og delta. Hun kom og hentet meg og vi to danset vår vei til Suntatitten etter et par glass med gin/tonic. Det ble vellykket hele veien frem og jeg ble oppfordret til å forsette. Jeg må være flink til å drive onde ånder vekk, bare med min tlstedeværelse, for festen ble mer og mer fest med hyl og ville bevegelser.
Patch var med hele veien og trådde til når beina mine begynte å skjelve av tretthet ikke ånder som for gjennom kroppen.

søndag den 13.november

Patch en flittig maur!

 Patch har hatt arbeid med massasje hele tiden vi har vært hjemme. Utenom massasjen er hun opptatt å planlegge nye prosjekter. Det tar visst aldtri slutt me å dyrke frem gtønnsaker og frukt. Hun selger produktene i den lokale butikken og salget øker på.
Så hun har vanskeligheter å velge yrke, massasje eller urtemedisin og grønnsaker. Hun vil så gjerne være flinkeste i klassen, så jeg prøver å be henne pm å konsentrere seg om en ting, massasje. Men det kribler vist i hennes lille kropp og er ikke før ferdig med en klient før hun kaster seg over dyrking av grønnsaker eller finne urter som skal prepareres til senere bruk.
Noviproduksjonen er nå ferdig, den må stå til gjæring et år før bruk. Hun har allerede en lang bestillingsliste.
Ledelsen i kommunen har allerede vært og godkjent lokalene som Nonien oppbevares. De var her og forsynte seg godt og Patch var veldig stolt. Hagen hennes er noe landsbbyhøvdingen gjerne viser frem for besøkende fra kommuneledelsen.

søndag den 6. november 2011

Patch ser på enhver hindring som en mulighet.

Det har vært deilig å være i Lam Phuk de dagene jeg har vært her. Dette med å føle at du er en del av landsbyen er en god ting, fordi da deltar du i fellesskapet på en spesiell måte. Det krever en ikke likegyldighet til hva som skjer omkring deg. Patch har hele tiden prøvd å dra meg i de sosiale aktiviter som foregår i landsbyen og jeg har vegret meg. Hun gir aldri opp og drar meg med selvom de kan forårsake sinne hos meg. Hun er kløktig og får latteren frem istedenfor banning og sinte ord.

2. november 2011

I den uendelige tankeverden er alt mulig

Fra Eknes til LamPhuk er en stor forandring. Landskapet er forskjellig og været så helt anderledes, og synet på tiden er so natt og dag. Hjemme er det fokusert på hva man kan oppnå som vanligvis leder til "tid er penger mentalitet" som resulterer i at hvert øyeblikk teller. I Thailand er  det sosiale som er viktigst og derfor har de et mer avslappet forhold til tiden. Klokken er også ofte referert til "som djevelens håndkvern"
For å passe inn i ett lite samfunn i øst-asia, må vi vesterne forandre oss drastisk og særlig vårt  syn på tiden og noenganger er det en lang vent for alt som trenges i øyebliket.

Det var deilig å komme til kjente omgivelser. Det var også mange glade smil og allerde dagen etter var hagen full av mennesker som ønsket meg velkommen hjem. Patch ble løpende mange ganger til den lokale kjøpmann for både whiskey og øl. Men maten kom "rekende på ei fjøl" 
Kjente lukter som kuskitt og bøffelskitt fikk luktesansen på andre tanker enn skiten i Bangkok.  Smilene fra gammel og ung gjør at du glemmer hva du har sett i Bangkok og ølet og brennevinet gjør livet lettere for landsbybefolkningen Så det er en vinn-vinn situasjon. 

søndag 30 oktober 2011

Noen mennesker tror de er sin egen innpakning. Kroppen er ikke noe annet enn en garasje der du midlertidig parkerer sjelen.

Dette er en tro mange taier eller buddister har, og som idag er en viktig part i å overleve når flommen river med seg det de eier og har. Flommen har røynet på deres tro og mange har evakuert Bangkok og dratt hjem. I Lam Phuk er det mange nye ansikter for meg. Det har vært årspendlere og kanskje ikke det engang Det er plutselig kommet en god del unge mennesker.
Det nesten en umulighet å reise med buss fra Bangkok til Lam Phuk, så det var ikke vanskelig valg å ta. Vi fløy til Ubon, nord i landet. Vi fikk et godt overblikk over vann-massene . Store landområder var blitt innsjøer og det var vanskelig å se veier og biltrafikk. Flyet gikk foroldsvis lavt så dr fleste av oss passasjerene så ut av vinduene og sukket
tungt. Risen blir nok mangekvare i år.
Vi kom frem til Ubon sen ettermiddag og fant en taxi som var villig å kjøre til Lam Phuk. Det er ikke alltid så enkelt å få tak i en taxi som ønsker å kjøre så langt i mørke.
Vi kom frem etter et par timer kjøring og Juli var glad å se oss komme. Den bjeffet og logret med halen i et sett.

tirsdag den 25.oktober

Når gater blir til elver!

Oppholde seg i Bangkok under ekstreme værforhold kan bli en blandet fornøyelse. Selvom der jeg oppholdt meg var skånet for de verste oversvømmelser, kunne vi se fremover og se farene. Inngangspartiet er et par meter over gateplanet, så vannet nådde ikke opp. Men terasserestauranten som vi ofte ble sittend  under tak, selvfølgelig, kunne vi risikere å bli vætr på beina.
Patch ønsket å dra til Lam Phuk
, hun hadde kommet buss for åhent meg og den hadde brukt over femten timer som vanligvis tar 6 timer. Jeg selv ønsket å bli værende i Bangkok for å se utviklingen og oppleve oversvømmelse på nært hold. Vi inngikk et kompromiss, fly hjem.
Vel, det hadde ikke vært mulig å ta bussen , bussene kjørte ikke gjennom området hvor vil skulle. I Rangsit-området var det allerede så mye vann at folk måtte evakuere.  Jeg tok sky-train som enda var i funksjon og reiste litt omkring for å s på skadene. Det var flott å se hvordan alle hjalp hverandre.

søndag den 23. oktober

Du får alltid mest av det du trenger minst, det være seg regn eller sol.

Reise fra Bergen til et mindre regnfull sted, minner meg om en vits : Det var en ung dame som ville bli sykepleier. Hun fremstilte seg for den rette vedkommende og ble spurt om hun hadde noen erfaring.
-Hå, ja- jeg skulle mene det. Jeg har fire brødre så har motorsykler.

Jeg reiste fra kulde og regn og kom frem til flom og mer regn. Veien inn til hotellet var enkelte steder elv og bilen hadde vanskeligheter å forsere, men heldigvis kom vi frem til slutt og hotellet ligger på en høyde slik at vannet kom ikke inn i resepsjonen.

lørdag den 22. oktober 2011

Lenge siden sist

Jeg hadde et flott opphold på Eknes. Søndagene ble alltid et besøk på kaien og her ble man oppdatert om hva som hadde skjedd og ville skje i den nære fremtid. Jeg fikk også gleden av å se Grindabygget, en kjempeflott tilvekst til miljøet på kaien. Også dette med å være med på foredragene om kystkultur ble en opplevelse. Den nære historie som jeg er en del av, var spesiell.
Jeg var også så heldig å være med på boksleppet. Gunnar har gjort industri-historien så nær at når boken er lest, kan du selv føle pustevanskeligheter.  Boken er kontroversiell og vil helt sikkert skape en god del røre i det fagmiljøet.  Men jeg som ikke tilhøre miljøet kunne fordøye den uten besvær.
Reisen tilbake gikk bra inntil vi kom til Bangkok. Deler av byen var ufrembar. Patch var på flyplassen og tok i mot meg, men henne tur hadde vært langt lengre enn min. Hun hadde brukt atten timer med buss, vanligvis 6 timer. Lange omveier og skiftet buss  idet bussen hadde stoppet på grunn av for mye vann i motoren.   

lørdag den 10.september

En kald sommer

Jeg sitter her på Eknes og venter fremdeles på noen
solstråler. Jeg gir solen en måned til og er den ikke kommet da blir det å snu nesen hjemover.
Jeg hadde tenkt å dra i september, men å skifte avreisedato er vanskelig. Jeg trodde jeg hadde kjøpt åpen returbillett, hvilke jeg ikke hadde.
De siste ukene har alikevel vært interessant. Det er valgår og Siggen har vært ivrig med å delta og jeg 
har kjørt han omkring. Så det har blitt mange politiske diskusjoner.
Ellers har vi også vært i møter angående byggefeltet. Vi har fått posetive tilbakemeldinger, men vi har enda ikke sett bevegelse i saken. Det er lettere å snakke oss etter munnen enn å ta dikusjonen. Så  blir det å vente å se om det blir vedtak.

Hver søndag har jeg vært på kaien og truffet venner og bekjente. Det er rart med disse søndagsmøtene. Selvom det har regnet trollkjeringer, så har gjengen satt inne og kost seg. Vafflene og kaffen har stått sin prøve, de er bare god. Jeg håper at ette møtestedet blir.
Grindabygget er kommet på plass og nå er det bare taket som skal på plass. Dette laftebygg blir en nyttig tilveks og som eknesvågens venner vil ha stor nytte av.

onsdag 17.august 2011

intet nytt under solen!

Dagene flyr avgårde og jeg for ingenting gjort. Det å komme hjemfor å arbeide medvedlikeholdpå huset, det var bare en ønske tenking. Jeg vet hva som skal bli gjort,men å gjøre det, det er noe helt annet. Det er skitt å bli gammel, stive bein, vonde knær og dårlig syn oppmuntre megikke akkurat til å klatre i stiger. Jeg skulle selvfølgelig ha innsett det  for lenge siden, men det er også en terskel jeg må overvinne.
 
Kaien  har vært en velsignelse. Hver søndag er kaffeen åpen og servere  vaffler og kaffe mede sladder og nyheter., og det har også vært en jevn strøm av besøkende.Hyttefolk kjøper bøker og is, og de fastboende er mer interessert i å prate.
Det har også vært avviklet en dag av kystvekane og En lokal mann Gunnar Gulbrandsøy fortalte  oss om kaien og verksemda som har vært der i svunne tider.

15.august 2011

lørdag den 30.juli 2011

Viljen har jeg, men å gjøre det er en annen sak !

Det er så mange ting jeg  jeg skulle ha gjort, men jeg finner stadig unskyldninger for å ikke gjennomføre det i praksis. Følgende blir jeg sittende hjemme med dårlig samvittighet. Været har ikke akkurat oppmuntende, kaldt og mye regn. Men kaien har vært en koselig fornøyelse hver søndag. Treffe kjente og bli oppdatert på sladder.

Den siste uke har vært preget av det som skjedde den 22. o7.11.
Heldigvis har familien Liz vært inne på hytta, for det setter lys på hverdagen å besøke de. Føler meg alltid velkommen der.
Olsok bålbrenning på kaien og hyggelig selskap. Vi  grillet. 

tirsdag den 19.juli 2011

Husets tilstand!

Jeg har ikke akkurat vært flink med å vedlikeholde huset de siste årene, så her må gjøres noe i år. Jeg må ikke bare male,men også skifte noen bord. Jeg vet ikke akkurat hvordan jeg skal gripe det an, så jeg må nok spørre om hjelp. Dette må jeg prioritere de neste ukene, så jeg håper værgudene vil være  på min side.
Ellers har det regnet hver dag med noen få unnatak. Solen erter meg.
Søndagsturene har vært ned på kaien for å få seg vaffler og kaffe og treffe kjente. Praten er for meg en viktig ingridiens for trivselen og at det er søndagsåpent på kaffeen er en glede for meg.

tirsdag den 12.juli 2011

Vanskeligheten i livet ligger i valget!
 
De var vanskelig åbestemme seg for Norge denne gangen. Jeg så på værkartet hjemme og det var ikke oppmuntrende. Kaldt og regn var langtidsvarslet for juni, men den optimist jeg er, trodde jeg på solskinn. Det var også veldig varmt i Thailand og det er heller ikke det jeg liker best. Når temperaturen nærmer seg 40 grader, da er ikke det akkurat så lett å bevege seg.
Så valget ble Norge og Eknes. Allt har vært  topp utenom været. Hver dag nesten har det øst ned og det som skulle gjøres blir utsatt, men bokkaffeen har vært  åpen hver søndag og det har vært en glede å spise vaffler med syltetøy.

søndag den 10.juli 2011

Å treffe kjente

Jeg hadde holdt meg lenge vekke fra Eknes og hadde nesten glemt den gode stemning det kan være på kaien Eknesdagen . At det finnes ildsjeler i hver en bygd det vet jeg ikke, men på Eknes finnes de iallefall . Jeg har stor respekt for dugnadsånden. Stå på for holde bygdeånden levende er krevende, for mange av oss bare nyter fruktene. Sang og musikk var underholdningen og her det det mange flinke og når værgudene er i det gode lune da må det bli suksess.
Jeg hadde stort sett hatt regnfulle dager, så jeg ble posetivt overasket at det varmet.

mandag 27.juni 2011

Kuldesjokk

Det var riktig koselig å komme til gamle tomter. Elin hadde vasket vekk støvet i kjelleren og gjort det levelig. Få allt på plass og litt prat etterpå så sengen. Etterpå forsvant jeg inn i et drømmeland og våknet mange timer etterpå, ja dagen hadde godt. Søvnen hadde tatt meg så jeg ble i sengen til tidlig neste dag.

Det er så at jeg har savnet å prate norsk så jeg drog ned på kaien og traff kjente. Bokkkafeen hadde fått en annen stil med småbord, disken var tatt ut, nytt gulv var det også, så det var en glede for meg å se.  Utvalg av bøker var rikt og vafflene var gode og så var kaffen.
Det var kaldt selvom det ikke regnet. Men gleden av å være på  kaien oppveide kulden.

Jeg er blitt en frysepinne så jeg gikk fra kaien og håpte på at solen skulle komme, men den gang ei.

Mandag 13.juni 2011

det kraftige regnværsbyger, men dette uteble. Så det var nesten ikke vann for andre enn de som har boret etter vann.
Det var på høy tid å  forandre utsikten fra rismarkene til en norsk fjorvar prd.
Vi var to som skulle reise hjem til Norge på samme fly. Geir skulle riktignok til Oslo, men fra Bangkok til København var vi i samme flyet. Dette gjorde  at vi kunne reise og spleise på taxi til flyplassen. Vi kunnpe da reise om ettermiddagen og nå flyet. Slippe å reise med nattbussen er deilig, jeg får aldri sove og blir veldig trett .
Sjåføren kjørte som et svin og vi begge så hverandre og lurte på om vi hadde gjort det rette. Men  heldigvis kom vi vel frem og vi hadde rikelig tid til å sjekke inn.
Turen til København gikk fint og transitten  var promoblemfritt. Litt lite tid for en gammel mann, men jeg kom frem til "gaten" i tide. Det var deilig å sette beina på norsk jord igjen, og været var overaskende bra. Morten kom og hentet meg og så var jeg på Eknes, trett og og døgnvill og er det fremdeles.

onsdag den 8. juni 2011

Garys femtiårsdag

Gary driver Ryan resort sammen med Nok. Gary er ire og Nok er thai og de begge har gjort resorten veldig populær blant oss utlendinger og når en invitasjon til et femtiårsdag lå i postkassen, ble vi begge glad. Vi vet det ville bli fullt hus og stor stemning. Maten ville være god og det ville også være mer enn nok drikke til å skylle den ned. Jeg sa ja for oss begge og begynte å planlegge hjemturen fra resorten for det var ingen ledige rom der. Det var mange som ville være med å feire.
Andy sa seg villig å ikke drikke for mye og kjøre bakveien hjem. Konen Nok kom også fra arbeidet til festen. Irsk musikk og dans for stemningen opp og selv kmehene trampet i gulvet da "riverdansen" kom på tapetet. Det ble en sen og fuktig kveld ifølge konen, men hun hadde hatt det veldig moro og hun traff mange kmeher som bodde sammen eller var gift med utlendinger. Nye bekjentskaper kan alltid være givenes.
Hjemturen gikk bra og vi satt oss på terassen og tok oss en "night cap".
Ellers har vi satt igang med nuni-produksjon for fullt. Patch og en dame har vært i nabolaget og samlet inn nuni og jeg har handlet sukker. Vi bygger også et lite produksjonsrom, slik at vi slipper å lukte nuni inne på kjøkkenet. Jeg håper rommet blir ferdig før jeg drar til norge.

torsdag den 2. juni 2011

Hektiske dager

Nå har jeg vært sjåfør hver dag. Kjørt Patch til et OTOP-marked i Surin hver dag. Fullt bilen med varer av/på lasting , finne parkeringsplass og kjøre slalom mellom biler og sykler tilbake til Lam Phuk. Hun er en god salgsdame , for der hun selger er det alltid kjøpere og hun har hver dag kvittet seg med varene. Nuni har vært en stor suksess, erter og bønner har også blitt solgt med  fortjeneste. Hun har hatt så stor omsettning at andre bønder har spurt henne om hun er villig til må selge deres varer mot en betaling.
Først og fremst har hun solgt sine egne varer, det er kvalitets varer som folk har virkelig satt pris på.
Idag er det innhøstnig av nuni, hun har satt av noen dager med innhøstning, for å få produksjonen er i gang . Fra frukt til ferdig tar er ett år minst og da er det god vin heller helsedrikk som Patch kaller det.

fredag den 27. mai 2011

Å få lønn for strevet.

Det har vært lite bryllupper pg begravelser i den siste uken. Bare en pedofil og misbruker av egne barn døde. Jeg trodde jeg ville slippe å gi penger til den mest hatede mannen i landsbyen, men den gang ei. Siden familien hadde få venner her og stor familie som helst ikke ville være i familie med mannen, og svært lite penger, ble de gitt rikelig fra Patch og andre. Begravelsen varte i tre dager med mat og drikke, heldigvis så slapp jeg å være der. 
Jeg vet ikke om de feiret hans bortgang med glede eller om de drakk for sorgens skyld. 
Jo, lenger jeg oppholder meg her i nordøst, jo mindre forstår jeg kulturen deres, men en ting forstår jeg godt at alle sorger og gleder skal feires med mat og drikke.
Det har vært innhøsting av erter og bønner hos Patch og jeg ser for engangs skyld at utgiftene blir inndekket. Avlingen har vært mer enn noen av oss forventet. Lederskapet i landsbyen har blitt lært opp av Patch hvordan jorden skal forbedres med enkle midler. Det har seg slik at Kmehene må se resultatet, de er veldig skeptisk til allt nytt og de vil heller dø utsultet enn å miste ansikt. Stoltheten deres er urokkelig og det er det eneste de har har. Vel, jeg kjøpte frø, 10 kilo, og avlingen ligger på godt og vel 300 kg og siden Patch er den eneste her i området som har erter, kommer folk til huset å kjøper i kilovis. Ryktet om den gode jorden sprer seg og flere og flere ønsker kunnskap.
For noen år siden produserte vi Nuni, en helsedrikk og vin.
Vi har hatt omkring femhundre liter lagret og godgjøre seg.
Landsbyene hadde arrangert et felles marked dag i forbindelse med okseshow i provinsen Surin. Patch ble forespurt om hun kunne delta med sine varer i salgsboden til Lam Phuk. Hun er et posetivt menneske og var glad for å bli spurt. Landsbyhøvdingen spurte om hun kunne bringe med Nuni også. Det er ulovlig  å omsette selvlaget vin, men ikke helsedrikk. Nuni-vinen er en helsedrikk, basta.
Det varte ikke lenge før salgsboden var overfyllt, lederskapet i Surin hadde hørt om Patch produksjon, og Patch markedsførte den med en liten prøve. Jeg måtte kaste meg i bilen og hente ny forsyning. Det var en meget vellykket dag, før kvelden kom var Patch tom for varer og lommen fyllt med penger og jeg fikk for første gang noe i retur for all investering.
Hun har idag hatt potensielle kjøpere av både erter og Nuni. Hun er kommet på kartet.
Nuniproduksjonen er tatt opp igjen og hun skaffer arbeidsplassser for kvinner i landsbyen.

fredag den 20.mai 2011

17.mai og andre dager

Vi får alltid en innbydelse til å feire 17.mai av ambasaden. Men får oss her i nordøst pg det er mange nå etterhvert blir avstanden for stor og vi må ordne oss overnatting i Bangkok. Det er heller ikke i ambasadens lokaler, de leier seg festlokaler i byen, og billetten blir temmelig dyr for en middag og noko kaffe attåt. De har også en dresskode. Vi sier i nordøst at det er en snobbefest hvor de hyller seg selv.
Vel nok kom det, vi arrangerte 17.mai på Ryan resort. Om nasjonalsangen ble sunget riktig , ikke vet jeg men det ble mye skåling og sang blant de glade nordmenn og også andre nasjonaliteter stemte i. Vi hadde en forbrødring med både svensker og dansker og irerer og sannelig var det også engelskmenn og sveitsere også der. En herlig aften .

Ellers i den siste uke har det vært mye arbeid med erter og bønner. Patch har vært i åkeren hver dag og plukket, og salg har allerede forekommet. Hun er mektig imponert hvor gode vekstvilkår det er nå i risåkeren. Jeg tror det nærmer seg 200 kilo erter og bønner.
I går foresten tok hun seg tid til å reise til Surin å melde seg på skole igjen. Hun vil ta mesterbrev slik at hun kan starte undervisning. Hun har hatt mange forespørsler om hun ville, men det er en dyr affære og hun ville ikke spørre meg for penger.
Jeg svært glad at hun vil gjøre dette med skoleundervining på hjemmebane.

Mandag den 9.mai 2011

En stille uke

Datteren var riktignok til stede i begynnelsen av uken, men smertene hennes forsvant etterhvert. Det er rart hva troen på djevelutdrivelse kan gjøre. Hun hadde kommet til Surinområdet, som er kjent for woodoo og det som følger med det. Både mor og datter har fast tro på at når onde ånder kommer inn i kroppen, må det woodoo- krefter til og troen kan flytte fjell såvell som onde ånder.
Ellers har det vært stille ved grenseområdet og landsby-livet har returnert til gammle vaner.
Det har også vært lite regn i Lam Phuk, det kommer noen kraftige regnbyger og så er det over, så vannresevoiret er så si tomt og blir det ikke mer nedbør må landsbyen kjøpe vann fra nabobygden, og mange vil ikke ha råd til dette.
 
Patch har ikke satset på vannkrevende ris i år, men erter. Heldigvis er avlingen innhøstet og det ble mye. Erteproduksjonen er meget arbeidskrevende, men når en ser resultatet er det fristende og løpe ifra risdyrkning.

Mandag 2.mai 2011

En våpenhvile!

Det er vanskelig å oppnå en våpenhvile som varer. Kambotscha statsminister Hun Sen  ønsker å løse grensekonflikten med hjelp av en megler fra et tredje land. Han ønsker å inkludere omstridte landområder som Ta Kwai og Ta Muen Thom for å løsee konflikten.. Det første forsøk med å sette grense mellom Cambodia og Thailand var i 1867 og den siste var under Konge Rama den femte. Grensen hadde engang 73 grensesteiner, men idag  er det bare førti.
Etter Cambodias borgerkrig, trakk røde kmeh  seg tilbake til grensen til Thailand og flyttet mange grensesteiner, til sin fordel. Thailand gjorde veldig lite for å hindre dette, for de var redd for å falle i unåde av stormaktene.
Begge parter må gjøre inrømmelser, hele Phanum Dong Rak fjellkjeden som er grensenområdet mellom Cambodia og Thailand og templene Ta Kwai og Ta Muen Thom må bli "World heritage site"  en felles arv til alle og bli forvaltet av begge land i all rettferdighet. Om ikke dette blir gjort tror jeg at grensekonflikten tar aldri slutt.

søndag 1. mai 2011

En steinrøys

Cambodia og Thailand har kranglet  lenge om et tempel Khao Phra Wihan. Det har vært en del skyting fra begge sider, og begge sier at det var den andre som begynte. Men det har som oftest tatt slutt før det ble riktig alvor. Men i det siste har det blitt mer alvorlig, men andre steder langs grensen, i nærheten av Ban Kruat, Phanom Dongrak og Kap Choeng. Dette er i Surin fylke og ikke langt fra der jeg bor. Vi har hørt skyting fra tungt artelleri hver dag og natt i en uke. Vi har også hatt tropp-forlyttning og tanks på veien rett utenfor huset, Infanteriet har beveget seg opp og ned langs grensen og skutt mot Cambodia og det er blitt skudd tilbake.
Det har blitt drept soldater på begge sider av grensen. Sivilbefolkningen har blitt evakuert fra landsbyene direkte ved grensen, sykehuset i Kap Choeng er blitt feltsykehus og pasientene er blitt flyttet til sykehusene i Prasat og Surin og sivilbefolkningen bor nå på skoler i distriktet.

fredag den 28. april 2011

Fra fest til fyll

Jeg som trodde at Songkranen var nyttårsfeiring med familien og kjente, spising og drikking og kaste vann på hverandre i moderate former. Men den gang tok jeg feil igjen, her fester en så lenge en har penger til fyll og med den prisen thaiwhiskey koster, kan en nesten drikke en uke i trekk og ofte om morgenen opplever jeg menneskene som zoomier. Heldigvis var familien opptatt av Woodoo, slik at jeg slapp det evige maset etter penger fra naboene.
Den siste dagen av songkranen danser de som kan rundt hele landsbyen og inne hagene også og inne i mange hus. Her følger en "adjan" med dansefølget og jager de onde ånder vekk fra hage og hus. Får "adjanen" godt betalt både i penger og drykk blir de lenge. Selvfølgelig skjenket Patch de fleste med øl og brennevin, barna fikk coke og andre søtdrikker, og hagen ble et dansegulv og bordene ble scene for okesteret.
Omsider forlot de hagen og danset sin vei mot forsamlingshuset, "suntatitten" den lokale butikken. Her forente de krefter med alle innbyggerne , gammel og ung, og danset rundt suntatitten og velsignet jorden og avlingen.
Velsignelsen utførte munkene med å kaste vann over folket mens de messet noe helt uforståelig for meg.
Så var det hele over og fyllefesten begynte. Hele natten var det høy musikk og skrik og skrål.

Fremdeles er Noi her, så ikke vet jeg om woodoo-besøkeme har hjulpet. Jeg har den tro at hun er lei av butkken.

tirsdag den 26. åpril 2011

Festdager!

Så hadde vi besøk igjen fra Noi uten Glen, men med Jet. Noi driver en negl-studie med massasje sammen med en annen. Dette har vært en god kombinasjon og det har vært penger å tjene for begge to i et år. Men i det siste har samarbeidet ikke fungert og inntekten har minsket betraktelig. Hun klaget også siste gang hun var på besøk over venninnen, men dette tok hverken Patch eller jeg alvorlig. Men nå hadde det tatt en alvorlig vending det hele. Venninen hadde vært til en adjan(woodoo-man) og han hadde brakt en ond ånd i kroppen til Noi, og denne onde ånden hadde forutsatt smerte-helvete og hadde den spist leveren til Noi. Den onde ånden ville ta livet hennes om hun ikke fant en woodoo-mann som kunne jage vekk åndene.
Å kjempe mot overtro er en umulighet, og begge to er overtroiske. Følgende ble jeg kjørende fra den ene adjanen til den andre, hun kunne ikke kjøre selv . Jeg tror jeg var til ti stykker, sent om natten kom jeg hjem. Flere steder la Noi seg i en en isboks med laken over seg som om hun var død allerede. Adjanen messet en time og så kunne hun igjen komme seg utav isboksen. Om det hjalp fikk jeg aldri greie på.

sønn og datter på besøk

Etter bråket fra nabohuset tok slutt, begynte arbeidet med gjerdestolper. Vi skulle helst bli ferdig helst før sonkranen begynte. Sonkran som har gjennomgått en forvandling i de siste tiår. Det er nyttårs feiring som foregår, og ordet sonkran betyr å bevege seg oppover. Før gikk dr fleste yil templene, hvor munkene kastet hellig vann over forsamlingen, og så var det spising og smådrikking sammen i tempelet. Mange vender hjem fra Arbeidet de har i storbyene et par dager før den 13 april, da sonkranen officiellt starter og det er  mye fyllakjøring. Sang og spill og ikke minst drikking tar på kreftene og utforkjøring, front til front til front kollisjoner, ofte på grunn av at en sovner ved rattet, En skal holde seg vekk fra hovedveiene. det er så mange tankeløse forbikjøringer,og når passasjerene skal drikke å feste og kaste vann på andre billister og folk. da er det å holde seg derifra.
Desverre så klarte vi ikke å bli ferdig med gjerdet før Sonkranen satte inn for fullt.
 Da arbeidsstyrken var redusert til en mann var det ingen grunn å forsette.
Midt oppe i allt kom plutselig en bil midt på natten og hunden bjeffet ikke som vanlig, men mer venlig skjønte vi begge at hunden kjente både bilen og passasjerene. Utenfor portem stod Jet og Noi, de ville feire nyttårshelgen hjemme hos mor og treffe venner. Glen ville ikke være med, han har fremdeles smerter når han sitter i bilen for lengeog turen fra Hua Hin tar minst syv timer. Prate kan taiene og det har mor og datter gjort hver eneste dag.

torsdag den 7.april 2011

En uke for å vente på en god dag

Naboen, en kvinne på 52 år, levd i Bangkok nesten hele livet, flyttet hjem noen måneder siden. Hun hadde vært på sykehuset i Korat og fått diagnosen kreft. Til sine tre døtre ytret hun ønske å dø i barndomshjemmet i Lam Phuk. En av søstrene til den kreftsyke kvinnen bor i barndomshjemmet og hun tok imot søsteren. Her ble liggende til hun døde. Døtrene bor i Bangkok og er alle gift og har mange barn, kom hjem.. 
Hun var en rik kvinne og hadde en god forretning i Bangkok og barna ønsket en stor avskjed. Først var det å finne en god dag for kremeringen, hvilke "adjanen" woodo - mannen bestemmer, deretter blir sjefsmunken konfrotert. Jeg håpte at den gode dagen ville være neste dag, men den gang ei, og når jeg så at bord og stoler ble lånt fra den lokale forretningen fryktet jeg det verste. Øl og brennevin , panner og kar kom på plass og store sterke høyttalere som kastet ut  begravelsemusikk langt over det lovlige nivå. Høyttalerne var også vendt mot soverommet vårt, så jeg så en uke i et lydhelvete foran meg. Hele landsbyen var der og spiste og drakk, biler kom hele dagen og nettene, det er alltid slik når rike mennesker dør i <<<<<<<isan, det er en måte å vise at en er velstående. Mange setter seg selv i gjeld til langt opp etter ørene for å ikke miste ansikt.

lørdag den 2. april 2011

Ute er bra men hjemme er best

Det har vært noen merkelige dager siden vi kom hjem. Først kom datteren <<<<Noi på besøk. Denne gangen hadde hun en venninne med fra Hua Hin. Noi måtte besøke
en munk for å be, denne munken helbereder og jager onde ånder vekk. Glen hennes samboer mente hun var ikke kvitt den dårlige karmaen  ulykken hadde brakt med seg. Så hun som troende måtte reise til denne bestemte munken og be han om å kaste god karma over Glen å jage åndene ut. Selvfølgelig skal dette koste penger , masse penger pluss andre varer munken skal ha. Første dagen hun var her var det på innkjøpsrunde i Chom Chom, et marked nær grensen til Kambodia. Hun har selv bil så jeg slapp å kjøre heldigvis. Jeg ble hjemme. Bilen var overfyllt når den kom tilbake og alle tre damene var yr av glede. De hadde brukt mye pengr der, og siden her i Thailand handler allt om penger og bruk, er det ikke mye du får sagt utenat de fyker opp .

De serverte meg mat og så forsvant alle tre, de skulle på besøk til familien. De pleir å være lenge borte så jeg tok meg en tur til Ryan. Det er som å få ny næring dette å prate med andre utlendinger. Det ble en sen kveld for senere kom damene til Ryan også.
Neste dag var det munkebesøk og alle damene forsvant tidlig om morgenen. Jeg har ingenting der å gjøre og er jeg med skal Patch gi mer penger enn nødvendig. Jeg visste også hele dagen går og jeg blir sittende å vente og vente.
Jeg koste meg med en bok og spiste ute.

Noi skulle avgårde neste dag tidlig og spurte om jeg kunne vekke henne. De begge jentene sov i første etasje, ifølge moren så er det onde ånder i etasjen over oss. Jeg har enda ikke jaget spøkelset ut av huset. Så annen etasje er ubeboddd . Har jeg gjester fra vesten sover de der, men er det thailander så sover de i stuen. Det forstyrrer ikke meg.
Neste dag vekket jeg folket som avtallt, men det var ingen tegn på¨å komme seg ut av sengen og da de omsider kom seg opp regnet det så mye i Bangkok at det var en dårlig dag å reise på. Reisen ble utdsatt en dag.

llørdag den 25. mars 2011

Nong Khai

Vi hadde vært heldig med valget av hotell. Litt utenfor  sentrum, med et flott hageanlegg , stor svømmebasseng og ikke minst rent og ryddig. Royal Mekong Nongkhai Hotel er i øverste prisklasse, men utenfor sesongen kommer et rom på under 150,00 kr med frokost. En frokost med både thai og europeisk mat. Hotellet ligger ved elvebredden, så det er en kort vei til Laos. Det er så mye historie i Nong Khai at jeg ble i hele to dager der. Tredje dagen kjørte vi videre med bilen lastet med varer fra Nong Khai og mye lettere lommebok.
Fra Nong Khai til Udon Thani på veinr.2, nærmest en motorvei. Gjorde et kort stopp i Udon Thani for igjen kjøre videre til Khon Kaen. Kom til Khon Kaen sen ettermiddag så det var bare å finne et sted å bo. Fikk en Tuk Tuk til å kjøre foran oss til sentrum og også hvor de fleste hotellene er. Khon Kaen er en by i bevegelse. Isan kultur bobler her og det moderne Thailand har også vnnet sin plass. Universitetet, er det største i nordøst og det er sentrum for all for  handel og finans i Isan. Vi gikk ut om kvelden og suste igjennom markedet, da jeg er passelig lei av å gå mellom boder og se på varer som finnes overallt. Vi fant en koselig restaurant og så på folkelivet, og det er et liv. Tusenvis av mennesker vandrer hvileløst omkring.
Dagen ble sen kveld før vi vendte nesen tilbake til hotellet, et dyrt hotell som jeg ikke vil anbefale om en ikke har bil.

Neste dag tok vi og vendte nesen hkjemover til Lam Phuk og kom vel hjem sent ettermiddag. Hunden var veldig glad å se oss igjen, det vanlige hadde skjedd, tunaen blir spst av den som passer på hunden som får litt ris. Vi betaler godt for hundestell, men hunden er ikke viktig i kmehenes liv.

torsdag den 23.mars 2011

Litt om turen!

Første overnattingsted var Mukdahan ved Mekong elven, og tvers over even ligger byen Savannakhet i Laos. Byen Mukdahan er en av de kjedeligste i det distriktet, men har en attraksjon "vennskapsbroen" som gjør byen til et handelsenter. Ved elvebredden ligger "Indochina Market".  Siden Mukdahan har veiforbindelse til Vietnam har markedet et rikt utvalg av varer fra både Laos og Vietnam og busser med turister kommer her for å handle.
Vi har vært på handletur her sammen med Not og Andy, og da har vi Andy og jeg mistet kontroll over pengeforbruket, men heldigvis for meg er Patcheree forsiktig med penger når hun slipper å imponere.
Vi sov på det samme hotel som før, Wanawana. Et forholdvis billig hotell men servicen er god og rommene er "spotless clean"
Neste dag kjørte vi i grenseområdet hele dagen og mistet ikke synet av elven Mekong. Tok pauser i små landsbyer og fikk i oss drikke før vi igjen dro videre. Kom frem til Nong Khai sent om ettermiddagen. Byen er er vel verdt er spredt utover bredden av Mekong elven . Byen er fyllt opp av handelsfolk, turister og fastboende og her er det også et stort utvalg av overnattingsteder.  Nong Khai er historisk et brohode mellom Thailand og Laos. Nong Khai har fremdeles en fot i fortiden og er vel verdt et besøk. 

Mandag 14. mars 2011

Langs grensen til Kambodia-Laos

"Mekong-river" gir en naturlig grense med nordområdene til Thailand og Laos/Kambodia og jeg har lenge ønsket å sette meg i en bil og kjøre i området. Folkene som bor i områdene omgås med hverandre daglig og krysser grensen når de selv vil.
Mekong-elven er på fisk og fisken kjenner ingen grenser og her fiskes det. Ingen grensekontroll,det ville være upraktisk, så om du er thai eller laos  så bruker begge hele bredden av elven.
Idet Laos er litt billigere enn Thailand, reiser mange thaier over grensen og vandrer på markedet der. Ellers er Indochina.marked både i Mukdahan og Nong Khai. Begge steder er også menyene inspirert av det franske kjøkken, en arv fra den franske kolonitid.

fredag den 4. mars 2011

Dette var gøy!

De siste dagene har det vært mye ståk om hvem som eier rismarkene. Odeksloven gjelder også her, men i vår familie er odelsjenta den som kommer dårligst ut økonomisk og kan på ingen måte ha moren på kår og dessuten hadde moren gjeld som måtte betales før hun kunne overføre rismarkene til odelsjenta. Først betale lånehaiene og deretter kunne kartforetningen gjøres.
Jeg skulle bidra for Patch med øl og brennevin pluss lunsj. Odelsjenta var imot delingen selvfølgelig, da hun mistet disposisjonsretten over hele eiendommen. Hun hadde flyttet allr merkesteiner og noen hadde hun knust. Men heldigvis visste moren hvor merkesteinene stod og hjalp ingeniørene
Pa, ble løpene  omkring og stillte seg foran målingsinstrumentene, kjeftet på alle og til slutt jaget hun moren vekk. De begynte å krangle på åpen scene. De tre andre jentene holdt kjeft heldigvis og ingeniørene gjorde kartforretningen ferdig og allt kom på papiret. Pa, forlot plassen og snakket med seg selv og så vidt jeg forstod var jeg den store stygge ulven.
Heldigvis er nå Patch ferdig med sin arv og hun er blitt eier av 5 rai åkermark.

tirsdag 1. mars 2011

Dagliglivet

Det er en død periode nå i landsbyen. Det har ikke vært noen bryllupper eller begravelse
. Munkene har fått maten båret til tempelet. De er nå inne i en meditasjonstid.
Musikken starter senere om morgenen og det er deilig å ha ro. En del kartforetninger er blitt gjort i landsbyen og idag er de oss familien Patch. Den nye landreformen har gjort det mulig å de fattige å eie sin egen jord, lave rente på lån til å frigjøre seg fra lånehaiene sitt grep. Landbrukbanken gir nå lån til de som har skjøttet jorden. Jeg kunne gå inn i detaljer om registrering av avlinger og  tilbakebetaling av lån til haiene. Men det ville være kjedelig lesestoff, men det er begynt å lysne økonomisk for enkelte og idag er det familien til Patch som skal gjennomføre oppmåling av eiendommen og alle vil få sitt eget.
Landsbyhøvdingen spurte Patch om hun kunne ta imot og servere lunsj til de som kommer å gjør oppmålingen. Hvilke hun er mer en villig til. Landsbyhøvdingens assitent er kusinen til Patch og hun er ofte på besok i huset. Hun har også lånt ting og tang fra Patch når det er storbedøk fra kommunen.
Patch og jeg har kjørt en del omkring grenseområde, jeg er nysgjerrig på konflikten som er der hele tiden med Campodia. Grensesteiner har vært flyttet frem og tilbake over lang tid og de fleste her i området har slektninger på begge sider av grensen. Jeg trenger Patch språkkunnskaper for det er ikke alltid merket de veiene vi tar inntil grensen. Siste turen jeg tok var kusinen og to andre damer med, jeg tok det som en søndagsutflukt som endte på et stort marked. De bare forsvant og jeg hadde tatt meg en bok med, så jeg satte meg på en skyggwfull plass. Boken ble ferdiglest før damene viste seg og var jeg jeg sinna for at de var så lenge borte, forsvant sinnet når jeg så hvor glade de var. 
Vi kom oss hjem omsider og vin og mat kom på bordet og vips var festen igang og flere av landsbybefolkningen kom og også Andy og Not. Heldigvis for meg, det var for mange kvinner og jeg forstod ikke det kvekk. Andy hjalp meg ut der.  

søndag den 27. februar 2011

Tropiske sykdommer

Turen til Bangkok gikk på høgg og belegg og så gikk hjemturen. "Deng" var min følgesvenn som jeg tok lite hensyn til, denne sykdommen innebærer høy feber og diare og vondt i hele kroppen. Patch var en engel og gav meg ekstra god pleie og passet på meg som en klegg. Jeg skulle egentlig ikke ha kjørt bil, men å sitte på en buss med ingen kontroll over avføringen, er en katastrofe. Visumreglene er nå blitt så strenge at en må passe på og ikke overskride datoen, ellers kan risikere å bli kastet ut med ingen muligheter til å returnere. Så jeg bet tennene sammen og kjempet med både sykdommen og kjøringen og fikk ordnet visumet.
De første dagene hjemme pleiet jeg sykdommen, først på sykehus for å få medisin og siden sengen hjemme. Jeg vet at pleien hjemme er i beste hender. Patch vet hvordan det skal gjøres og ingenting er for mye for henne.
Feberen har etterhvert sluppet taket og jeg er kommet meg på beina, men går ikke langt fra toalettet. Legen fortalte meg at jeg vil ha diare for en lang tid fremover.
Igjen har jeg opplevd hvordan mennesker bryr seg og hvor godt det er å se smilende og glade mennesker tross deres egen elendighet. Til tider kan du være frustrert og sinna på kmehene,  for deres forståelse av oss utlendinger,men når det kommer til følelser for andre er de fantastiske.

tirsdag den 22.februar 2011

Det skal ikke være enkelt!

Dette å være til stede på rett plass til rett tid er meget viktig i Thailand som i andre land. Fornyer du ikke visumet til rett tid kan  det koste deg dyrt. Visumbestemmelsene er blitt skjerpet betraktelig i de senere år, og det er ikke så lett å unngå myndighetene med å betale deg ut av vanskelighetene. Det var også en av grunnene jeg ønsket å komme meg til visumkontoret før mitt visum hadde ingen verdi mer. Jeg var langt i fra friskmeldt da jeg satte meg i bilen og kastet meg utpå galskapen å kjøre ut av Bangkok.

Det gikk forholdsvis bra , morgenrushet er inn til sentrum av Bangkok, ikke ut av byen. Jeg var så si kommet ut på motorveien, da jeg måtte så på do. Jeg trodde at medisinen jeg hadde tatt mot diare skulle virke ut dagen,men den gang ei. Her var det å handle raskt, komme seg ut av motorveien og finne et toalett. Stoppet bilen og Patch ut for å gå spørre, hun vinket meg inn i til en bilforretning og jeg kjørte med all oppmerksomhet på å slippe  å la det gå i buksen, og i det jeg skal kjøre inn i kjørehallen faller fremhjulet i et bekkalokk og der ble jjeg stående. Løper ut av bilen og kommer meg på rett sted til rett tid. Punkteringen var ikke til å unngå men at felgen skulle bli øydelagt det var bare kjedelig. Vi hadde ikke mer enn begynt på turen. Men bilforretningen hadde også verksted i bakgården , hvor de solgte alt fra felger til dekk av alle størrelser. Skulle nesten tro at eieren hadde knust bekkalokket bare for å få kunder. Jeg var sjeleglad og bare reflekterte hvordan det lot seg så lett løse.
Etter ti minutter var vi igjen på veien med nytt hjul og rep av det gamle, så jeg hadde et resrvehjul. Turen videre gikk over all forvetning, med enkelte stopp for å gjøre det fornødene kom vi til Chok Chei og kontoret var åpen. Når en har alle papirene i orden og et smil, da får du veldig god service og det fikk jeg. Fortelle en morsom historie hjelper også og det hele er overstått tilby de kaffepenger så de husker deg til neste gang. Vi reiste derifra med allt i orden og kom litt videre på turen hjem før vi fant et sted til å overnatte. Mellom Korat og Buriam fant vi en ny resort og der slo vi oss til for natten.
Patch hadde vært  ualminnelig omtenksom hele turen. Neste dag var en kort kjøretur hjem til Lam Phuk og det var deilig å rulle bilen inn i hagen.

 

Mandag den 21. februar 2011

Tur med komplikasjoner

Jeg visste at jeg hadde reist med sykdom i kroppen, men jeg visste ikke at det var deng. Fikk vite det på sykehuset der Glen var. Han hadde hatt en motorsykkelulykke i HuaHin og var innlagt på sykehus i Bangkok alvorlig skadet,med knekte ribb-bein, kragebein og skulderblad. Dessuten hadde han armen knekt og håndleddet. 
Vi skulle besøke han på sykehuset etter jeg hadde ordnet  papirene mine i ambassaden. Det er en spasertur mellom ambassaden og sykehuset, så vi tok spaserturen. Jeg ble fryktelig trett på den korte turen og hadde ikke før kommet til sykehuset før allt gikk rundt og jeg var nær ved å besvime. Da jeg først var på sykehuset ba jeg selv om en undersøkelse , mens Patch besøkte Glen. Det ble kort undersøkelse og jeg fikk vite at når jeg kom hjem til Prasat burde jeg gå til sykehuset igjen, for å få en helundersøkelse hva det innebar. Fikk utlevert medisiner som jeg skulle innta fire ganger om dagen. Diagonosen var "Dengfeber" smerter i skjelettet og høy temperatur og diare. Burde vente noen dager før jeg kjørte tilbake. Jeg kom meg til sengs så snart jeg var på hotellet, fikk i meg medisinen og mase vann. Hele natten badet jeg i svette, mens Patch kjølte meg ned med kaldt vann. Neste dag følte jeg mye bedre og jeg tik sjangsen å kjøre til Chok Chei, hvor jeg skulle fornye visumet.


søndag den 20. februar 2011

En omsorg person

Visumet må fornyes hvert år, og da skal de tre siste utbetalinger av trygden vises frem på kontoret. Utbetalings-slippene skal oversettes på engelsk, helst i fra ambassaden i Bangkok.  Når dette er gjort skal skal disse dokumenter, pluss bilder og bostedsadresse bringes til"  Chok Chai" visumkontoret som jeg må bruke. Ambassaden er selvsagt i Bangkok og innvandrerkontet er Chok Chai i nærheten av Korat. En slik tur tar minst to dager, en dag til Bangkok, hvor jeg overnatter og så ambassaden neste dag og prøve å komme seg videre samme dag. 
Den beste kjøredag på "route 24 " er mandag morgen før tungtrafikken har begynt. Patcheree pakket koffertene og bilen søndags kveld, slik det var bare å sette seg i bilen å kjøre. Jeg følte meg på langt nær frisk, feberen slet og rev i kroppen da jeg gikk til sengs søndags kveld. Men turen måtte gjennomføres, det var bare et spørsmål om jeg ville være istand å kjøre ellers måtte jeg ta buss. Mandags morgen våknet jeg og jeg følte meg bra, vekket Patch og vi gjorde oss klar til å kjøre.
Med noen få stopp til å fylle og tømme magen og fylle på bensin kom vi til utkanten av Bangkok "Rangsitt" og her mistet jeg kontrollen hvor jeg var og samtididig fikk jeg en trang til å gå på toalettet. Det eneste løsning var å komme seg inn til siden på en fire veibane motor vei, og jeg var i midtre kjørebane. Jeg måtte bare la vannet gå ingen tid for å lete etter løsninger andre enn å slå på nødlysene og stoppe bilen. Der stod jeg i midtre kjørebane bak bilen og pisset. Fløyting og uling rundt ørene og jeg måtte bare. Gjorde meg ferdig med ærendet og sattte meg inn i bilen, slo av nødlysene og kjørte videre. Enden var god om Patch var ikke allt for fornøyd med løsningen min.
Så var det å finne hotellet jeg hadde bestillt. Igjen ble løsningen å la en taxi kjøre foran og jeg etter. Taxien gjorde jobben sin og vi var vel fremme. Fikk oss plassert på rommet der jeg nærmest besvimte i sengen. Svetten rann og trangen til å dusje var enorm. Kom meg til sengs og der ble jeg liggende til neste dag.

fredag den 11. februar 2011

Nid og Trevors bryllup !

Denne begivenhet ble stor. De fleste utlendinger hadde fått konvulutten med invitasjon. Det har seg slik at de som får konvulutten returnere den med penger i når vi sitter og spiser. Vi behøver ikke men det er en god skikk å gjøre det. Å gifte seg kan bli en dyr affære for en utlending også,, men  for en thai koster det. Mat og drikke for hele landsbyen og betale medgift og gull til konen. En sum omkring 200.000,-- er ikke uvanlig. her i nordøst. Det er over en årslønn for en kmeh.Ofte må de ut på lånemarknaden, bare for å betale medgift. Så drt koster mer enn det smaker. Unge jenter er handelsvare for foreldrene. Har jenten vært gift før da er det ingen medgift
 .
Både  Trevor  og Nid har vært gift før, så medgift kom ikke på tale så vidt jeg vet. Ingen har barn fra tidligere ekteskap, så moren til Nid er frigjort fra den oppgaven også. Det var sikkert femti utlendinger og langt over hundte thaier
Det hele skulle starte kl 8. og vare ut over kvelden. Sermonien med munkene startet presis og de messet i vei på dere uforståelig språk Jo, flere munker desto mer lykke på veien. Jeg tror det var ni stykker, så lykken må vare ut livet. Først utenfor huset og så inne i huset. Her skal spøkelsene forlate bygningen før ekteparet gjør huset til et permanent hjem. Etter at munkene hadde fått mat og drikke, pluss pengegaver var det vår tur for å spise. Mat servering hele dagen trengs en sterk mage og masse whiskey til å drepe bakteriene..

Så kom musikken og sparkejentene og mange av oss utlendinger lurte svært på hvor disse langleggene smilene damer kom ifra. Det var del av orkesteret og de fikk iallefall fart på min gamle skrott og andre utlendinger. Patch oppmuntret meg med å sette igang med å svinge hoften som en hula,hula-danser og etter en stund var jeg ikke istand til flytte meg på dansegulvet.
Bryluppet var meget velykket og når forsyningene var slutt. var festen og slutt og jeg var skutt.

tirsdag den 8.februar 2011

Et lenge ønske ble oppfylt

Patch har lenge ønsket et armsmykke i gull og jeg har brukt opp unskyldningene til å utsette kjøpet . Nå var tiden inne, jeg kunne kombinere turen med besøk til Siggen. Hadde allerede vært i Phimai.
Bilen ble forlatt på langgtidsparking på flyplassen og taxi ble fremkomstmiddelet til sentrum av Bangkok. Det er en mengde av overnattingsteder i Bangkok sentrum, alle prisklasser og vi fant et sted veldig nært "Skytrainstasjonen " Asok. Her har også metroen stoppested.
Hotellet var ok og idet det var i det rette område av Bangkok var kvelden sikret for oss begge.
Neste dag dro vi til gullsmeden og hentet og betalte langt mer enn avtalt.
En stolt Patch hadde korte armer på blusen den kvelden.
Neste morgen en taxi til flyplassen og Patch hadde avtalt med sjåføren at han kjørte foran oss gjennom Bangkok og ledet oss inn på rette motorveien. Turen gikk på hogg og belegg fra flyplassen og ut av byen. Taxien foran og halsende etter, og en massende Patch ved siden av meg. Gjennom byen i morgenrusjet er ingen glede men taxien så ofte nok i bakspeilet. Kom meg helskinnet igjennom og lærte at neste gang blir ikke på lenge. Strake veien hjem var målet.

Nesten hjemme uten noen komplikasjoner skjedde det jeg frykter mest på veiene. En overlastet lastebil var foran meg. Bilen var fyllt med jord og stein og ut av den fallt en stein på omkring et kilo. Jeg hadde en hastighet på omkring 120 km i timen og kunne ikke ungå steinen. Heldigvis traff steinen venstre forhjul istendenfor panseret. Dekket eksploderte og felgen ble knust og jeg forsatte balanserende på to hjul omkring hundre meter før bilen stoppet. En stum Patch og en svettende øyvind fikk nervene under kontroløl. Lastebilen for videre og jeg tror ikke han var klar over hva som skjeddde. Hell i uhellet bilen slo seg til ro foran en bensinstasjon og her fikk vi all den hjelp vi trengte. Reservehjulet kom på  og styringen ble testet før jeg forsatte hjemover.
Vi kom oss hjem litt rystet og kanskje hadde tempelbesøket og velsigningen hjulpet.

fredag den 4.februar 2011

Bangkok, lite trafikkvennlig !

Jeg kjørte inn i Bangkok med en feiltakelse. Jeg skule egentlig stoppe utenfor og så finne oss et overnattingsted og parkere bilen der. Men trafikken tetner til langt utenfor bygrensen og plutselig er du i feil kjørebane. Utkjørelsene er mange og hvilken skal du velge når du ikke er orientert.? Her skjer allt fort og så snart du slakker på farten for å orientere deg og lese skiltene, kommer biler bakenifra og fløyter. Prøver du å holde en avstand fra bilen foran, smiter det seg inn en bil og du blir til hinder for de som komer bak. patch sier bilkolonnene bevegr seg som slanger og det beste være å holde seg til busser og "Skytrain". 
For å komme ut av uføret jeg selv hadde brakt meg inn i, måtte jeg ty til e taxi som kjørte foran meg og viste vei til Suwarnabum, den itenasjonale flyplassen. Jeg hadde oppgitt  å finne
  et hotell i sentrum med garasje.

torsdag den 3. februar 2011

Prøvetur

Jeg hadde lenge ønsket å treffe Sigurd og Sunni i Phimai og nå var muligheten til stede uten lange busstur.
Patch skulle til Bangkok å hente noe gull hun hadde fått laget og kombinere  Phimai og Bangkok passet oss bra. Bilen var jo velsignet og så var vi, så hun mente det kunne gå bra. Det er mange veier til Phimai fra Prasat og bussene synes å ha valgt den lengste veien. Så etter en kort samtale med Andy, den lokalkjente guiden, var ruten fastlagt. Veien var heller ikke så trafikk- belastet  som hovedferdselåren til Phimai. Vi pakket bilen og Patch som kartleser drog vi avgårde og over all forventning var hun en god kartleser. Det er ikke alltid lett å manurere gjennom byer, og når veiskiltene står på tai er man helt avhengig av veinummeret. Patch fulgte med som en klegg og fortalte tidlig om jeg skulle kjøre til høyre eller venstre eller rett fram i gatekryssene og da vi nærmet oss Phimai ble telefonen tatt i bruk. Siggen var hjemme så det siste stykket til landsbyen ble det han som overtok styringen.
Patch og jeg hadde allerede bestillt rom i Phimai så etter en tid dro vi der. Siggen og Sunni kom også med.  Vi hadde en god middag sammen og vi ble sittende å prate til det ble mørkt. De tok taxi hjem.
Neste dag ble det sightseeing og vi alle kjørte inn til sentrum. Phimai er en liten historisk by og vil du leve et rolig liv så er dette stedet.
Vi var i grunnen heldig, søsterens sønn skulle bli munk for noen uker og dette feires med brask og bram. Vi var der med Siggen og Sunni, selvom Sunni var oppptatt med å forberede mat og drikke sammen med flere andre. Patch forsvant også så Siggen og jeg ble nesten hele dagen uten følge og da er livet atskillig friere. Det blir mer smil omkring. 
Patch og jeg forlot festen seint og kjørte tilbake til hotellet. Siggen fortalte at musikken hadde vart frem til neste dag og det ble ikke mye soving. Feste kan de og musikken spilles høyt. 

onsdag den 26.januar 2011

Bestått eksamen

Etter en heftig kveld med å oversette, først til engelsk så til norsk kjørte jeg til bilsakkyndige neste dag med Andy. Når ingen på kontoret snakket engelsk eller norsk, fikk jeg ta Andy med inn til eksamen, slik han kunne ovewrsette spørsmålene. Dette gikk bra så lenge han hjalp meg å svare også, men ikke bra nok. Første forsøk strøk vi begge to til sensorens store ulykke, han håpet sikkert å bli kvitt oss tidlig.

Han gav oss nok en sjanse, han tok gardinene for vinduet og forlot rommet med boken om trafikkregler på skrivebordet, lett tilgjengelig. Så med god hjelp av en snill sensor og trafikkregel-boken kom vi igjennom førerkortprøven. Det var en lettelse ikke bare for meg , men også de to andre.
Med sertifikatet i hånden forlot jeg bilsakkyndiges kontor og steg inn i bilen og kjørte glad derifra.
Siden har jeg vært på veien hver dag og det har godt bra, heldigvis, og idag tar jeg en langtur.

fredag den 21. januar 2011

Det skal ikke være enkelt

For å i det hele tatt fpr å ta førerkort i Thailand, må du ha fast adresse her. Men det er godt nok å vise passet  og  at du er registrert i folkeregisteret, du reiser til imigrationskontoret for igjen registrere deg og få dokumentet som sier du er lovlig bosatt i Thailand.
Immigrationskontoret er to timers kjøring herifra Prasat, grunnet alle uroligheter ble kontoret flyttet sydover, nærmere Korat. Første dagen etter bilkjøpet reiste Parch og jeg til Chon Chei for å få orden på papirene som jeg skulle ha.
Turen gikk på "Route 24
" og det er rene helvete å kjøre på denne veien. Heldigvis gikk det bra, men jeg har en god "backseatte driver", som kan noen ganger drive meg til vannvidd. og jeg må si vinen smakte godt hjemme etter turen.
Neste dag dro jeg til kontoret der jeg skulle ta prøven. Leverte inn papirene pluss mitt norske førerkort, mitt internasjonale og Thai førerkort  jeg skulle fornye. Leverte allt til herren bak disken med en 1000bht seddel skjult i hånden for smøring, som jeg er blitt fortalt er godt nok for å få allt gjort i en fei. Men den gang ei, det har forandret seg siden Abhisit tok over regjeringsmakten,  han har satt bekjempelse av korrupsjon høyt på listen heldigvis. Jeg fikk klar beskjed at jeg måtte gjennom alle testene. Fargetesten og simulator testen gikk over all forventing meget bra, men så var det teorien. Jeg fikk utlevert en bok til å lese igjennom og den hjalp meg veldig, allt var skrevet på Thai og jeg forstod at her ble det problem. Igjen tilbake til datamaskinen, hvor jeg skulle trykke på rett knapp når spørsmålene kom. Ikke forstod jeg hva som stod der og ikke ble spørsmålene oversatt til norsk eller engelsk, så jeg trykket på knappene på måfå. Jeg strøk med glans og fikk beskjed om å lese leksa min. Kjørte hjem , fikk tak i Andy, heldigvis var han kommet fra Bangkok dagen før, og ba han oversette teksten. Vi satt resten av kvelden hjemme hos meg og gjennomgikk trafikkregler. De er ikke noe forskjellig fra andre land.

tirsdag den 18. januar 2011

Ford Fiasta,automatic, produsert i Thailand

Det har vært en lang bestemmelsetid for meg å kjøpe. Jeg har vært i tvil på grunn av all galskapen som finnes her når det gjelder bilkjøring. Jeg bor også i nærheten av "route 24" en vei som er tungt belastet med dødsulykker grunnet fyll bak rattet. Også er det ofte utforkjøring på grunn av sjåføren sovner bak rattet. Her kjører de langt mer enn åtte timer, Bangkok til Ubon.
Mange bruker amfetamin for å holde seg våken og reaksjonen blir ofte deretter i vanskelige situasjoner. Svært mange biler er overbelastet til degrader at det kan være risikofyllt å kjøre forbi, en vet aldri hva som skjer.

Fristelsen til å ha egen bil og frihet den bringer, ble for stor,så det ble kjøp.
Det er ikke bare å kjøpe en bil i nordøst hvor gode og sinte ånder råder. Jeg kunne bestille bilen og betale et lite forskudd, så bilen ikke ble solgt til en annen. Jeg måtte vente på en god dag før bilen kunne taes hjem. På denne gode dagen, den 8. januar, kunne bilen taes ut av "showrommet" etter kl.8 om morgenen og bli brakt hjem. Bilen måtte være her før  kl.10 så den kunne bli brakt til tempelet for å bli velsignet. Sjefsmunken er personen som skal utføre denne velsignelsen. Masse prat og vann, begge oss Patch og jeg ble dusjet av hellig vann. Bilen fikk samme behandling i tempelet. Jeg måtte kjøre inn velsignelserommet for sermonien. Dette ble en kostbar affære, så jeg håper det vil hjelpe i fremtiden. Patch ville aldri ha gått inn i blen uten velsignelsen.
Fremdeles tar jeg min daglige mosjonstur og nå er det små leirbål i hvert tun. Husene er ikke isolert og  den kalde ufyselige vinden  blåser tvers igjennom blikkskurene og husene. De fleste har hverken ulltepper eller dyner, så så noen får det utlevert. Men teppe er tynt og lite isolerende så de fleste fryser om natten. Så når hanen galer setter de seg rundt sitt lille leirbål for å tine opp. Mange eldre faller ifra vinterstid og mange begravelser finner sted.

Fredag den 14. januar 2011

Nytttårsdagen og de første dager etter!

Jeg gikk tidlig til sengs nyttårsaften, det tetnet til mellom drinkene og jeg ønsket ikkeå delta langt ut på morgenkvisten. Et av privilegene å være gammel er at ingen blir fornærmet om en forlater festen før alle andre.Patch sendte meg til sengs rett etter nyttåret hadde begynt. Hun forsatte festen med resten av gjengen til langt utpå morgenkvisten.
Vi hadde en sen frokost og kom oss omsider hjem til hundene og glad var de når deres matskål var fyllt opp med godsaker fra nyttårsfesten.

Det var ikke mye arbeid denne dagen. Jeg var faktisk i bedre form enn Patch. Senere på dagen fikk jeg vite hvorfor hun var så utslitt. Hun hadde vært i sitt ess .Danset og sang på scenen, karoke er veldig populært her i nordøst.
Hun slet seg til å vanne plenen og blomstene og lage et måltid til oss ellers ble vi sittende i hver vår stol å meditere.
Neste dag var allt så mye bedre pg Andy kom og spurte om vi skulle forsette leitingen etter bil. Jeg hadde da bestemt for hvilken bil jeg ville ha og han kunne bringe meg der å være translatør.

Mandag 10.januar 2011

En samling av utlendinger med thai koner.

Resten av romjulen var forholdsvis stille for oss Patch og jeg. Primært var jeg på utkikk etter en bruktbil og Patch var forbedring av jorden på rismarken i sentrum. Hun er enig at marken trenger hvile og oppgradering. Så jenta har vært på løvsanking overallt og hevet det på marken. Det har blitt mindree brenning for hun har sagt til befolkningen at jeg vil gjerne betale for løvet om de bringer til rismarken.

Ellers har Andy og jeg kjørt rundt og sett på biler. Jeg hadde også Mi,svogeren til Patch, en bilmekanikere, med. Etter maange dager med leiting bestemte  jeg meg å kjøpe en ny bil. Det er ofte snakk om en forskjell i pris på 20.000 til 30.000 tusen kroner på brukt og ny bil. Så jeg bestemte meg for å kjøpe en ny bil med tre års garanti. En bedre løsning for en amatør mekaniker med stive knær og støl kropp.
 Innkjøpet måtte bli etter nyttårsfesten hos Gary.
Ryan Resort hadde pyntet til fest den 31.desember. Mange utlendinger hadde bestillt rom og de som bor i nærheten hadde bestillt mat. Okester var på plass og de som ønsket Karoke hadde også anledning å dumme seg ut. Stemnigen var på topp. Patch og hennes yngre søster snakket sammen for første gang på mange år og vi gav hverandre en god nyttårsklem og ønsket allt godt nyttår til hverandre.
Det var få thaipar til stede. De har ikke samme tradisjon som oss. De har mer en familiefest med sin familie.
Patch og jeg ble liggende over hos Ryan, det er for risikofyllt å være på veien.

mandag 2. januar 2011

Middagen hos Gary

Det var mange utlendinger i Ryan reesort 25. januar. Det var stuet kalkun med tilbehør for oss utlendinger og thai mat for de som ønsket det. Men de fleste thaier kastet seg over stuet kalkun, iallefall de som var sammen med utlendinger. Forrhåndbestillt og forhåndsbetalt. Kanskje i det dyreste laget, men drikken var gratis om en holdt seg til øl.
Patch har etterhvert fått lyst på annet enn Isan-mat og kastet seg over kalkunen, Hun likte den meget godt og forsynte seg vel, og bra var det. Etterhvert ble det mange øl og livlig prat blant oss og her dukket den ene nyheten opp etter den andre Ikke alle var bra og jeg fikk høre at kvelden i forveien hadde en hollender kjørt seg ihel. Han var kjent for å kjøre i fylla og det hadde han også gjort kvelden i forveien. Han krysset veibanen og greidde ikke å bringe bilen tilbake. En svær trailer kjørte i han, bilen havnet ut i et vann totalt ødelagt. Hele siden var smadret og han døde momentant. Han var alene i bilen, men etterlot seg en kone med  barn.
Patch og jeg kjørte hjem på sideveien, for på denne tid av året er det farlig å kjøre på hovedveien. Slutte av desember og de første dagene i nyåret bør man helst ikke kjøre hverken bil eller motorsykkel.

1. januar 2011

Romjulen

Vi hadde Patch og jeg gjort noen forberedelser til julaften. Det er andre nordmenn i nærheten og vi hadde fortalt at om de ønsket å komme til oss, kunne de det. Det er alltid noe som kan  tygges i huset og vin og øl er det alltid. Vi gjorde bare oss tilgjengelig om noen fikk hjemlengsel.
Så julaften var det et lite selskap hos oss og vi skilte lag med kmeh-snakkende koner og koste oss med å snakke norsk.  Senere kom engelsktalende Kmeher og Trevor med kone. Festen tok ikke helt av, men stemningen ble høy etterhvert og det flytende tok slutt.
Det ble ikke gitt ut julegaver men juleløfter.
Første juledag hadde vi alle bestillt plass hos Ryan resort for engelsk julemiddag, så vi kom oss tidlig til sengs.
Dette med å sykle hver morgen er blitt en vane etterhvert og den femogtyvende desember var ingen unntak.  I
grålysningen setter jeg meg på sykkelen og sykler en time. Til vanlig er trafikken ikke så gale på denne tiden av døgnet så jeg så ingen fare med å sykle langs hovedveien. Hvor feil kan man ta, masse biler på veien som kjører fort. Jeg ble nærmest presset ut i rismarken flere ganger. Større bilene er , jo mindre hensyn tar sjåførene. Mange tygger på amfetamin for å holde seg våken, andre drikker med passasjerene og er drivende fulle. Det er forbikjøringer som kan ta pusten fra deg og alle har et dødsønske ser det ut til. Men mens jeg er på vei tilbake skjære en lastebil inn i en annen ved forbikjøringen. Traileren kjører ut av veien og inn i en rot. Sjåføren henger ut gjennom front ruten og blodet renner. Jeg kan ikke gjøre noe annet en å rapportere uhellet. Men heldigvis var andre snarere enn meg, så jeg kom meg hjem. Det er  ikke lurt å være vitne når du er utlending. Senere på dagen fikk jeg høre at to personer var omkommet.
Jeg fortalte ingenting til Patch for da vil drt bli helstopp på mine sykleturer.

tirsdag den28.desember 2010

Jul i et fremmed land

I et buddistisk land som Thailand er det ingen strøm av mennesker til kjøpesenterene. Selvom mange av sentrene gjør allt for at folk skal komme i julestemning er det nesten bare utlendinger som biter på og får kjøpetrang. De fleste andre kjøper matvarer som de alltid gjør. Mange har litt mer penger på denne tiden. Risen er høstet og gjelden er betalt,  da blir det litt sosialt med brennevin og mat.
Jeg har lenge vært på jakt etter en bil, så dagene før julaften har vært rundt omkring til forskjellige bilforhandlere.
 

onsdag den22.desember 2010

Å samle inn løv

Det har godt sport i å samle løv i Lamphuk. Patch har vært spanderbuksene på og betalt 10bht for en fullastet sekk med løv. Ja, nu finnes det knapt noe å brenne og grøftene er blitt rensket for løv og annet skitt. Thaiene gjør akkurat som jærbonden i gamle dager. Fyllte stein i sekken for å oppnå større volum og høyere vekt, thaiene fyller først plastikk og annet enn løv i sekkene før løvet, sekkene ser fulle ut og er halvfulle. Men pytt, pytt arbeidskraften er billig og Kmehene er alltid i ekstra godt humør når de tror de har tatt innersvingen på oss utlendinger.  Dagene blir alltid avsluttet med Thai whiskey og øl og stemningen stiger med konsumet.
Har også lenge vært på jakt etter en bil, brukt eller ny det har vært et fett for meg, bare bilen er bra nok. Jeg har vært omkring i Surin, nabobyen til Prasat. Byen er mye større og det er langt flere forhandlere enn i Prasat. Jeg har siktet meg inn på en privat bil, selvom det er langt dyrere enn Pick-up. I vårt område er det veldig mange Pick-up biler, eller små lastebiler som jeg kaller bilene. Men har du en slik bil blir du ofte en taxisjåfør eller stor varebil.

 Det har vært  behaglig temperatur om morgenen til å sykle og hver morgen i de siste måneder har jeg vært på sykkelen en time. Disse morgenturene er interessant, eldre mennesker som meg mosjonere og kikker på de deilige unge damer som vasker seg med å kaste vann over seg. Det er ikke mange som har dusjer. De smiler og ler til deg og flørter i vilden sky. Herlige mossjonturer.

God Jul og gpdt nyttår til alle mine trofaste lesere.

onsdag den 15 desember 2010

Prøve og forbedre jorden.

Neste år skal Patch ikke dyrke ris. Hun har endelg forstått å arbeide for ingenting og bli meget utslitt er heller dumt. Dette å ha brukt kjemikalier over mange år i åkeren, har gjort jorden veldig fattig . Desuten er det leirjord og under tørketiden en hard som sement. Det er vanskelig å dyrke noe annet enn ris her i Lamphuk. Dette er veldig synd for det skulle være mulig å drive andeledes, foreksenpel vekselbruk  om jorden ble forbedret. Med å forbedre jorden og organisere vanning ut på markene, ville de fleste ordne seg mer inntekter.
Det er nettop det jeg vil gjøre å bedre livsvilkårne med å vise vei.
  Jeg fikk låne et måleaparat på universitetet som kunne fortelle meg hva jorden trengte for å komme i balanse med seg selv. Nitrogen og potassium var jorden nesten blottet for. Jeg forhørte meg rundt på universitet hvordan jeg skulle gå frem uten å kjøpe kjemikalier i sekker. En av de ansatte der fortalte meg at om jeg tok løv og risgress og gravde ned i jorden, ville det igjen komme mark og andre krypdyr og på kort tid vil jorden komme i balanse.
Så i de siste dager har Patch med hjelp vært i skogen og samlet løv i sekkevis. Hun har også kostet køv langs veiene før løvet brennes og hevet på rismarken.. Jeg har leid en traktor som har gravd ned både løv og risgress på rismarken.
Ellers har vi kost oss sammen med venner hos Ryan.

onsdag den 8.desember 2010

Deilige dager med Patch i Hua Hin.

Dette å bo i sentrum med tilgang på allt rett utenfor der en bor er bare en glede. Hotellet lå en gå avstand fra nattmarkedet, som Patch har stor glede av, kjøpesentrene også veldig nært og mange gode restauranter, som har både fransk-og tai kjøkken på menyen. Våre ganer kunne bli tilfredstilles på en og samme restaurant. Slik er det ikke her i nordøst. Om kvelden gikk vi på nattmarkedet og spiste sjømat, hvilke Åatch også setter stor pris på. Ofte var vi sammen gjengen fra Geilo om kvelden og nøt folkelivet. Det er virkelig en egen stemning når vi setter ned og koser oss og prater ivei på norsk. Ellers er engelsk fellesspråket vi bruker når vi er ute med andre.
Alle gode ting må ta en ende og det gjorde ferien også. Vi måtte vende nesen hjemover til en syk hund og risinnhøstning. Vi tok nattbussen til Korat og taxi fra Korat hjem. Hunden var blitt mye bedre, den var og tok i mot oss på vanlig måte, men sykdommen hadde tydlig gjort sitt, hunden var blitt fryktelig tynn og vi ble fortalt den ville ikke spise. Nå er den tilbake til sitt ess, men tok uker.
Risen var klar til skjæring, der den vaiet i vinden gul og kraftig. Patch hadde ikke før kommet hjem før hun organiserte skjærere og neste dag var risen på tørk, klar til å ta skallet av.


30.november 2010

Å bo i huset til Noi

Det er ikke like enkelt for moren å bo hos datteren. Datteren er en jente som liker å ta hånd om alle og allt. Vi er så avhengig av både bil og motorsykkel, huset er utenfor Hua Hin, omtrent 15 minutter fra sentrum, og det er ingen taxistand i nærheten. Vi blir da avhengig av Nois bil eller motorsykkel når vi skal noen steder. Noi tar uendelig lang tid for å smykke seg, hun er en perfektsjonist, så det er en tålmodighetsprøve hver gang. Jeg hadde allerede tidlig i uken bestemt meg for å finne et hotell-rom i sentrum. der jeg ikke var avhengig av transport for å komme til sentrum.

25. november 2010

Ventetid

Jeg vil aldri forstå Thai politi. Jeg satt i baksetet og sov da vi kolliderte og hadde ikke sett noe av det som skjedde, men alikevel skulle jeg komme med på stasjonen. Vi ble tre stykker som måtte på stasjonen, taxisjåføren, han som kjærte i taxien og jeg. Jeg forstod for første ikke noe som ble sagt og ikke kunne jeg vitne hva som hadde skjedd, så det måtte være andre motiver bak ønske om min tilstedeværelse. Det kom frem at taxisjåføren måtte betale et gebyr for politiet og han hadde ikke cash. Politiet mente at jeg burde betale, og jeg foreslo han som hadde forårsaket uhellet skulle betale, og avslo med et smil at jeg hadde heller ikke penger. Tiden gikk og etter to til tre timer forstod politiet at det var ingenting å hente hos meg og lot oss gå, sjåføren og jeg. Den skyldige ble etter allt sansynlighet sittende over natten på stasjonen.
Vi kom vel hjem med nok en opplevelse av vi utlendinger er skyteskiver for politiet.

22. november 2010

Når dumheter kommer til overflaten

De fleste som kommer til Thailand på besøk tar massasje, og Marita og Hildegun hadde god erfaring fra ifjor og ville gjerne ha den samme massasjedame som de hadde. Dette lot seg lett ordne, men desverre var det massasjedamen som jeg kjente så altfor godt. Hun masserte gjengen ifjor også, men da hildt jeg meg klokelig langt derifra, i Lam Phuk. Hun er også en veldig flink massasjedame, så jeg forstod dilemmaet. Oss i mellom ble vi enige om at de ringte til meg når hun kom for å massere. Jeg og ingen andre ønsket en konfrotasjon mellom to Tai-kvinner. Løsningen var utmerket og vi Patch og jeg holdt oss langt borte når gjestene fra Geilo hadde massasje. Kveldene var fri og vi spiste ute nesten hver dag, og sjømaten er fantastisk og drikken er like god så hjemme. 
En av dagene dro vi til Bangkok Patch og jeg. Vi skulle levere papirer på passkontoret, slik at Jet kunn få passet sitt. Fikk en avtale med en taxi at han skulle bringe oss tidlig morgenen, vi ville gjerne kommer på passkontoret før lunsj. Han kom som avtalt og som alle andre taxisjåfører, brukte han motorveien som en formel 1 bane. Vi kom frem i god tid før lunsj og det var hurtig ekspedering. Med passet i hånden vendte vi nesen hjemover. Trafikken var blitt tettere men sjåføren  stoppet ikke å kjøre som en formel 1 sjåfør.

Et bråstopp og kjedekollisjon. Det var veiarbeid på veien og sperren var ikke så lett å se. Taxien gjorde et hopp fremover og så bråstopp. Heldigvis satt jeg og sov i baksete med sikkerhetsbelte. Patcheree var målløs og sjåføren rolig. Vi gikk alle ut av bilen mens sjåføren utvekslet navn og adresse med de andre impliserte. Bilen vår var fullt kjørbar, så jeg trodde etter  forsikringsagenten hadde skrevet opp , tatt bilder fra alle vinkler, vi kunne kjøre videre. Men den gang ei, vi skulle alle til den lokale politistasjonen og gi forklaring. Sjåføren i bil nr.2 hadde ikke forsikring i orden, ikke hadde han sertifikat og kjørte med alkohol i blodet.

21. november 2010

HuaHin er og blir et turiststed

Vi skulle sove hos Noi de første dagene, så Andy kjørte oss til huset. Det er et litt utenfor sentrum ikke så langt ifra der Siggen og Sunny er. Jeg trodde begge Ond og Andy skulle overnatte hos Noi og kjøre hjem neste dag, men så var det ikke. Så snart vi hadde kommet i hus forsvant brødrene.
  Vi alle  fire hadde ikke spist hele dagen, og jeg ville spandere middag på Andy og Ond, men de hadde andre planer. Jeg betalte avtalte pris, en 6000,00bht for 550km. Omgjort til norske forhold, en tusing for taxi fra Bergen til Oslo.
Det ble Noi, Jet, Patch og meg som tok turen ut for å spise. Vi  gikk på en av restaurantene som ligger nær fiskemarkedet.  Vi spiste alle fisk og skalldyr og måltidet var utmerket.
Snakket med Siggen og arrangerte å møte alle dagen etter. Neste morgen tok jeg min vanlige sykkeltur i andre
omgielser til alle kom seg opp av sengen. Jet var allerede på til skolen han har en lang vei. Jeg koste meg i svømmebassenget og fikk min vanlige dose med kaffe.

Senere på formiddagen dro jeg opp til gjestene fra Norge. Marita var allerede i bassenget og Jan koste seg med kaffe. Etterhvert kom de andre. Tiden gikk fort og jeg måtte dra tilbake til Patch.

18. november

Turen nedover

Lite trafikk på veien , så Ond kjørte lik han hadde djevelen  i baksete. Der lå andre sjåføren Andy og sov og Patch åpnet heller ikke øynene og jeg selv satt i forsete og prøvde å sove også. Ond måtte hatt en dårlig natt og ville bli ferdig med hans kjøring så snart som mulig.
Det var enda ikke lyst og det var en del trafikk i mot. Her demper ingen lysene for motgående trafikk, så etterhvert ble jeg helt våken og når solen stod opp og det ble lyst ytret jeg ønske om en mer behagelig kjøretur. Ond reduserte farten etter vår første "kaffebreak" 
Vi nærmet oss Bangkok og trafikken ble tettere og tettere og Andy tok over. Han kjenner byen, han har bodd og studert der. Vi kom oss helskinnet igjennom, men vi var vitne til en kraftig kollisjon. Men vi kom vel frem  til HuaHin tidlig kveld.
Vi skulle bo os datteren Noi.

18. november

Turen til HuaHin


Vi hadde lenge planlagt en tur sydover. Patch ville gjerne se sønnen og datteren og jeg ville se familien fra Geilo som var på besøk. Men dagene før avreise var hunden blitt veldig syk og vakthunden hadde vært veldig trofast og snill. Jeg fortalte at det var bedre at Patch reiste alene  slik at jeg kunne ta meg av hunden over den verste perioden, men Patch syntes ikke det var riktig at jeg skulle igjen sitte alene her hjemme. Hun søkte rundt i landsbyen etter en jente som var flink med hunder og til slutt fant hun den rette personen. Lovte gull og grønne skoger om hun ville ta vare på hunden noen uker om nødvendig.
Det var ikke bare mat denne gangen, hunden måtte stelles og eventuellt bringes til veterinæren om det ble nødvendig. Jenta ville ta ansvaret og nå var det bare å snakke med Andy om transport. Vi skulle bringe både ris og Noni til datteren Noi. Hun driver å selger på markedet.
Andy og broren Ond skulle ta jobben. Turen er lang og ganske mye traffikert og svært krevende. Mange sjåfører er dopet, andre er påvirket av alkohol og det er mange nesten ulykker og ulykker på veien. Men neste dag tidlig for vi avgårde etter at Trevor kom og sa adjø og snakket med jenta som skulle mate hundene.

30. oktober 2010

Mye vann har rent siden sist.

I de siste ukene har det vært svært varierende vær og Pc har for det meste vært ute av drift. Vekselvis meget fuktig og varmt så lyn og torden og til slutt er det kommet regn i bøtter og spann. Flere ganger har jeg satt meg ned for å oppdatere dagboken og plutselig har strømmen gått og allt har forsvunnet. Når dette blir daglige erfaringer da slutter du å gå til PC og tar deg en drink istedenfor.
Ryan Resort  har ofte blitt besøkt og der kan vi sitte under tak, prate med andre utlendinger og både spise og drikke. Mange hus har hatt oversvømmelse og mange av oss har blitt våt på beina. Jeg har heldigvis vært forskånet fra dette men jeg alikevell benyttet tiden mye med å prate med andre utlendinger om grøfting rundt huset. Men det å ta kampen opp med sine respektive er ikke verdt sier mange. Kmehene vil bo på en jordhaug og forstår ikke nytten av grøfting. At vannet kan ledes vekk ut på risjordet eller i dammene som ofte finnes i nærheten, vil de ikke se nytten av.
Mye av flomvannet kunne bli tatt vare lenge før de gjør stor skade på avlingen. I år var mange i den tro at risen ville tørke bort, regnværet kom mye seinere enn forventet, men da det kom kom i store mengder på kort tid. Risen druknet og eller ble revet opp med roten og forsvant i flomvannet. Drikkevannet ble også infisert av all kjemikalier gjødselen består av.
Selv i Lam Phuk som ligger på et høydedrag druknet risen og avlingene blir mye mindre enn i fjor. Det er trist men slik er det bare. De fattige blir enda fattigere. Nå er risen som igjen klar til skjæring og det blir et sjansespill. Risen tørker under åpen himmel og da kan et liten regnbyge ødelegge det som er igjen av avlingen.

Mandag den 11.oktober

Motorsykkeltreff 

Søndag var det motorsykkeltreff hos Ryan Reort. Det var arrangert et veldedighet ritt. Et av stoppestedene var Ryan Resort. Det betales en deltaker avgift og allt overskudd av salg av drikkervarer, går til et barnehjem i Surin provinsen. Å være til stede når det ruller inn store sykkler på gårdsplassen er en opplevelse. Omkring hundre sykkler kom i rekke og rad inn på gårdsplassen. Sykklene var blankpusset  så du kunne bruke sykklene som speil. Det var bare flott.

mandag den 11. oktober

Fødselselskap  hos Gary

Jeg hadde lenge bestemt meg for å feire geburstdagen min hos Gary og Nok, Ryan Resort. Da kunne jeg ha en viss kontroll over pengeforbruket. Vanligvis når en eller annen begivenhet skjer i landsbyen, så kommer alle for mat og drikke. Rigtignok kommer det også pengegaver, men når det er en utlending som feirer blir ikke alltid denne skikk tatt i bruk og det kan bli en ukontrollert spise- og drikkeorgie. Patchere er raus på mine vegne, hun mener bestemt at alle skal ha noe.
Jeg inviterte mine venner med meg til Ryan Resort på middag og det som hører til. Fritt valg av drikke og mat. Gary og Nok hadde virkelig gjort omgivelsene koselig. Jeg følte meg som en konge. Det er godt for mitt ego å bli satt pris på av vertskapet. Bordet var dekket  og det var bare å bestille.
Etterhvert kom det flere utlendinger og det ble ganske lystig etterhvert, men allt var under kontroll.Når omsider festen var over ble vi kjørt til Lam Phuk i en Pick up. Vi holdt oss til sideveier og kom vel hjem alle sammen.

onsdag den 6, oktober 2010

Tid for sine forfedre "vindjam"

Hvert eneste år har Kmehene satt av tid for å hedre sine forfedre. "Donta" varer 10 dager og i denne tiden blir det satt frem mat og drikke for spøkelser og ånder. Munkene skal i denne tiden være i klosteret og be og meditere. Hver dag blir det brakt mat og drikke til tempelet også.
Vi utlendinger blir i denne periode ofte oversett, selvom de våre koner bidrar mye. Vi sitter enten hjemme hos oss selv eller på restauranter og prater drit om kulturen til Kmehene. Vi har liten forståelse for deres oppførsel i denne tiden og ofte drar vi på turer og forsyner oss vel med drikkevarer. Den siste uke har vi samlet oss hos Gary som driver resorten Ryan Resort. Heldigvis er det kort kjøretur  fra Lam Phuk til Ryan. Det har blitt noen  turer der og vi er  våte innvendig og utvendig når vi kommer hjem. Det har virkelig regnet den siste uken.
I går var Trevor, Andy og jeg i Surin uten damer og så på festivalen avsluttning. Vi hadde det kjempegøy. Danset og sang. Damene våre var i tempelet og vi skeiet ut. Kom seint hjem og da hadde damene satt igang med egen fest i hagen. Patch hadde vært spandabel.












tirsdag den 5. oktober 2010

Noen kommer og noen må forsvinne!

I de siste ukene har det vært utskiftinger av utlendinger og jeg bruker ordet bevisst. At det er økonomiske grunner vi blir boende i Thailand mange av oss er sannhet med modifikasjoner. Men at mange av oss får unge pene damer til samboere eller til koner har også økonomiske årsaker det må vi utlendinger være klar over. Mange av oss bygger hus, kjøper biler og motorsykler og gir damene et bedre økonomisk liv, dette har med karma å gjøre. Årsak og effekt. Thais hjerte og bevisshet er en enhet, ikke adskilt.
Eller som  buddistisk lære forteller oss at vi i all enkelhet mottar resultat fra fortidens handlinger som vi helt uoppmerksom på.
Den  første utlending som bli skiftet ut, hadde bodd i landsbyen i nesten ti år. I begynnelsen pendlet han mellom arbeid i Storbritania og ferie i Thailand. Han bygget det første nesten moderne hus i bygda. Han var også kjent for for å besøke Pattaya når han kom på ferie, et strøk med mange barer og flotte badestrender. Etter en uke der kom han på besøk til familien. Det har seg slik at dårlig handlinger mot andre slår seg mot deg selv over tid. Han ble skiftet ut og måtte forlate hus, bil og motorsykkel. Idag må mormoren ta seg av barna og kvinnen har flyttet inn til en ny mann.
Søsteren til Patch skiftet ut den engelske kvinnen med en engelskmann. Kvinnen var advokat og driver hotell i Phuket og kontor i London. Hun var meget rik og forsynte familien rikelig med både mat og drikke. Den nye samboeren er lut fattig og mest sansynlig lever her uten visa. 
En svenske og en danske har kommet og bygger boliger her og en nordmann, alle er deltids arbeidere i Norge.
Jeg selv har bare skiftet ut sykkelen og har ingen behov for andre utskiftninger

 

lørdag den 18 september 2010

Frykten å bli skuffet.

Mange sier at jeg kan være veldig kynisk og det kan så være. Jeg har som mange av oss store drømmer og ambisjoner og blir gang på gang skuffet som kan bli følelsemessig ødeleggende. Så jeg har idag adoptert en holdning  at jeg ikke spør om noe og jeg forventer ingenting.På den måten slipper jeg å bli skuffet.
Denne holdning har hjulpet meg mange ganger i Thailand. Gang på gang blir det forandringer i planer som vi har snekret sammen Patch og jeg, hun sier seg enig med hva vi planlegger for å snu opp ned på planene i neste øyeblikk.
Planen var når vi kom hjem fra weekenden skulle vi bygge et brønnhus og gjøre visse forandringer med hønsehuset. Disse planer er blitt kullkastet og nye er kommet.
Jeg har  kommet meg på sykkelen igjen og sykler omtrent en time hver dag. Det har vært kraftige regnbyger inniblant så luften er kjølnet ned. Jeg sykler omtrent samme veien hver dag så hundene er jeg blitt venner med. Ingen løping etter meg..
Jeg vet ikke om det hjulpet på vekten, men jer fått bedre pust og mindre lyst på røyk.
Geir og Diep er kommet tilbake fra Changmai og vi har vært på besøk hos dem. De planlegger bygging, men det er for mange uenigheter om bygget. Jeg vil ikke bli dratt inn i besluttningsfasen, så hver gang husbygging kommer på samtale, prøver jeg å forsvinne.









lørdag den 11. september 2010

Sykehus igjen

Når alle var kommet tilbake fra utfarten tok vi en lunsj sammen og bestemte Trevor og jeg at vi ville tilbake. Kneet var veldig opphovnet og ubevegelig. Fullstendig stivnet og det hjalp ikke hva Patch gjorde, kneet var bare vondt. Jeg ville på sykehus og bli gjenomlyst og se hva som var gale.
Patch pakket mine saker og vi satte oss i bilen. Heldigvis er ikke turen mer enn tre timer maks. Kom til sykehuset og fikk gjennomlysning av kneet. Kneskålen hadde fått et kraftig slag, men heldigvis ikke andre skader. Legen sa noen dager med kalde omslag og medisin ville allt bli bra.. Reiste hjem og gjorde som legen anbefalte.
Jeg vet ikke hvorfor men da jeg våknet neste dag hadde jeg fått en kraftig influensa. De onde krefter hadde ikke helt sluppet taket på meg, sa Parch. Jeg måtte kjøpe et par flasker thai whiskey og tilkalle "adjanen" igjen. Det måtte hardere lut til for å kvitte seg med åndene. Har gjort som Patch fortalte og legen anbefalte og hva min far sa når fluen kom på besøk. Smør kamferdråper på brystet og i armhulene og drikk et glass Cocnac  blandet med et par dråper kamfer i før leggetid.
 Dette synes å være en god løsning for nå er jeg tilbake på sykkelem, med støttebind på kneet og kamferdråper på bryst og armhuler. Cocnacen smaker bedre uten Kamfer.

onsdag den 8 september 2010

Suan Loong Daeng Farm Stay

Trond og Nok har bygget en stor resort. Vi alle ble plassert i samme byggning med mange rom. Men ettersom vi var de eneste gjestene den natten, ble vi alle plassert i rom ved siden av hverandre med utsikt til Cambodia. Det er så nærmt grensen at vi nesten kan kaste stein over. Grenseområdet er et stort fjellområde, og det er her tvisten mellom  Thailand og Cambodia er. Siden grensetvisten har blusset opp igjen har Trond og Nok mistet en god del kunder.
Vi fikk en flott kveld. Først en god aperetif i privaten og deretter forsatte vi i restauranten. Det hadde kommet noen australiener som skulle overnatte og deretter dra til Ubon. Jeg hadde foresten stumpet og fallt, så de onde ånder fulgte med meg. Patch skulle igjen be djevelutdriveren "adjanen" til å messe når jeg kom hjem.
Kneet hovnet ganske kraftig opp og da jeg skulle reise meg sviktet kneet fullstendig.Patch ville igjen få en strevsom natt.
Neste dag dro alle på tur og jeg ble sittende hjemme. Trond og Trevor sykklet vel to timer og damene dro på innkjøpsrunde i Ubon.











mandag den 6.september 2010

Besøk hos en bergenser

Vi hadde igjen en anledning å dra med Trevor og Nid på tur. Det funker ikke alltid å reise sammen med Trevor og Nid fordi damene er ofte ikke på talefot med hverandre. Vi Trevor og jeg har skjønt at mindre vi gjør med problemet bedre går det.  Jeg ba Patch pakke sekken og gjøre seg klar fordi neste dag dro jeg avgårde med Trevor og Nid til grenseområdet med Cambodia. Vi ville besøke en bergenser Trond Antonsen som vi kjente og drev en resort Suan Loong Daeng. Du kan være med om du ønsker, men jeg drar i allefall.
Heldigvis var stemningen mellom Patch og Nid god og Patch ville være med. Neste dag tidlig kom bilen og hentet oss og vi for avgårde. Kjøreturen varte omkring 3 timer. Resorten ligger godt gjemt fra hovedveien, men vi fant den omsider. Desverre for Trond har grensetvisten mellom Cambodia og Thailand hatt en svært negativ innflytelse på besøkene i forhold til årene forut. Men hjulene går rundt enda tror jeg. Det er et fantastisk sted, rolige omgivelser og masse blomster og trær i området.
Vi mannfolk ble invitert opp i privaten etter sightseeingtur i hagen.

2.september 2010


Å jage ånder og spøkelser på flukt

Det har vært noen rare dager etter Noi dro hjem med bilen full av varer. Patch hadde lenge hatt i tankene å jage spøkelsene "Windjam" fra huset. Hun har ment at jeg har vist for lite respekt til de døde og spøkelsene som henger omkring huset og derfor har jeg hatt disse uhellene. Desuten har vi boende en heksedoktor  ikke langt fra oss, og han har kastet trolldom over meg og bedd de onde makter til å forfølge meg. I følge Patch så burde jeg gi han både penger og brennevin, slik at jeg stod på god fot med han.

Hver har jeg syklet forbi han, han bor utenfor landsbyporten. Han eier land der. Jeg har aldri tenkt over det han kaster etter meg og han sender den stygge hunden etter meg, men tydligvis har Patch gjort det. Så hun tilkalte hjelp fra nabolandsbyen, en munk som kan jage vekk  onde ånder. Et nytt matorgie og drikkegilde på min bekostning.
Heldigvis var Patch beskjeden denne gang, hun fortalte det bare til noen få utvalgte. Hele lørdagsformiddag, som også var en god dag for slike hendelser, ble det forberedt. Ulltråd rundt huset, figurer og matfat laget av bambus og bananblader, talgelys ble kjøpt og ikke minst øl og brennevin.  Mat for alle som kunne komme ble laget. Patch er ikke til å snakke med, hun var altfor opptatt med åndeutdriverne. De måtte få både mat og drikke pluss honorar før de begynte med ritualet.
Omsider var allt klart og jeg Patch måtte opp på balkongen og sitte bundet sammen med ulltråd, som  også laget et gjerde rundt åndeutdriverne og huset.
Så begynte messingen som varte en time , med stadig hellig vann og ris kastet over oss. Thai whiskey og øl ble hellet ut over jorden, risen i fatene og de tørre strupene.
Så satte de igang igjen , vi Patch og jeg måtte nå snu oss mot vest, først mot øst og så mot vest. Etter nok en time med messing og samme ritual var vi ferdig og jeg var fri fra onde ånder og trolldomskraften fra mannen var forsvunnet, ifølge Patch.

fredag den 27 august 2010

Innkjøp

"Noi" er kallenavnet på datteren og endelig fikk jeg det oversatt til engelsk. Disse kallenavnene får de tidlig i livets fase og kallenavnet blir hengende med de hele livet. Noi betyr bråkete. Patch fortalte meg at hun var en skriker unge når hun var liten, derfor Noi. Fremdeles er hun høyrøstet og prater som en foss og gjør mye av seg der hun er, så kallenavnet  er ikke villedende.

"
Nuk" er kallenavnet på Patch og betyr på norsk liten og kjapp. Faren begynte tidlig å kalle henne det og hele lansbyen sier Nuk. Første gang jeg hørte Nuk var fra en gammel onkel som ropte dette.
Kallenavn kan være allt fra navn på blomster til dyr og fugler. Svogerens kallenavn er "Tug" som betyr hund. Som barn ble han sint og når han måtte lye hjemme og løpte til skogs og gjemte seg. Det å løpe fra sitt ansvar gjør han fremdeles og bjeffer lik en hund på konen sin. Barna må også trø varsomt når han er på flaska.
Vel, Noi  kom for å handle. Hun har bestillingsliste fra kunder i HuaHin. Det å kunne språket her i nordøst er en stor fordel og mange i syd thailand lik HuaHin kjenner bare thai, mens her snakker de kmeh og har liten kunskap  om thai. De hadde det på skolen, men de fleste over 30 år har knapt godt på skole, kanskje fem år og noen syv.  Så om du ønsker en god handel må en kunne kmeh her i dette distriktet. Noi er flink med å forhandle seg frem til gode innkjøpspriser og jeg er nesten sikker på at hun tjener godt på denne handelen, men hennes pengeforbruk er langt større enn hennes fortjeneste, så Glen subsidere henne og prøver å disiplinere hennes pengeforbruk. Men han er ofte borte på arbeid. Akkurat nå er han i Japan for noen måneder.
 
Patch er med på handleturene over grensen såvell som i Thailand og jeg blir ofte sittende alene hjemme hele dagen. Men jeg foretrekker det enn å sitte i bilen til Noi. Hun kjører hurtig og tar for mange sjanser.

lørdag den 21.august 2010

De siste ukene har det vært variert vær. Det har lynet og tordnet hver eneste dag, men ofte har regnet blåst forbi Lam Phuk. Regnværet er svært lokalt, monsunregnet kan sammenlignes med en foss, svære vannmengder og ofte svært lokalt. Både fjernsynet og Pc har over lange perioder vært ute av funksjon og strømmen forsvinner ofte over perioder. Heldigvis er det ganske flatt område jeg bor i og rismarkene såvell som hager hus fylles med vann. Men vannet står stille og forårsaker ikke ras av noe slag. Våte hus er ganske vanlig men mitt hus er tørrt, fremdeles er grøftene gode vannledere fra huset. Jeg tror nok de blir flere som vil gjennomføre grøftearbeid neste år.Den nye regjeringen gir billige lån for å forbedre levevilkårne for de fattige, den gir også en minste pris på risen og gjelden de allerede har opparbeidet kan de søke om bedre lånevilkår.
Jeg er blitt spurt gjennom Patch hvor mye det har kostet og mange synes det er mye penger for å ungå vannet i huset noen dager, andre har begynt litt med å grøfte rundt husene sine.

Vi har også hatt malaria i landsbyen, men folket er så vant med det at de finner høy feber ganske normalt og de fleste blir hjemme med høy feber og svetter og tar sin medisin.
Så midt i uken kom datteren overaskende på¨besøk. Hun var på innkjøpsrunde, hun selger smykker, ris og andre souvenirer fra nord Thailand og Cambodia i HuaHin. Hun hadde kjørt gjennom natten til Lam Phuk og kom til huset kl.4 om natten. Vekket som vanlig ikke bare oss men halve landsbyen. Veldig populært. Denne gang tok hun sin fars søster med. Huset er heldigvis stort.

torsdag 12.august 2010

Vi har ikke vært nede hos Ryan siden det fatale fallet med sykkelen. Når vi går der, blir kvelden alltid lengre enn ønsket og om kvelden kommer det altid noen kraftige regnværsbyger. Veien hjem blir da som en potetåker og med ingen gatelys blir det en risky å kjøre hjem igjen.
Ellers har dagene flydd avgårde, Patch blir aldri ferdig med å forandre hagens utseende. Skifter planter og trær, kjøper nye og gir vekk gratis sine egne. Det er en merkelig måte å gjøre det på, men idet trær og planter er ikke så dyr , bærer jeg over med hennes væremåte.
Skulle kanskje ønske mindre aktivitet i hagen nå, men det er vanskelig for henne å sette seg ned med armene i kross.

I bakgården har hun grønnsaker for salg og eget bruk. Det har vist seg at jorden vi har forbedret bringer det beste ut av veksten og grønnsakene til Patch selger hun på samvirkelaget, og hun selger allt hun tar med seg. Det er ikke mye penger idet salget, men bøndene blir mer oppmerksom på kompostering. Flere har tatt etter med kompostering.
Andy, Patch og jeg har kjørt rundt på sightseeing også. Vi skulle kjøpe silke fra fabrikantene, og disse er svært lokalt og dårlige veier og igår dumpet vi borti en konkuranse mellom fabrikantene om hvem som produserte mest og best silke. Dessuten var det lokale festivaler med musikk og dans.Det var morsdag og slike anledninger står ikke kmehene over.

Lørdag den 7. juli 2010

"Jeg har ikke vært flink med å spille på lag med åndene," sa Patcheree til meg da jeg falt med motorsykkelen. Hun var passasjer.
Vi hadde vært i fødseldagselskap hos Nok og Gary, et ektepar som driver Ryan Resort. En resort ikke langt ifra der jeg bor. Jeg pleier å stå over fødselselskaper, de blir ofte veldig våte selskaper. Mange utlendinger kommer med spanderbuksene på.  Gary og Nok er et meget hyggelig ektepar, jeg har lært å sette stor pris på, så jeg gjorde et unnatak og drog avgårde med Patch.
Det var mange og bjellen over baren ble brukt stadig vekk. Det vil si en fri runde med drikke, og Patch ville hjem og det ville jeg også. Vi forlot selskapet og hoppet på motorsykkelen, og ikke før vi rundet hjørnet satte monsunregnet inn. Vi ble våte på et øyeblikk så det var bare og forsette å kjøre hjem. Veien ble som potetåker og ikke kunne jeg kjøre mot hovedveien for der var det tung traffikk. Jeg kjempet med  å holde motoesykkelen på rett kjøl og ikke lytte til Patch, og plutselig mistet jeg helt kontrollen over kjøringen og vi veltet og fallt i en stor dam. Vi kavet på med å løfte sykkelen ut av dammen og finne sandalene våre. Det var stummende mørk for gatelys finnes ikke, hverken på hovedveien eller sideveier.
Omsider var vi klare til å forsette kjøringen hjem. Jeg valgte hovedveien, slik at vi ikke ville oppleve det samme igjen. Det gikk bra og vi kom hjem skitten og våt.
De neste dagene har Patch vært flink med å gi mat til munkene og mannen som spiser leveren til de som overser hans okkulte krefter.

fredag den 30.juli 2010


På trimruten sykler forbi et skur der det bor et eldre ektepar. Begge er blitt forvist til å bo utenfor landsbyen. Jeg vet ikke helt grunnen hvorfor det er slik, og jeg har fått beskjed om å sykle forbi i stillhet og ikke sykle der før soloppgang. Sykler du forbi og bråker da vil han senere spise leveren din. Gir du han ikke matpenger når han spør, vil du bli forfulgt av ulykker på din vei og ulykken jeg hadde hadde han et ord med på laget. Jeg hadde over langt tid ignorert hans tigging etter penger og stjeling av Patch høns.
Tigging utføres på mange måter, men den mest utspekulerte er tiggingen  fra munkene. Det hele bygger på skremsel, onde og gode ånder. Det mer du gir, vil munkene ta deg med i bønnene og kaste hellig vann over deg, Gir du ingenting får du svømme på egenhånd. Så har du gode og dårlige dager, foreksempel her ute på landet skal du ikke klippe deg på onsdager. Mange frisører har stengt på den dagen. Mandag var også en dårlig dag.
Etterhvert blir du vant med å forholde deg til allt, og du slutter fred med all overtro.

28. juli 2010

 Det er vanskelig å forstå at taiene tar så lett på dødsulykker med bil og motorsykler. Hvert år skjer det mange ulykker rett foran øynene, og alikevel ser de ikke ulykkene. Ofte er sjåførene unge menn som har fått et nytt leketøy, det kan være bil eller motorsykkel. Mange bryr seg ikke om å ta sertifikat, det koster penger og de har kjørt siden de var bitte små i landsbyen. Det er ikke uvanlig å se en tiåring på motorsykkel på vei til butikken for å kjøpe sigaretter og brennevin for faren. Særlig skjer dette etter rishøsten for da finnes det litt penger til å kjøpe for.
På en av mine trimturer om morgenen, kom en motorsykkel på feil side rundt et hjørne. Jeg fikk kastet meg til side uten at det ble kontakt mellom oss, han forsatte på sin ferd og jeg syklett etter han. Det var tidlig på morgenen og han skulle hente drikke for faren antar jeg. For jeg så han fikk utlevert en flaske thai whskey. Gutten er ti år gammel. Senere på dagen nevnte jeg dette til Patch, men det svaret jeg fikk at en kunne ikke gjøre noe med det. Det er slik i Thailand.
Om kvelden skulle jeg på besøk til "Punjaien" landsbyhøvdingen og jeg fikk Patch til å fortelle om hendelsen og om så var en ulykke så var det ikke hennes sak å blande seg. Snakk om å vende seg vekk fra problemmer og gjemme seg bak setningen. Dette er Thailand.

fredag den 23. juli 2010

Det ser ut til at i området Surin blir det dårlig med ris i år. Fremdeles er det et lite håp at det vil bli regnvær i august, men allerede nå kan en se at det blir en dårlig høst for risbøndene. Det er så mye gras i åkerne, gresset gror bedre enn risen.  Åkrene er allerede brunsvidd og det regnværet som kommer er ikke tilstrekkelig.
Ellers skjer det ting her både godt og ondt. Det har vært blant annet malarie i landsbyen, og her kom helsevesenet. En tung sky av giftgass la seg over landsbyen, her sprøytes det. Alle her hostet et par timer. Men allt har en overgang, og etter to dager med sprøyting, ble luften atter ren.
Jeg har begynt å sykle igjen. Patcheree har vært med noen ganger. Men hun har ikke gir på sykkelen, så det blir tungt for henne, en strekning på fem kilometer med jevn stigning.
Og en morgen hun var med, skjedde en ulykke på veien jeg sykler hver dag.
  Vi var ikke øyevitne til selve ulukken, men vi hørte smellet. Patch snudde og syklet tilbake en annen vei, men jeg forsatte. En liten Honda var kommet over på feil side av veien og traff en trailer ifront. Bilen ble kastet ut av veien og knust. Tre peroner var omkommet. De satt i Hondaen, alle sammen under tyve år. Traileren var nesten ikke skadet, men sjåføren så jævlig ut. Politiet kom og på åstedet og vi som var der fikk beskjed om å flytte på oss.
Resultatet av dette sammenstøyt er at min trimrute er blitt forandret. Jeg får ikke farte på hovedveien.

lørdag den 17.juli 2010

Det store samtaleemne nå er regn som ikke tilstedeværende. Lyn og torden tar ingen ende og vi er ofte uten elektisitet, men å regneværet uteblir. Vi har selvfølgelig nedbør, men det er lite og lokalt.
Her går livet som vanlig. Nattesøvnen har jeg mistet, så ofte står jeg opp rundt klokken 2. Setter meg foran TV når den virker og ser nyheter og filmer et par timer. Kaffen er alltid til stede og suget etter røyk er stor. Så snart det lysner hopper jeg på sykkelen og tar min morgenmosjon.
Vel en time sykler jeg omkring og ser landsbyene Tatiaw og Lam phuk våkne til liv. Når det går mot slutten på min mosjonrunde på 10km, ser jeg andre på sykkel og vi utveksler hilsener. Noen ganger er jeg blitt invitert på kaffe. I denne uke har munkene i tempelet i Tatiaw vært svært aktiv og jeg har truffet de spaserende og mediterende. Vi kjenner hverandre etterhvert.
I går ettermiddag var jeg en snartur til Ryan Resort med Patch og der traff vi kjente fra ifjor og vi ble invitert på en innvelse fest. Paret , engelskmann og hans kmeh kone var nesten ferdig med huset, men før de flytter inn i huset  må paret holde en fest for bygda og kjente. Vi Patch og jeg hoppet i bilen til Ryan og konen. Heldigvis slapp jeg å kjøre for jeg visste hva som blir servert utenom maten. Men her  respekterte de et nei. Til vanlig blir det påfyll om du ønsker det eller ikke. Vi kom helskinnet fra dåpsfesten. Vi reiste også hjem forholdsvis tidlig, edru.

Lørdag den 7. juli 2010

De siste dagene har jeg både med bil og motorsykkel og sykkel vært omkring for å se på vannsituasjonen. Den ser temmelig dyster ur, de fleste reservoirene er nesten tomme og det er vannrestriksjoner i enkelte områder. Fremdeles håper vi på regn og de snakker om at det har skjedd før og de klarte seg igjennom det. Selvfølgelig når man har ingenting så har man ingentring å tape og de vil tape iår omtrent 30% av risen. De sier at om det kommer regn nå vil det ikke være nok. Det er omtrent to måneder igjen av regntiden og for å fylle opp må det regne hver dag. Det hadde selvfølgelig ikke vært vannkrise om de tok vare på allt vann, men regner det kraftig vil det meste  forsvinne. Varmen er intens og når man er avhengig av regnvann bør man ta vare på allt vannet som brukes. Rensanlegg er ikke eksisterende.
I går så jeg første gang at noen  tok miljøet og vannkrisen på alvor. Vi Patch, Andy og jeg var på vei inn i grenselandet, og der traff over hundre syklister med plakater om situasjonen, de fleste var munker fra Buri Ram en by omkring 100km fra Prasat og de skulle sykle til grensebyen. De vekket iallefall oss i bilen og andre reisende. Og jeg trodde at munkene var sløve og lite engasjerende. Så feil kan man ta.
Ellers er Patch ofte på markedet og selger grønnsaker fra egen hage. Hun har endelig fått litt ut av all t arbeidet.

Tirsdag den 3.juli 2010

Ukene har løpt avgårde. Jeg er igjen kommet meg på sykkelen heldigvis. Doktoren fortalte meg at det ville tra minst tre måneder å bli helt restuert og det er sikkert riktig, men jeg hadde sterkt behov for å mosjonere  og komme meg i form.
Men først vil jeg fortelle at vi tok en tur til Laos sammen med Andy og Not. Det var en riktig kosetur. Vi Patch og jeg kan bare sette oss inn i bilen og bli kjørt avgårde. Jeg går også helt fri fra å løfte en ting også. Særlig etter uhellet er jeg nesten blitt behandlet som en invalid og jeg må av til presse igjennom at jeg kan fremdeles bevege mine armer. Men jeg skal ærlig inrømme jeg har det for godt nå. Forsiktig massasje og hjelp med allt.
 At det har regnet lite i Indochina, Laos og Vietnam, vises tydelig med vannstanden i Mekong elven såvell som Moonelven. Særlig Mekongelven er vannstanden lav. Vi kan se skjær overalt og strømføringen er nesten ikke eksisterende, Fiskerene vi snakket om at elven blir tømt av nabolandene, dette med lite regn er selvfølgelig ikke tema. Hva blir det neste? Mekongelven kommer fra Himalaya og renner gjennom mange land før den kommer til Thailand.

Lørdag 19. juni 2010

          FENGSLET TIL HAGEN

Det har gått vel uke nå uten sykkel og motorsykkel. Det er virkelig kjedelig å ikke kunne bevege seg på andre måter enn å gå. Armen i fatle og fingeren i gips og sting i pannebrasken har gjort meg nesten fastbundet til bare å vandre i hagen. Patcheree er en streng dame og jeg må følge doktorens anvisninger som var at før jeg kastet meg på trimming igjen måtte jeg ikke bevege armen noe særlig. Men jeg er ikke så flink til å gjøre som anbefalt og tok dusj  etter en lang spasertur, og gibsen på fingeren og armen ble veldig bløt og til ingen nytte. Jeg måtte faktisk til sykehuset å få begge deler gipset igjen. Så fra den dag har jeg ikke vært på min daglige trimtur.

Heldigvis har Trevor vært over på besøk og jeg har hoppet på bilen med han når han skal til Prasat og Surin. Om kveldene har mange kommet på besøk og jeg har sluppet å kjede meg. Patcheree har vært enestående, hun har servert meg og våre venner med et smil. Hun har en egen evne til å få folk til føle seg hjemme.
Da har regnet nesten hver dag, og landsbyfolkningen er blitt overbevist om nytten med å grøfte og samle opp regnvannet i kummene som er nedgravd.

Onsdag 16. juni 2010

            SOLSTIKK, SYKKEL-ULYKKE 
                                OG
                    SYKEHUSBESØK

Etter jeg kjøpte en sykkel som gikk an å bruke, har jeg vært trimtur hver eneste dag. Jeg begynte i det små med en halv time. Traff den eldre generasjonen som gjorde det samme. Det er kjølig tidlig om morgenen og så er det stille i landsbyene. Det gjelder å være ute før skoleungdommen begynner med å kjøre til skolen. Mange har moped til transportmiddel. De fleste er for ung til å kjøre sykkel og det er veldig få som har sertifikat, og få har hatt trafikk-undervisning.
Vel, jeg var virkelig kommet i gang med å trimme om morgenen, og ville ta en mosjonstur om ettermiddagen til å øke aktiviteten. Skolebarna var enda ikke kommet hjem fra skolen så det var nesten fritt frem i landsbyen.
Syklet i landsbyen vel en halv time. Var over til Trevor som bygger et gjestehus.
Det  var veldig varmt så jeg snudde nesen hjemover og tok riktig tak i syklingen, svetten silte da jeg kom hjem og idet jeg stoppet ble det helt svart. Sannsynligvis falt jeg mot porten. Porten var under meg og armen var veldig smertefull og hang som en tørket skinnfille i en meget forkjært stilling, blodet rant fra pannen og en finger hadde fått en slem medfart. Jeg prøvde å reise meg, men forgjeves og jeg ble liggende der å rope om hjelp. Hjelpen kom og de forsøkte reise meg opp fra marken og desverre tok de også tak i begge armene så jeg skrek som en stukket gris. Tug, svogeren til Patch kom og han var istand til å få meg på beina og støttet meg inn i huset. Nå var det riktig mange mennesker ihuset og hagen, alle viste råd om hva som skulle gjøres, men heldigvis var det en hjelpepleier blant dem og hun organiserte syketransport til hospitalet.
Det var mye omsorg å få og flere fulgte sykebilen til sykehuset. Her ble jeg riktig godt tatt vare på og etter gjennomlysningen fikk jeg smertestillende og sovemedisin og våknet en time etterpå med armen på plass og gipset finger og fire sting i pannen. Med armen i fatle forlot jeg sykehuset. Trevor kom og hentet meg, og jeg ba han kjøpe både brennevin og øl. Jeg visste at det ville komme mange hjem til oss og spørre om min helse.
Fremdeles delvis dopet gikk jeg til sengs og hørte neste dag at kvelden hadde vært vellykket.

Lørdag 06. Juni

DATTEREN HAR REIST HJEM IGJEN

Det er stille nå. Huset er tomt, men Noi og Pacherin, kom hjem til overvære nok en sermoni i tempelet. De har der bygget en trappe som skal bringe oss nærmere himmelen. Hun hadde gitt en del penger til bygget slik at hun og Glen for navnet sitt skrever blant donerne. Private personer som gir store summer får navnet risset inn ellers er navnet på landsbyene. Jeg haddde ikke gitt nok til dette formålet så navnet mitt ble ikke risset inn. Til skuffelse for Patcheree.
Det var underholding hele tiden fra forskjellige landsbyer som tilhører distriktet.  Selvfølgelig var det masse mat og drikke slik vi kunne bli kvitt pengeme våre.
  
Ble også  velsignet med hellig vann som sjefmunken kaster over oss. Hele dagen i 40 varmegrader gjør ikke fornøyelsen bedre og vi Glen og jeg  fant en skyggeplass og der ble vi sittende. Mor og datter hadde mange kjente der, så vi ble sittende lenge. Sent på ettermiddagen reiste vi hjem.

Onsdag 03. juni

PATCHEREE MED EN DATTER PÅ BESØK

Når datteren kommer på besøk, blir mitt liv delvis snudd opp ned. Hun og moren snakker kmeh hele dagen og går på lange kjøreturer til forskjellige marknader ikring Prasat og Surin. Datteren i bil fra HuaHin om natten og kom kl.02.00 , mye bråk fra hundene før de gjenkjente sjåføren Patcherin. Det er slik med Patcherin hun sier aldri ifra når hun kommer og hun tar ingen hensyn til landsbybefolkningen om hun kommer når alle sover. Denne gang fløytet hun også for å vekke oss så hun kunne slippe inn. Vi låser porten hver kveld.
Det var flere enn oss som slo på lysene. Det er slik man gjør seg populær i naboskapet.
Noen dager senere kom samboeren ,Glen. For tiden erdet lite å gjøre i oljebransjen i Japan, så han fikk fri og kunne avspasere. Glen er en trivilig kar og er veldig flink på computeren. Han tok seg god tid med å rydde opp harddisken.
 
Det ble mange kjøreturer rundt i distriktet. Noi, Pacherin, ville vise Glen turist-attraksjone og kjøpe enda mer. En av dagene dro vi til Taklang, elefantlandsbyen, elefantene skulle få velsignelse fra munkene. Det kom elefanter fra hele landet og dagen var det minst 500 stykker som fikk vann kastet over seg fra munkene. Glen og jeg fikk dette med oss, mens mor og datter var på kjøperunde. Gud vet hvor mye som ble brukt, men smykkene laget av støt-tenner er ikke billig akkurat.
Vi kom velberget hjem etter å ha spist sterk thai-mat.
Det har vært lyn og torden vær dag og masse regn. De fleste har fått risen i jorden.

torsdag den 20.mai 2010

Det har vært mye TV-titting  om dagen. Stadig nyheter fra Bangkok om opptøyene. Det har vært en  serie med kupp og brå regjeringskifter. Men siden politikerne, militære og politiet ta vare på sine egne, kommer de samme aktører på banen gang på gang, og kanskje derfor er det en likegyldighet om det hele her i Lam Phuk. De blir hverken rikere eller fattigere uansett utgangen av opptøyene. Folkene er seige og er vant til å sulte og vil helst ikke diskutere med oss utlendinger politikk. Så her er det ikke store forandringer, tar bøfflene og kyrne på beite tidlig om morgenen. Går i samvirkelaget å høre på sladder og ikke glemme å bringe mat til munkene. Sende barna på skolen og så om de har arbeid , arbeide.
Patcheree er flink til å hente nyheter om bryllupper og begravelser og hvem som har skiftet ektemann eller fått seg en ny kone.
Men ellers arbeider hun hver dag i hagen og planlegger nye inntektskilder.

Søndag 16 mai 2010

TILBAKE  I  LAM PHUK

En kan skifte omgivelser og miljø men mitt liv synes alltid  å falle tilbake i de samme rutiner. Stå opp tidlig om morgenen, et par kopper kaffe ved å beundre soloppgangen og deretter kaste seg på en sykkel eller ta en lang spasertur. Jeg har alltid likt denne stunden  for meg selv. Finner roen og lysten til å leve.
Her i Lam Phuk har jeg nå tatt opp igjen den samme rutinen, men her er det flere eldre syklister enn yngre og jeg er gammel jeg selv. Så om morgenen er landsbyen nesten fri for biler og motorsykler og det den eldre garde som regjerer. Senere på morgenen kommer motorsyklene og bilene, men da er de fleste av oss eldre ferdig med å mosjonere og sitter i skyggen og drikker vann. For vann må du ha ellers blir det hodepine og svimmel-økter.
Varmen har vært trykkende og det har vært mange utlendinger som har gjort stopp hos meg.Det begynner å bli kjent at jeg har ikke gitt inn for sementønsket fra Patch og det å ha en gressplen  med mange trær som gir skygge begynner flere thaier å se fordeler med. Patch har nå blitt overbevist at trær og gressplen gir et langt bedre liv og forteller og gir råd til andre. Det er gått å se at noe synker inn.
Vi har også vært å spist og drukket hos Ryan og heldigvis for meg synes hun å ha ingen negative tanker om ekteparet. Så der koser vi oss titt og ofte og blir det en dråpe for mye, besørger verten for taxi hjem. Sykkelen henter vi neste dag.

POLITISK BRÅK

Thailand nord og nordøst er ikke det samme som sør og sørvest, og her ligger kjernen i de demostrasjoner som foregår i Bangkok. 
Rødskjortene er en sammensatt gruppe  av fattige mennesker fra nord/nordøst, mange har ikke mer enn fire til syv års skolegang og er hjelpearbeidere og bønder. Mange landløse bønder som har mistet allt hva de eier over lang tid til storindustri som har forårsaket forsøpling av miljøet. Det er bygget store dammer på bekostning av bønder, kompensasjon for eiendommene har ikke tilsvart tapet. Mange av de skadelidende var småbønder som kunne hverken skrive og lese, og mange kunne ikke forstå thai og de hadde aldri hørt om menneske rettigheter.
Så det ligger mer enn femti års frustrasjon bak de siste hendelser. Mange her i området sier det eneste vi kan tape nå er livet og  det er ikke noe verdt heller.
De som reiser til Bangkok for å demostrere herifra området for økonomisk støtte fra den forrige statsminister Thaksin. Støtten varierer, men er en god dagsbetaling for folk som har ikke arbeid.

tirsdag 11.05 2010

Vi hadde ikke mer en lagt "Sonkranen " og hagearbeidet bak oss, før vi igjen skulle ut på tur. Igjen var det å organisere hjelp til å mate hunder og passe på huset. Det begynner å bli for mange tilfeldige besøk i Lam Phuk. Fattigdommen er stor og sulten er hele tiden tilstede, så det kan være fristende å se et tomt hus. Dessuten hadde jeg også lyst å se Bangkok etter gammalt. Bråket og demostrasjonene i Bangkok vekker min nysgjerrighet. Patchery ville ikke være med på å overnatte i Bangkok, så den dagen måtte jeg selv ta alene. Patch reiste direkte til sin datter i HuaHin mens jeg stoppet i Bangkok. Dette med å få nært innpå den spenningen som er i luften, gir meg et "kick."
Det er vanskelig å tro at de to politiske fløyene ville noensinne møtes på halvveien. Det synes å gå mot konfrontasjon mer og mer. Mange av oss fastboende i nordøst støtter rødskjortene. De står for en mer rettferdig fordeling. Landet er delt og de fattige i nord og nordøst har aldri deltatt i den økonomiske oppgangen. I de siste ti år har bønder blitt fattigere og mange er nedtynget av gjeld og må låne penger til å overleve.
 Etter noen dager i den urolige byen dro jeg videre til HuaHin. Her ble jeg møtt av familien og vi alle dro ut for å nyte kvelden. Fant en herlig restaurant ved stranden som serverte fiskemat og god vin. Glen fyllte år så han stod for betalingen. Herlig å slippe, familien har fått gode vaner etter de møtte utlendinger.

25. april 2010

Vi kom hjem før "sonkranen" eller vannfestivalen, som feires mellom 13. april og 15. april. Buddah bilder er badet med vann, den yngre generation viser all respekt for munker og eldre ved å kaste rikelig med vann i deres hender, og bøttevis vann blir kastet i luften for moroens skyld. Sonkranen gir alle en mulighet for  å bli kvitt frustrasjonen og bokstavelig  blir kjølnet ned i den varmeste periode i regnsesongen. Tid til å holde seg inne om man ikke ønsker å bli våt hele dagen. Det er ikke alltid så rent vannet som blir kastet over deg.
I dag er Sonkranen overdrevet og særlig utlendinger synes at å gjøre dette til en festdag og gi oss anledning til å vise vår frustrasjon.

Sonkranen er også en tid hvor mange kommer hjem for å treffe familie og venner og særlig  Lam Phuk  med så mange mennesker som bortearbeidere, er det mange nye fjes for en utlending. Det drikkes og spises i mange dager men en dag er dansen det viktigste element. Med musikk og dansere fra landsbyen vandrer toget inn om hus hvor de vet det er både mat og drikke å hente. Patcheree er kjent for å være generøs så her kom hele flokken inn i hagen. Pumpene gikk i et sett og de fleste ble våt både innvendig og utvendig. Nabolandsbyen var også representert i det Erik og hans familie kom. Gud vet hva det kostet men det gjør alle lykkelig og glad.
Mange velger også å gifte seg og i denne periode, så det er en tid hvor pengene sitter løst. Jeg kan ikke bare si nei-takk, så om jeg ønsker å slippe, besørge Patcheree for at jeg gjennomfører forpliktelsene. 
Så skjer det ofte at eldre mennesker faller ifra på denne tiden, det er anstrengende å delta i allt og ofte er det tiden hvor en ser dypt i flasken,  

Vi hadde en flott uke  med turer omkring i området såvell som Cambodia. Nesten hver kveld frotset vi i fiskemat, allt fra skjellfisk til små tunafisker. Fiskeflåten går ut hver natt og setter garn og ruser. Mange lystre etter fangsten. Det er lite fisk for kystfiskerene og ofte blir uortodokse fangstredskaper tatt i bruk. Jeg kan ikke si med sikkerhet om lystring er forbudt, men det er sikkert i grenseland. Garnene er nærmest lik  myggnett og få fisker slipper i gjennom. Men reguleringen er sikkert ikke kommet så langt her og i et land som korrupsjonen florerer er det vel vanskelig kontollere.  Men som turist og savn etter riktig god fiskemat blir ofte de gode hensikter glemt og vi spiser fiskemat hver eneste dag.
Alle gode ting tar en ende og det gjorde også vår ferie-uke. Etter en heftig morgen pakking, var jeg sent ute fordi jeg tok en svømmetur som ikke var planlagt. Vi hadde en lang kjøretur foran oss så jeg skulle ha tenkt på det, men morgenbadet var en viktig ingridiens for meg.
Vi tok den samme vei hjem, og med en overnatting gjorde vi turen mer behagelig og avslappet.

Lange morgener i vannet

Siden jeg har bodd i Thailand har jeg ikke vært i stand til å sove lenge om morgenen. Som oftest er jeg oppe kl.3 og setter meg foran PC eller fjernsynet til Patch våkner. Jeg går ut ifra det er varmen og lite aktivitet som gjør at det er blitt slik. Heldigvis er det anderledes når jeg er ved sjøen. Jeg får sove frem til det blir lyst og her var det ingen musikk fra landsbyens høytalere. 
Hver morgen ble det en deilig kaffe på terassen og deretter  sjøen. Som dftest hadde jeg hele stranden alene om morgenen. Jeg gik ca. en time med vannet til halsen, med noen få rygg-svommetak som en variasjon. Når så restauranten åpnet og jeg var ferdig med meditasjon, tok jeg frokost som oftest alene. Etter noen timer fylltes stranden opp og også Geir og Diep pg Patch visste seg frem og var klar for aksjon. 

Ban Chuen Beach

Hat Ban Cheun eller Cheun Beach er en resort for mer thaier enn utlendinger. Det finnes ikke det hektiske livet som andre steder lik Jomtien eller Phuket eller Pattaya. Her er det ikke bråkende nattklubber og kvinner som sjekker deg opp hele tiden. Stedet er typisk for famile-ferie og eldre slik som meg selv. Litt bortgjemt fra hovedveien til Cambodia, men alikevel så nært grensen at dagsturer over grensen er mulig. Stranden er veldig lang og hvit ren sand og ikke de store bølger.
En liten fiskelandsby Khlong Yai med et stort fiskemarked og eventyrlige små hus som balanser på poler. Gaten er en eneste lang trebro og en skal ikke være full der.
Ellers er det mange gode fiskerestauranter rundt  Khlong Yai.

Tirsdag den 13. april 2010

Det var seint på kvelden før vi kom videre fra stasjonen. Det var ingen hensikt å kjøre videre mot havet, så vi begynte å se etter overnattingsmuligheter. Vi betalte, så det ble ingen overnatting på stasjonen. Geir hadde kjørt denne veien før så han visste om et sted Ban Klong Khet. En liten by tett ved grensen og ca. halve veien frem. Vi kom seint frem og etter vi hadde etablert oss i rommene skulle vi spise. Geir kjente til et sted som serverte  god vestern mat, og når vi omsider fant stedet var det lukket.  Men det er aldri vanskelig å finne et sted å spise i Thailand, om ikke vesternmat  er det det mange gatekjøkken åpen. Maten er ikke alltid god men den fyller magen om en er sulten og det var vi.
Neste morgen var vi tidlig oppe, vi ville komme oss avgårde, vekk fra dårlige minner og ergrelser til en deilig badeferie. Det er også mye mindre traffikk om morgenen. Etter å ha spist frokost blant militære fruer på tur, reiste vi menn i et meget godt humør. Fruene var av ekte, de flørtet villt og smakte på godsakene med smil. Våre koner tok dette ikke så tungt, de bare lo og pratet med. Herlig morgen.
Nesten ingen traffikk og vi kom tidlig frem tl Ban Chuen Beach. Geir hadde bestillt bungalover for oss., og Patch og jeg hadde knappt 30 meter til stranden.

Søndag den 11. april 2010

I slik en situasjon i Thailand, betaler utlendingene hva som blir forlangt. Men Geir er en sta nordlending og jeg en sta bergenser og slik vi så på det hele, var at hvis noen skulle betale, måtte det være den andre parten. Vi fikk delvis oversatt det som den andre parten haddde forklart og dermed fikk vi betalingen i vrangstrupen. Gutten og jenten hadde med hjelp av familien gitt hadde en helt annen oppfatning enn oss selfølgelig. Men de hadde løyet så grundig at politiet måtte ha forstått det. Begge hadde brukt hjelm og det hadde bare en hjelm, og hvordan hadde de da slått hodet til blods om de hadde hjelm. Sykkelen hadde ingen skade og hvorfor ville de da ha penger til reperasjon. Dessuten hadde de kjørt inn i bilen bakfra i et kryss. Jeg spurte politiet om noen hadde sertifikat og hvorfor stod hun som kjører og gutten som passasjer. Politiet kunne ha spurt etter sertifikat, men det hadde de ikke i følge forklaringen. Men når vi gjentatte ganger spurte etter sertifikat kom det frem at ingen hadde det og gutten innrømte at det var han som kjørte og var under 16 år. Men siden forklaringen allerede var skrevet kunne politiet ikke forandre den. Ville vi ikke underskrive måtte vi i fengsel over natten. Vi begge sa at det kunne de bare gjøre, men vi ønsket å snakke med ambssaden først. Nå var vi riktig irritert og forbanna, og jentene våre mente at nå gikk vi for langt og vi var istand til å betale for å slippe fengselstraff. Gutten og jenten er fattig og kan ikke betale så vi kunne gjøre det. Selv om de var enig med oss og gutten og jenten innrømmet at de hadde feil så skulle vi betale. Logikken forstod vi ikke og vi stod ved vår besluttning, ikke betale. Forsikringsselskapet til Geir hadde i mellomtiden kommet, regningen om det var noe skade ville havne der. Han fotograferte kroppen til både gutten og jenta, for å forsikre seg at de ikke kom med krav i ettertid. Han foreslo at vi betalte sykehusregningen, som var forholdvis liten, å dra videre. Jeg foreslo at dersom vi fikk en erklæring at Geir var ingen skyld i ulykken skulle vi inngå et kompromis. Politiet veiet for og imot forslaget og snakket om en skylddeling. Geir sa ja til dette for da måtte også gutten og jenta betale til politiet. Politiet var ikke helt klar over hva skyldeling betydde, men heldigvis visste forsikringsmannen dette. Her er det snakk om å miste ansikt og det er en alvorlig sak for thaiene.
Etter seks timer på en lokal politistasjon endte det hele med å betale til politiet 1000bht og sykehuset 400bht for begge parter. Motparten hadde store vanskeligheter å skaffe kontanter så jeg foreslo at de skulle gi sykkelen i pant. Dette var ikke godt mottatt av familien, som etterhvert opptrådte veldig truende inne på stasjonen.
Men fikk vi nok et bevis på er du utlending så er du skyldig om du er det eller ikke.

onsdag den 4 april 2010

Det var fryd og gamen når vi alle satt i bilen ferdig og klar. Vi skulle spise underveis så vi måtte til banken å få tak i noen håndpenger og så kjøre. Vi hadde bestemt oss for å kjøre langs grensen nedover. Lengre vei men mindre trafikert. Hovedveien til kysten er det alltid mange busser og store trailere. Det er nettopp disse som er farlige, hvilepause for sjåførene er obligatorisk, men de benyttes ikke. Ofte hender det ulykker hvor sjåføren sovner inn og bussen eller vogntoget krysser veien eller kjører av veien. Det er nesten alltid dødsfallsulykker. Det er også en av grunnene at mange utlendinger ungår hovedveien.
Ellers svinger veien innom mange små landsbyer. Veien er ikke kjedelig, den går opp og ned som en fjell og dalbane og områdene vi kjører har en annen vegatasjon enn den på flatbygda der vi bor.
Vi hadde kjørt omkring halve distansen, da vi ville ha en matpause og et toalettbesøk.Geir visste om et sted og vi peilet oss inn. Watana Nakhon het byen, vi kjørte langs havedveien og gjorde oss klar til svinge ut av veien mot restauranten. Blinklyset var slått på og vi var på vei inn i sidegaten og der kom en motorsykkel i full fart bakfra i samme kjørerettning som oss. Sjåføren på sykkelen ,uten hjelm, prøvde å kjøre rett frem på innsiden av bilen. Geir slengte bilen til høyre, det er venstre kjøring i Thailand, og ungikk så vidt å kjøre over sykkelen. Både motorsykkelsjåføren og passasjeren, en ung jente, lå hulter til bulter i veien. Fortumlet var de begge men ingen alvorlige skader. De reiste seg og flyttet sykkelen og gav plass til Geir slik vi kunne forsette. Vi skulle spise og gjøre våre fornødigheter. Hadde et bedre måltid og var på vei til bilen da politiet dukket opp. Vi fikk beskjed om å kjøre til sykehuset  å betale sykehusregningen.. Vi var alle som et spørsmåltegn, ikke  hadde vi gjort noe galt og ingen var skadet alvorlig, noen skrubbsår var der, men det var også alt. Kom til sykehuset, utenfor satt jente i rullestol og var pakket inn som en mumie og spurte etter penger så ville hun droppe anmeldelsen. Vi ba de å kjøre til politistasjonen slik at vi kunne kjøre videre. Hvilke de gjorde med mye møye og besvær. Da politiet fikk høre at vi ikke hadde betalt sykehusregningen, beslag de Geir sitt sertifikat og bilnøkkelen. I mellomtiden hadde jentas og guttens familie kommet til stasjonen og forlangte mer penger. Vi ble spurt om å underskrive noen papirer , en forklaring gitt av jenta og gutten. Hvilket vi nektet.
Forsettelsen i morgen.

lørdag den 3.april 2010

Det var nesten umulig å leve i Lam Phuk på grunn av varmen, så da jeg ble spurt om jeg ville ta en tur til kysten på ferie, grep jeg muligheten. Som sagt vi Patch og jeg hadde hatt det lenge i tankene. Så vi var glad at Geir og Diep skulle også avgårde.
De kom tidlig om morgenen og vi hadde allerede allt klart. Hundene skulle Trevor ta seg av. Han er veldig glad i hunder så han var meget villig. Hundene skal ha mat to ganger om dagen, og sist vi var avgårde skulle søsteren yil Patch ta seg av hundene. Hun spiste tunaen og makrellen selv og gav hundene nesten ingen mat. De var på egen hånd som alle andre hunder er i nordøst. Så vi var meget glad for Trevor. Jeg ville ikke ha reist uten at hundene ble matet. De har og er meget lojal til oss og passer huset og hagen.
Geir hadde anbefalt "Ban Chuen beach" i nærheten av en fiskelandsby "Ban Klong Yai" som  er ikke langt ifra grensebyen "Hat Lek" Dette var også en grenseovergang som var flittig brukt av kmeher "ikke Pol Pot tilhengere" under hans regimet. Derifra har landsbyen vokst frem til en forholdsvis stor havneby. "Diep"  har en halvbror i politiet og har også drevet med grensehandel her og har vært bosatt i området. Dette gjør det bedre og lettere for oss andre.

31.mars 2010

Det er lenge siden jeg har hatt en tur til kysten i mitt hode. Jeg tenkte ikke på HuaHin eller Phuket men Trat. Det er helt med grensen til Kambodia. Her reiser mange "bacpackere" og andre som ønsker å komme vekk fra turiststrømmen. Det finnes mange fine strender langs kysten og mange fiskelandsbyer. En uke med å ligge å dorske seg på stranden, med en drink i ene hånden og massasjedamen i den andre, Hva mer ønsker en ? 
Så hadde det seg slik at jeg møtte "Geir en nordlending som bor ikke så langt fra meg" han skulle på ferie sammen med sin kone og hadde i tankene Trat, og etter noen drinker ble vi enige at vi kunne kjøre sammen. Han eier en stor " Pick up" og har god plass for passasjerer. Dette likte Patch  for det flyter ikke noe ondt blod mellom hennes familie og Patcherees familie og så kunne hun snakke kmeh på turen nedover.
Så her sitter jeg og gleder meg til i morgen, endelig en tur nedover til kysten.

torsdag den 18.mars 2010

Ja nu er det gjort på Kmeh-vis. Jeg hadde gjort det før om jeg viste hvilken betydning det har for Kmehene. Jeg har hele tiden sett på det som en ren pengetransaksjon. Gi penger til moren og hold en stor fest med mye øl, brennevin og mat for landsbybefokningen og alle vil være tilfredstillt. Ja, selvfølgelig også mye gull til bruden.
Jeg ville gjennomføre denne sermonien hurtig og greit og på billigst måte. Patcheree hadde forstått dette og prøvde å holde en lav profil med sigarettutdelingene. Dette med å gi sigaretter som invitasjonskort, en Kmeh tradisjon som holdes vedlike her i landsbyen. Det har seg slik at de som får sigaretten må gi penger. Tro det eller ei det en ære å få sigaretten. De andre i landsbyen kommer også og spiser og drikker,men de bringer ikke mat med seg når de går hjem, heter det seg.
Etter sermonien er ferdig er bruden blitt en kone på riktig og hun er ikke en "mia kao" en lånt kone.
Som sagt jeg er veldig glad for at jeg gjennomførte dette, Patcheree er langt mer rolig og ettergiven og hun maser ikke om penger til det og det.
Den siste uken har allt gått etter mitt hode uten motsigelser.
Hagen begynner å formes og plenen er grønn og fin. Selv Patch maser ikke om sement. Hun slår og klipper og vanner.
Kveldene har venner kommet på besøk og vi har også vært i den nye restauranten/resort og spist og kost oss. I går var det "St. Patricks day" og siden eieren er irsk var det fleste samlet på hans sted. Det ble en sen aften.

torsdag den 11. mars 2010

Dagene har gått fort i det siste og det har vært noen overaskende hendelser. Jeg har hele tiden trodd at dette var vi ferdig med for mange år siden: Et av de første årene jeg var her i nordøst holdt Patcheree en stor fest. Landsbyen festet på min bekostning i tre dager minst. Det var også slik den gangen at det ble kjøpt inn en masse øl og brennevin og det ble også laget en masse mat. Forberedelsene dagen i forveien er en like stor fest som selve festen og så har du oppryddnings-dagen. Så hagen var også den gangen fyllt opp av gryter og spann og masse sterke saker i tre dager. Maten som ikke ble oppspist tok de med seg hjem til neste måltid. Slike festdager kan være kostbar. Jeg har som sagt trodd tidligere at de var en slags bryllupsfest, men idag med bedre kjentskap til Kmeh kultur og språk og ikke minst engelskunskapene til Patc fikk jeg endelig den hele forklaring til den festen. Det fødselselskapet til huset vi feiret.
Huset er siden blitt både større og bedre idag og Patch mente nå at det var på tide å innfri det hun den gangen lovte huset og landsbyen.
 
Ønsket om å holde en lav profil om det hele og bare ha hennes familie være til stede ble ikke innfridd.  Det ble mange etterhvert og et par av mine venner kom med sine respektive.  Forberedelsene ble gjort dagen før dagen, og hjelpepersonalet brakte med seg familie og bekjente, den dagen før det skulle skje var det ganske travelt i hagen og jeg måtte igjen kjøpe nye forsyninger av drikke varer.
Sermonien var grei nok den og det hele var over på noen timer og vi var knyttet sammen av to kroner laget av ull.
Kvelden ble feiret med venner.

tirsdag den 9. mars 2010

Det hadde vært mye aktiviter med å vaske , rydde rundt huset og innkjøp av både det ene og det andre, men mest øl og brennevin. Patcheree styrte på med å fortelle damene hvordan dhun ønsket den kommende begivenheten, jeg selv fikk bare betale og se lykkelig ut. Men når jeg spurte hva som skulle foregå om morgenen sjette mars fikk jeg ingen svar. Det gikk mye tid med matforberedelser og jeg trodde det skulle være dag i forbindelse med en av deres mange høytidsdager og siden Patch spanderte på alle som kom innom ble den 5. mars, dagen før dagen også en festdag. Bord og stoler ble hentet hos den lokale butikken og nye forsyninger av øl og brennevin kom frem.
Så utav ingensteds kom den store isboksen frem, uff tenkte jeg, er det min begravelse som de hokder på å forberede. Jeg gikk frem til isboksen for å se om den var tom, men der lå et grisehode på is, og da skjønte jeg hva Patch holdt på med. Hun hadde snakket lenge om at hun var ikke gift på Kmeh vis og jeg skjønte nå i morgen var det skulle skje. Jeg har lenge greid å utsette denne festen, og hun har vært tålmodig, men nå var det ingen vei utenom.
Alt jeg hadde å gjøre var å sitte foran en munk og la han messe en masse uforståelige ord.
Så nå kan jeg slå kjerringen om hun ikke gjør som jeg sier.

Mandag 11. november

Lørdag den 6. mars 2010

Dette med  å komme tilbake til landsbyen med kjente omgivelser er bare deilig. Variasjoner trenger vi alle noen ganger, men alle de ergrelser som følger med å få visum er det så å komme i rolig vann i Lam Phuk.
Hagen var også et herlig syn, grønn eng omkring huset og en fargerik hage gjør bare livet lysere for en grå og fortapt sjel.
Patcheree er i gang med noe for hun har vært meget aktiv med å gjøre huset rent og hagen flott. Hun trimmer gressplenen og vanner omkring rundt hver eneste plante og træ. Hun har sagt at noe vil skje den 6. mars og jeg må bare betale som vanlig. Siden det er noe her hjemme så betaler jeg for arbeidskraft og matforsyning. Jeg for tidsnol vite, men både landsbyhøvdingen og munker vil være tilstede. Siden jeg er født i tigerens tegn og den sover aldri, må det være noe i forbindelse med meg. Overtro er til å bli rar av og en skal ikke spøke med den. Det er bedre å spille med eller enn å spille mot. Gud vet hva neste måltid inneholder om du gjør narr av deres overtro.

fredag den 5. mars 2010

Det er dette med å våkne dagen etter du har vært verdensmester. En er ikke alltid istand til å tenke rasjonelt og denne morgen var ikke noe unnatak. Jeg måtte bare ha visum og å ta en buss til Chock  Chei, der jeg skulle henvende for få visum ble en umulighet.
 Det var den siste dagen jeg hadde lovlig oppholdtillatelse og jeg måtte bare ta en besluttning. Taxi ble løsningen, turen over flere timer ville koste meg tre tusen baht og jeg ville være fremme i tide. Frem og tilbake til Bangkok på samme dag ble også vurdert, men forkastet. Patch i full firsprang ut på gaten for å få tak i en taxi som var villig å ta den lange turen til Chock Chei. Det er ikke alltid så lett å få en Bangkoktaxi til å kjøre ut av Bangkok. De tjener for lite sier de fleste. Men Patch greidde det og hun hadde allerede pakket kofferten så det var bare å hive seg inn i taxien.
Jeg hadde alle papirene som skulle til for å få visum og dette ble gjort i en håndevending. Hadde jeg visst dette på forhånd ville jeg ikke sendt taxien avgårde.
Det går ikke mange busser forbi kontoret, som ligger litt utenom Korat og buss-stasjonen er omkring tre kilometer fra kontoret og jeg var ikke i den beste form. Spasere med ryggsekk i trettifire grader og med bagasje fra natten i forveien, oppmuntrer ikke til å være i godt humør. Stakkars Patch hun fikk gjennomgå helt uten grunn. Hun hadde gjort det beste ut av situasjonen og var slett ikke skyld i Thais visumpolitikk.

fredag den 26.januar 2010

Reiste til Bangkok meget optimistisk for å ordne visum og kompostkvern og batteri for kameraet mitt. Disse tre ting
ville jeg kombinere, slik at turen i Bangkok ville være til nytte.
 Hvert år skal Thaimyndighetene ha bevis på at jeg mottar pensjon. Dette beviset må ha stempel fra ambassaden,som skal inneholde hvor mye pensjon jeg mottar og når pensjonen blir utbetalt. Før har jeg kombinert ambassaden og imigrsjonsmyndigheter, men den gang ei. Spillereglene var forandret.  Innvandringskontoret hadde skiftet adresse og det var på den andre siden av byen. Kastet meg i en taxi, heldigvis for meg hadde jeg startet tidlig om morgenen, nådde kontoret før Lunsj og igjen køing, fylle ut skjema og vente på tur. Tiden gikk og omsider fikk frembringe de nødvendige papirer, men jeg var på feilt sted, papirene kunne ikke som før leveres i Bangkok, de måtte leveres utenfor Korat, ikke langt fra Prasat.
Jeg måtte gjøre vendereis til hotellet hvor jeg hadde overnattet, skuffet og vonbråten.
Patcheree og jeg bestemte oss for å overnatte en dag til i Bangkok, så vi hadde ettermiddagen fri. Jeg skulle kjøpe batteri og kompostkvern og Patch ønsket å handle en del. Det visste seg at stedet jeg hadde funnet på internett som solgte kompostkvern var igjen en lang kjøretur.Denne gang tok vi buss og busse i Bangkok er ikke Bergen. Bussene har faste stopp, men hele tiden stopper i mellom stoppestedene og da vi endelig var fremme var det butikken lukket og hadde skiftet adresse. Tilbake til hotellet frustrert og forbanna, dusjet og dro på shopping. Heldigvis fant jeg en butikk som solgte batteri og Patch fant det hun ønsket. Kvelden var like om hjørnet, så vi hadde et bedre måltid mat og masse god vin. Jeg ble full og Bangkok er farlig når du ikke er edru. Men eierinnen kjenner meg så hun loste meg hjem, Patch hadde godt i forveien.

Lørdag 20. februar 2010

I de siste ti dager har det vært mye hage for min del. Tidlig om morgenen nesten før det blir lyst har jeg vannet både trær, planter og gressplenen, deretter har det vært mange kjøreturer til blomsterhandlere rundt Prasat, for det har ikke alltid vært lett å få tak i de trær man ønsker. Jeg vil ha trær som lukter godt og Patch vil ha trær med blomster og ikke så nøye med lukten. Andy har vært en tolmodig sjåfør og har også hjulpet til med å overbringe mine ønsker til blomsterhandlerene. "Pick upen" har vært lastet til maksimum og vi har mer en gang vært på randen til fortvilelse over trærne som ligger å danser på lasteplanet.
Patchery har for det meste holdt på med å forberedre jorden med kumøkk og løv. Vi menn i Thailand gjør innkjøpene og kjøringen, mens kvinnene gjør grovarbeidet.

Hagearbeidet har stort sett vart hele dagen frem til mørkets frembrudd og siden det har vært kort vei ned til "Ryans resort" har kvelden ofte blitt akkurat der. Her treffer vi andre Thai/ utlendig ektepar så ingen behøver å kjede seg. Thaiene snakker sladder med hverandre og det gjør vi også bare det at vi forsyner oss vel av barvarene. Mer en engang har jeg måtte stole på Patch kjøreferdigheter i mørke. Vi er også nå inne i giftemål- tiden og det gjør livet mer variabelt. Selvfølgelig også litt mer kostbar. Men så er det det med innerlomma på likskjorten.
Tiden nærmer seg også da jeg skal fornye visaen, så Bangkok venter på en sulten "fallang"

onsdag den 9 februar 2010

Det er mange måter å få en fin  hage, men  jorden i Lamphuk er ikke av den beste kvalitet som tidligere skrevet. Prosjektet jordforbedring ble satt i gang og jeg samler løv og kumøkk og hønsemøkk.
I begynnelsen var det meget enkelt å kjøpe både det ene og det andre, men idag er prisene steget så mye at jeg må kjøpe i neste landsby. Naboene som før brente løvet har i dag begynt å ta vare på det, så i løpet av en uke har markedet for både løv og skitt blitt så anstrengt. Jeg er nesten ferdig med mitt prosjekt og jeg er spent om de som har begynt å ta vare på løvet vil forsette for seg selv og forbedre jorden.
Jeg vet at landsbybefolkningen kikker over skulderen for å se hva jeg holder på med og Patcheree er ikke akkurat den som holder kjeft. Hun går på den lokale butikken og spandere øl og prater i vei om å forbedre jorden slik at alle avlinger blir bedre.
Jeg har foresten kjøpt gras og har satt i gang med å få det grønnt rundt huset. Jeg er spent på om graset vil rotfeste seg i denne varmen. Prøver å vanne så ofte som mulig.
Patcheree har plantet både trær og blomster, så langsomt forandrer hagen seg fra et vildniss til en pen engelsk "country garden" 
Det har heldigvis vært en forandring på kveldsrutinene også. Etterat vi fikk en resort i nærheten har Patch og jeg vært der noen ganger. De servere god mat og drikke, og siden veien hjem kan gå mellom rismarkene, er det mulig å ta noen øl. Ekteparet som driver stedet er veldig hyggelig og det kan vi se på besøket om kveldene.

onsdag den tredje februar 2010

Byggningsperioden er over og nå er det tid for å plante. Jeg har endelig overbevist Patch at vi kan lage en hekk av nyttetrær såvell som luktetrær. Hun har hatt store vanskeligheter med å se dette i sammenheng med å ikke bygge for høy mur rundt huset. Jeg har inngått et kompromis bygge en og halv meter høy mur. Hun ville ha en minst en meter mer, slik at hun stengte innsynet i hagen, men hun stengte også utsynet og vinden. Jeg var for engang konsekvent og lot meg ikke sjamere, jeg ville ha utsyn og vind. Vi har vært på kollisjonkurs i mange uker om dette og for å få fred lovte jeg å kjøpe trær. Jeg ville da velge fordi jeg betaler. Omsider ble hun enig med meg og vi dro på innkjøpsrunde. Trær er billig og så er blomster.
Jeg kjøpte for et par dager lavendeltrær og sitrusfrukttrær og så noen andre trær som er har en sterk men deilig lukt. Patch valgte ut noen andre kryddertrær, så nå forandrer vi hagen radikalt.
Har satt igang med jordforbedring - prosjekt , det vil si at jeg har fortalt at den harde leirjorden må hakkes sund og løv, kumøkk og jord blandes med litt sand og store hull er blitt laget hvor denne blandingen fyller hullene og der blir trærne satt. Masse vanning av røttene. Denne metode er ukjent for bøndene her og jorden er gniten som er utrykket for lite næringrik jord.
Jeg er spent på om det går som jeg ønsker eller det tar for lang tid til hekken gjør sin jobb.

Søndag den 31. januar 2010

Det har vært noen rolige dager i de siste to ukene. Nå er allt byggarbeid ferdig for i år og Patcheree tvinner sine fingrer i fortvilelse og det gjør foresten jeg også. Jeg  ville så gjerne bli frivillig medlem av folketrygden og søkte etter de retningslinjer jeg fikk i fjor da jeg var hjemme. Jeg hadde allerede søkt  når jeg var der og fikk avslag på søknaden flere måneder senere. Jeg var i Thailand så all korrespodanse med Nav internasjonal må gjøres over nettet og det er ikke så populært.I allefall sendte de meg et svar på min anke på avslaget og de strider mot de opplysninger jeg fikk i Norge. Avslaget er nesten ikke til å tro, og jeg spør meg selv om jeg er norsk statsborger. Jeg spurte også Nav om dette  og svaret venter jeg på.
Sigurd var på et møte med ambassaden i Cham om pensjonister i Thailand. Det visste seg at det var flere enn jeg som er forvirret over brevet fra Nav, ambassade personalet kom med motstridende opplysninger enn Nav. Tolkningen av det nye lovene er ikke klart nok for jurister og hva med oss alminnelige?
Ellers her går det slag i slag for tiden. Det er flyttet så mange mennesker nordøst at det er blitt nye restauranter og nye muligheter å spise og drikke ganske nært der jeg bor. Jeg slipper å kjøre på hovedveien for å treffe utlendinger. For en uke siden åpnet det en resort i nabolandsbyen. Ekteparet engelsk/thai hadde en gogo bar i Pattaya og to restauranter. De solgte gogo baren og den ene restauranten og bygget en helt ny resort i hennes hjemsted. Her skal de også drive butikk for utlendinger og thaier. Dersom jeg ønsker norsk laks så fikser han det. Jeg har allerede forsøkt muligheten.
Restauranten hadde en bang åpning, det var stappa fullt med mye mat og drikke. Jeg var sammen med familien Trevor og familen Andy. Martin var også der med oss, så vennene mine var godt representert.
Vel nå har allt roet seg ned og jeg tenker reiser. Det blir nok Laos og Vietnam i nå snart og selfølgelig Cambodia.

fredag den 22. januar

Det har lagt regn i luften lenge og så kom det en natt. Kjente det på gikten væromslaget. Det skal ikke regne på denne tiden av året sies det, men nå har en opplevd dette og. Fikk  iallefall testet dreneringen og den virket som planlagt. Hagen var ikke oversvømt av dammer av vann. Regnværet varte noen timer om natten og forsatte med lett regn utover dagen. En skulle nesten tro en var i Bergen.
Ellers har vi det fint , det tropiske stormene har lagt seg og vi har kommet en rolig periode.

Mandag februar den 18. 2010

Patcheree hadde fredet sist lørdag . Hun ville kjøre omkring med meg på fotosafari. Det har alltid vært slik at når hun setter igang med hagearbeid, da ønsker jeg å være langt derifra og jeg tar foto rundt omkring ikke bare fra landsbyen Lam Phuk men de omliggende landsbyer også. Å kjøre uten plan det er ikke akkurat Patch, men hun var blitt nysgjerrig på hva jeg gjør i timevis.
Jeg er blitt veldig godt kjent omkring i området og folk hilser og smiler der jeg kjører rundt. Jeg har også lært å vite hvor andre utlendinger bor. Jeg er på mange måter mer orientert enn Patch, for hun hadde hverken penger eller tid til å kjøre på måfå. Siden hun traff meg har hun stort sett vært hjemme med turer til markedet i Prasat og Surin. På hovedveiene men ikke små veier har hun vært.
Hun har kanskje sterke minner om tidligere tider, da de ofte brukte skogen til å hjemme seg i. Det er vanskelig å få henne til å minnes tiden da hun var en småjente.
Vel vi kjørte omkring og jeg tenkte vi kunne dra til en venn av Stig, en finne som er gift med en jente herifra. Vi har vært der engang før, men det var etter brylluppet til Stig og var ikke edru akkurat og vi hadde en sjåfør Andy. Men jeg hadde i mellomtiden vært der og besøkt Erik uten Patch og plutselig var vi der. Patch var overasket at jeg hadde funnet landsbyen og huset. Erik var på vei til noen slektninger av Suthai, konen, og spurte om vi ville være med. På små stier mellom hissige hunder og store vannbøffler kom vi frem til stedet. Her var festen i full gang, midt på dagen, og vi satt oss ned blant festdeltakerne.
Det herlige med folket er om de er fattig eller rik så tar de i mot alle med smil og bringer du noe drikkende med deg er straks venn for livet. Det er slik en føler seg hjemme blant Kmehene. Ingen kjenner alle, men alle kjenner noen og alltid er det et smil der.

fredag den 15, januar 2010

Allt har roet seg ned fen siste uke. Noi er reist tilbake til HuaHin med Jet og vi er nesten ferdig med allt arbeid i hagen. Endel små-arbeid er igjen og dette har Patch bestemt seg fot å gjøre. Så hun har stått på med å flytte trær og blomster. Hun kan aldri bestemme seg hvor hagen og hvor nytteplantene skal være. Så atter engang er plante og trør på vandring omkring.
Jeg har også besørget at det er lett tilgjengelig med vann ut på rismarkene, jeg har skaffet tilveie et sprinkelanlegg.
Ellers har jeg besokt Martin flere ganger med Patcheree og Martin har flere ganger tømt sine skuffelser på meg. Noen ganger tror jeg at han ville ha det langt bedre hjemme i Finlamd.

torsdag den 7. januar 2010

Når datter og sønn og mor kommer sammen er det mye snakk. Da er engelsk glemt. På slike dager har jeg fred og kan gjøre net hva jeg vil. Jeg tar da å kjøre rundt og treffer andre utlendinger og etterhvert er det blitt mange. De fleste er fra Storbritania, men en har også både nordmenn, svensker,dansker og finner. De fleste er også gift ¨å vi har en masse å snakke om. Vi har de samme erfaringer og vi alle snakker om å skrive bøker om å fortelle andre hva man bør gjøre og hva man ikke skal gjøre. Heldigvis blir det bare med snakk, for var vi så misfornøid som vi sier og snakker, da var vi alle på vei hjem.
Jeg tror foresten at Jet hadde nok med snakk også, han forsvant med venner. De to damer  planlegger noe stort og dyrt i denne gode måned. Jeg må iallefall være meget oppmerksom. 
Jeg ønsker at allt  ferdig før det planlegges noe nytt  og  jeg vet at det planlegges et bryllup for Noi og Glen.  Skal det gjennomføres her i Lam Phuk må jeg ha munker i huset og velsigne huset og de som bor i det. Det vil si at vi Patch og jeg må nok en dag invitere landsbyen på mat og drikke. Det er en evig rundgang og jo mer en kjenner til kulturen  desto mer frustrert blir man.

Me det er alltd stille før stormen.

tirsdag den 5. januar 2010

Nyttårshelgen kom også Noi, datteren til Patch. Hun har bil og hadde kjørt opp fra HuaHin. Dette med å kjøre nyttårshelgen er et sjansespill. Men hun kom hjem omkring fire på natten og vi var ikke hjemme. Men visste å komme inn i huset etter å ha snakket med moren og da vi kom hjem fra Martin om morgenen var hverken Jet eller Noi stått opp.Patcheree satte igang med frokostlaging og høylydt snakk og det gikk ikke lenge før begge var våkne. Når mor og datter kommer sammen er det snakk hele dagen, så begge blir tørr i munnen. Så det går ikke lenge før ølet kommer frem. Jet forsvant ut med venner og vi så lite til han første dagen. Men heldigvis ble det ikke bilkjøring, men huset og uterommet ble snart fyllt opp av venner og venniner og familie. I slike sammenkomster er det bare å være flue på veggen og lytte til musikken. Jeg tror alle på Noi og Jets alder i landsbyen kom innom og om jeg var veldig trett fra dagen i forveien fikk jeg ikke sove når jeg omsider gikk til sengs.Neste dag  skulle det handles i Cambodia, så jeg gadd ikke å være med. Jeg sparte nok noen tusener der, men jeg ville ikke sitte der som en idiot og ikke forstå. Noi tok familien med og bilen ble overfyllt, men å sitte opp på hverandre bryr de seg katten i.
Jeg hadde en deilig og rolig dag hjemme.

lørdag den 2. januar 2010

Det er faktisk ti år siden jeg var på Fiji og feiret nyttårsaften. Jeg måtte bare tenke på den dagen hvor allt stod på hodet. Stranden var overfullt av mennesker med fotoaparater og filmkamera for å eviggjøre millenium skifte. Jeg oppholdt meg     der solen gikk sist ned i tusenåret og først opp i det nye tusenåret. Det var så mange mennesker der og blitzene fra aparatene nærmest blindet deg.
Nå ti år etter feire jeg nyårsfesten langt ut på landet,
der nesten det eneste fotoaparatet er mitt og svært få mennesker har råd å kjøpe seg fotoaparater.
 
Patch og jeg var på besøk hos Martin, han hadde laget god mat og kjøpt inn en masse av andre saker også. Vi skulle overnatte. Han hadde også tryllet frem raketter , så det skulle ikke mangle på noe. Vi kjørte motorsykkel, og for å unngå hovedveien måtte vi ta sideveier og gjennom rismarker og skog. Patch er veldig redd for å kjøre om kvelden. Det er en masse fyllekjøring på festdager og allerede dagen i forveien var det to på motorsykkel som hadde kjørt seg i hel. Hjem fra Bangkok for å besøke familien og tok seg et glass for mye eller flere og havnet i frontkollisjon ikke langt ifra vår landsby.

Vi fant nesten ikke frem, men heldigvis gav fullmånen godt nok lys til å orientere seg sakte fremover. Det er som sagt en dag eller dager familien kommer sammen og spiser og koser seg, den samme suppe men mer øl og brennevin enn en vanlig helgedag. Det var mange landsbyer vi kjørte igjennom før vi kom frem til Martin og familien. Her var allt klart og noen hadde allerede begynt, men det var mer enn nok til alle og maten var god og drikken også. Vi kom oss til sengs omsider, mette og utørst.

torsdag den 31. desember 2009

Jeg ønsket sterkt at hele prosjektet var ferdig før nyårsfesten. Men den gang ei. Jeg var vekke noen timer og Patch hadde satt igang med noe nytt og tatt arbeidere fra det arbeidet jeg ville ha ferdig. Noen ganger er jeg tilbøyelig å falle inn i samme tankegangen som min gode venn fra Finland, thaiene har bare to hjerneceller og de blir sjelden brukt, og når de bruker de er det å lure oss utlendinger for penger. Det krever ikke så mye, smile og gjøre oss til lags. Vi har vanskelig å si nei selvom vi blåser ut og kjefter og smeller. Ikke vet du om de forstår og om de ikke vil forstå, men neste dag er allting glemt.
Jeg avsluttet prosjektet ikke helt ferdig med en å gi en fest for arbeiderne. De har vært flinke og mer pålitelige enn de fleste.
Jeg kjøpte en halv grillet gris og masse øl og brennevin. Jeg selv var forsiktig og holdt meg klinkende edru. Jeg måtte temme meg selv, Patcheree hadde sabotert syntes jeg. Prosjektet var ikke helt ferdiggjort.

Idag er det festing. Jeg har store vanskeligheter å bestemme hvor jeg skal gå. Selv Kmehene feirer nyttårs om de ikke har den julianske kalender, de adobtere alle våre festdager og feriedager og gir ikke slipp på sine egne. Så halve året omtrent har de noe å feire. Er det rart at det står stille økonomisk.

tirsdag den 29.desember 2009

Det var en helt vellykket dag hos Stig og vi vendte nesen hjemover sent.  Festen skulle jo vare to dager og det var den andre dag lenkene skulle smies. Første dag er som sagt tiden for å bli kjent med hverandre over god mat og drikke. Andy er sjåføren i slike anledninger, han vet veien hjem uten å kjøre på hovedveien og det kan være viktig i disse festdager. Vi kom vel frem til Lam Phuk og han lovet å hente oss neste dag kl.6.30. Siggen og Sunni var allerede hjemme når vi kom, de hadde kjørt med Not.
Andy kom som avtalt og for avgårde til Stig. Vi var blant de første som kom, men maten var der og kaffe fikk vi etter litt frem og tilbake. Andy returnerte , han hadde arbeid hjemme. Stig forsvant etterhvert til søsterens hus tror jeg. En del av ritualet her er at han kommer til gards etter han har spasert gjennom landsbyen med følge. I følge er det musikk og dansende jenter, mens brudgommen og forloveren går rytmisk foran musikken og etter følget. De er på vei til gards og skal forhandle om prisen for bruden. Dette er for å vise respekt til hennes foreldre.
Siggen og jeg tok del i dansen, det gjelder å være med og alle liker å se oss utlendinger dumme oss ut. Men det er virkelig musikk med rytme og vi har lett for å løfte foten og bevege fingrer og armer på thai vis. "Vær ikke sjenert" er mottoet og smil med alt du har og du får varme og gode smil tilbake fra gammel og ung. Vi danset i vei og kom frem til gards svett og meget tørstig og det er aldri langt å gå etter en øl.
Stig forhandlet lenge og kom omsider frem til tunet og der måtte han ned på knærne. Han trodde for en liten halvtime og alt ville være forbi. Men han ble sittende der lenge og vel før neste skritt på sermonien. Han ble servert øl der han satt som en påfugl og ventet på bruden.
Bruden kom og hun var flott, vel verdt å vente på. Så ble de bundet sammen og ført inn i huset det vielsesermonien skulle finne sted. Igjen måtte Stig ned på knærne, tydlig preget av alvoret som skulle skje. Han strevde mer denne gangen å komme seg ned på kne, var det en liten reservasjon?
Gullet, det viktigste for en Kmeh-jente ble overlevert og alle syntes å være lykkelig. Alle Kmehene iallefall. Sermonien ble vel gjennomført og vi alle var igjen med matfatet og drikkevarene. Vi organiserte kjøreturen hjem etterhvert og for min del var jeg glad for å hoppe i seng om kvelden. Både ben og armer var kjørt vel og magen var overfylt.

søndag den 27. desember 2009

Jeg skulle egentlig reist til Pigmai over julen. Jeg har lenge ønsket å se Siggens sted, men dette forandret våre planer. En av mine venner skulle gifte seg på Kmeh-vis, som er noe svært spesielt. Siggen var også invitert til dette bryllup og derfor kom han til meg istedenfor. Nå etter oppussingen, har vi jo idag god plass til gjester.
Den 25. desember skulle brylluppet begynne og skulle vare minst to dager.
Det var slaktet to svære griser i anledningen og kjøpt en masse øl og brennevin. Stig hadde tatt spanderbuksen på seg. Det koster å være kar og akkurat det ønsket han å være der da. Det gjelder om å vise at det mangler ingenting.
Andy og Not var også invitert, så vi nyttet anledningen å få haik til Stig. Siggen og resten av gjengen forsvant inn i bilen til Not og jeg ble sittende i Andys bil. Vi ankom tidlig, men Stig var allerede i fullt arbeid med å organisere. Han hadde vært tidlig i Prasat der påkledningen foregår for både brud og brugdom. Så de to pyntede dokkene ønsker oss alle velkommen.  

Den første dagen er å bli kjent med hverandre over et godt måltid mat og mye drikking. Jeg ble kjent med to venner av Stig, den ene bor i landsbyen der Stig bor, en hyggelig svenske, den andre en finne som bor ikke langt fra meg. Vi kom godt overens og jeg vil pleie disse vennskapene. Erik som finnen het haiket med oss tilbake og det gjorde konen også, så vi endte opp med å bli invitert på en night-cap.

lørdag den 26. desember 2009

Sigurd og Sunni skulle komme på besøk. Vi hadde bestemt å feire på Thai-vis, det vil si ikke noe norsk julemat, men en god isan-suppe med ris og ingen presanger. Han skulle være her den 23. desember om ettermiddagen. Det er en halv dagstur med buss fra Pigmai, fra der han bor - og til Prasat.
Jeg ba inderlig om at malingsarbeidet opp til andre etasje måtte prioriteres, slik at Siggen og Sunni kunne komme seg opp til gjesteværelset. Jeg vet ikke om jeg ble misforstått eller det var ren sabotering, vil helst tro den første variant at jeg ble misforstått , men trappeoppgangen ble stående uberørt til Siggen og Sunni kom. Da ble arbeidet satt igang med full styrke så den 23. desember ble det en lang natt i første etasje til lakken var blitt tørr. Heldigvis for oss hadde Patch lagret opp nok mat og drikke for minst en våkenatt.
De kom omsider opp i gjesteværelset og fikk avslutte natten i sengen. Værelset har ingen "air condition" men rommet er velsignet med en kald nordøst vind og på denne årstid er det forholdsvis kaldt om natten.
Vi hadde en sen frokost og mens vi satt der i kjøkkenet var arbeiderne allerede i fullt arbeid. Jeg tror det heter å  slamme murveggen. Patch var ute og hjalp til, hun hadde vært oppe lenge.

søndag den 22.12 2009

  De siste to dager har det faktisk vært en variasjon fra  det daglige rutinene. Søsteren til Patch var kommet fra Phuket med sin samboer. En dame fra Devonshire som er advokat og forretningskvinne og som har funnet seg selv her i Thailand. Hun forlot Storbritania for omkring ti år siden, der hun hadde mann og barn og en meget god jobb. Hun flyttet til Thailand og satte i gang med hotel og restaurant. Den første partneren var en Thai-dame som hun forlot ganske snart. Men da hadde hun allerede etablert både advokatkontor og restaurant/bar og hotell. Drev så noen år alene før hun igjen beveget seg mot ny partner som ble Nok Noi. Hun bygget et hus for barna til Nok Noi her i Lam Phuk som både moren og den andre søsteren kunne ta nytte i. Jeg hadde hørt mye om denne kvinne og i går var jeg så heldig og treffe henne. Sharon, som hun heter, er en meget hyggelig dame og veldig spandabel. Hun inviterte oss på både mat og drikke. En hel dag ble vi sittende.
Selvfølgelig kan vi ikke komme sammen for ofte oss utlendinger imellom. Men en dag går an, vi må jo bli kjent med hverandre før vi utveksler erfaringer.
Neste dag traff jeg en danske som er blitt min nabo. Han bygger i det vepsepolet som familien's tun er. Da gjør han det ikke lett for seg selv. Alle som har erfaring fra å bosette seg i Thailand, sier det må være en dagsreise med buss mellom familien og kona. Så vi har begge gjort feil, men jeg bor iallefall heldigvis ikke på tunet til Patcheree sin familie.

søndag den 20. desember 2009

Jeg vet at arbeiderne har lyst å bli lenge fordi det er den eneste arbeidsplassen akkurat nå i Lam Phuk. Risen er kommet i hus og drikkingen er begynt i mange hjem. Høyrøstete stemmer høres i nabolaget til langt på natt. Både fra hunder og mennesker kommer det bjeffing, de har for mye tid til overs, og da er det lett å bruke subdsidiene. Her legges det sjelden noe til side. Nye motorsykler og biler kommer på tunet og brennevin på bordet, det skal feires når pengene kommer. Dette med å tenke fremover er nesten en sjeldenhet, vi lever kanskje ikke i denne verden i morgen så hvorfor ikke glede oss i dag.
Men så er det dette med barna, de skal ha skoleuniform og sko, dette må de kjøpe selv og mange snyter seg mens nesen er borte og da trenger de arbeid. Da er det godt å ha en arbeidsplass som min. Derfor drøyer de så godt de kan med fremdriften, men siden dagslønnen er som den er vil jeg se hvor langt de går for å ikke bli ferdig. Akkurat nå har jeg tre menn og to kvinner som lager fengselmuren rundt eiendommen. Kvinnene mikser sement og mennene er murere.

Jeg vil også ønske alle mine lesere


God Jul og
Godt Nyttår

onsdag den 16desember 2009

Dagsarbeidere kan ha sine fordeler og bakdeler, men her i Lam Phuk har en ikke noe valg. Arbeiderne som er tilgjengelig er ikke alltid til å stole på, så du opplever at en dag kommer alle og neste dag kommer det bare noen. Dette gjør at arbeidet går med nykk og napp. Akkurat nå er vi inne i en bølgedal og jeg tror det mye drikking som er årsaken.
Jeg har hatt en kjerne av arbeidere og de har arbeidet trutt hver dag og må ofte forholde seg til nye arbeidere. Det har ikke alltid vært enkelt for oss andre, men thaiene (kmehene) synes og akseptere det bedre enn meg og jeg arbeider ikke selv med dem. Når arbeidet er slutt så skal jeg belønne de trofaste med en bonus for godt utført arbeid.
Det går iallefall mot slutten, tror jeg. Hadde alle møtt opp kunne jeg si at om noen dager er alt som det skal være. Men idag morges fikk jeg to kvinnelige sementblandere og ifølge Patcheree er den ene kvinnen ikke noe flink, hun liker å drikke øl istedenfor å arbeide. Jeg ville si at hun skulle gå hjem, men så har det noe med stoltheten til Patch og andre Kmeher, vi utlendinger kan ikke sende noen hjem fra arbeidsplassen.

Lørdag den12. desember 2008

Finarbeid tar tid, Dette med å gjøre det mer enn funksjonelt er på mange måter glemt her i nord. Det har selvfølgelig med penger å gjøre, men det har også med at ofte ser de på dette som unødvendig selvom det koster ingenting. Fengselmuren eller gjerdet er så si ferdig rundt eiendommen, men idet jeg påpekte at jeg ønsket det like pent i bakgården som det som vises mot veien, ble det små forsinkelser. I det arbeidstokken er redusert til 5 menn, en maling, en fliselegging og tre på muring gjerdet blir det naturligvis en langsommere fremgang. Det er ikke jeg som har kontroll på arbeidsstokken , det er Andy. Han har også gjort seg selv arbeidsledig, men jeg tror han var passe lei av å arbeide hver dag for måneder. Nå kommer han bare tidlig på morgenen og spør om det er noe jeg trenger og så raser han avgårde. De som er igjen vet hva de skal gjøre og trenger ikke noe rettleiing av hverken Andy eller meg.
Den siste uken har jeg også hatt tid å komme meg litt omkring å fotografere. Risen er kommet i hus hos de fleste, så kan en ta seg en hyggeprat med de som snakker engelsk. Det har også kommet en god flere utlendinger og jeg har truffet nok en nordmann som har slått seg ned her i Prasat-området. I går hadde de fleste utlendinger samlet seg hos Harley, han driver en bar ikke så langt fra der jeg bor. Hver fredag har han grilling og servere maten gratis, men drikkingen må vi selv ta hånd om. Vi hadde det veldig hyggelig og vi Patch og meg tok Taxi hjem sent.

Tirsdag den 8. desember 2009

Det er nå heldigvis bare finarbeid igjen i huset. Røropplegget er kommet i veggen, altså jeg har fått skjult anlegg. Før var det viktigste for oss at det funksjonerte skikkelig, men etterhvert ble vi lei av å se stygge rør og jeg ønsket skjult anlegg. Andy heldigvis har forstått dette, han har brukt mye tid med arbeidet. De fleste i landsbyen  har ikke innlagt vann i huset og synes det meste vi har gjort er bortkastete penger, det er langt viktigere å ha en bil i hagen enn vann i huset. De spør Patch hvor mye det har kostet og hun forteller det jeg har sagt, to biler. Da stønner de bare og synes jeg er hoppende gal.
Huset har vært under bygging mer eller mindre i tre år, og i dag kan jeg med hånden på hjertet at det ser bra ut både inne og ute. Så gjesterommene er klare til bruk og hagen er også det.
Jeg har bakteriefri vann i springene og dusjen,  "et back up" system med grunnvann, ca. førti meter fra jordoverflaten. Ryker det ene kan jeg bare åpne kranen for det andre.
Gjerdet rundt huset er nesten ferdig, det er bare igjen det øye ikke kan se, men jeg ønsker å holde høns, hunder og andre husdyr ut fra hagen, så jeg forsetter med det arbeidet. Hele huset skal males innvendig og utvendig. Innvendig er ferdig og vi har som skrevet flyttet inn, men utvendig har jeg fremdeles noen dager igjen. Huset er knallrødt og fargen er bevisst valg, det skal være lett å finne huset for besøkende.
Fremdeles er suget for en røyk til stede. Gir det seg aldri?

I går ble den siste risen tresket rett foran huset, så jeg vil bli seende på den haugen resten av vinteren.

Fredag den 4.desember 2009

Det har vært for mye som har foregått i den siste uke. Stuen som jeg til vanlig har hatt som både soverom og kontor har blitt ombygget. Nå fremstår første etasje som en komplett leilighet. Jeg har delt stuen i to og har fått et eget soverom adskilt fra resten av arealet. Rommet er blitt lydisolert og jeg kan nå sitte i stuen og arbeide om natten eller å se på TV uten å forstyrre Patch.  Så under hele ombyggingen har vi levet som flyttsamer, en dag der og en dag der. Annen etasje har jeg allerede innredet som massaje-lokale så der har vært vanskelig å bo. Det har vært svært vanskelig å finne frem mellom stoler og bord uten lys når en skulle på toalettet om natten. Så til min unskyldning har den siste tiden vært heller vanskelig å konsentrere seg . Utearbeidet har hele tiden gått sin gang, muren eller gjerdet er så si ferdig bare noen uker igjen. Malingen av huset er halvferdig, men jeg har en mann på det arbeidet nå. Det har vært mye styr med vannet etter det kom klorid i det. Patch vil ikke ha klorid i det vannet som hun bruker i hagen, det dreper blomstene hennes sier hun, men hun vil ha vann med klor i huset og eller vann fra boring. Hele rørsystemet må  omlegges og det har jeg to mann på. Så hagen ser fremdeles ut som en byggeplass, med allt mulig slengt omkring. De er ikke flink med å rydde og som sagt jeg kan ikke gjøre noe annet enn å betale.
Jeg har også vært å visst ansiktet mitt på grensen, hver tredje måned må vi alle utlendinger melde oss ved grensen og fortelle hvor vi holder til. Det er vel snakk om penger som må betales, både til myndighetene og byråkratene som stempler. Korrupsjon lenge leve.
Så har det også skjedd noe med hjemmesiden min som jeg ikke rår over. Jeg skal få hjelp fra produsenten er det meg fortalt, for akkurat nå er mine sider gått helt overstyr.

24 november 2009

Det har i de siste dager vært svært hektisk på alle områder. Arbeiderne har stått på for å tjene noen ekstra kroner, så støypingen begynner alt for sent om ettermiddagen og hver dag blir det overtid. Ettersom jeg er raus når det gjelder betaling for overtid både med penger og drikke, ser arbeiderne dette som en måte å lure meg på. Men jeg kjenner triksene etterhvert og jeg har hatt Patch i bakhånd hele tiden. Det er hun som er lønningssjef og vet hva som er rettferdig.
Etter arbeidstid i forgårs skulle treskemaskinen komme og Patch hadde organisert hjelp. Maskinen sammen med hjelpen, kom mye senere enn ventet og kom ikke ut på det ønskede sted hvor treskingen skulle foregå. Risen var plassert langt ute på åkeren fordi det har vært stjeling av ris i landsbyen. Patch hadde da flyttet risen til et mer utilgjengelig sted.
Det som da hendte var at
treskemaskinen kjørte seg helt fast i åkeren og når den den omsider kom seg opp, vendte de hjemover uten å ha tresket noe. Gode råd var dyre og da trådde byggningsarbeiderne til, de er også risbønder. En for avgårde etter sin treskemaskin og Patch for avgårde for å kjøpe øl og brennevin. Traktorer ble hentet for å få risen frem til veien og alt var klart da treskemaskinen kom på stedet. Det var stummende mørkt så bål ble tent og treskingen startet. Det gikk forrykende fort både treskingen og drikkingen. Ny tur til forretningen, mat ble forberedt og det endte opp som en fyllafest. Men risen var kommet i hus og den risen ble svært dyr, så jeg håper den smaker godt !
Neste dag møtte halvparten av arbeiderne opp og jeg hadde både treskemaskin og to traktorer i hagen.

21.november 2009

Ukene går hurtig og utgiftene er mange og store. Hadde jeg visst dette, ville jeg nok redusert oppgavene. Jeg har en følelse av å bli lurt, men jeg kan ikke peke på noe konkret. Er jeg vekke fra huset noen timer for å gjøre innkjøp og kommer overraskende tilbake, finner jeg hver gang noen vekke fra stedet. De kommer tilbake etter en stund, mer smilende og latteren sitter løst. Har en følelse at de har smakt på det sterke for å lette arbeidet. Det er aldri langt fra en tår til å varme seg på.
Vinteren har satt inn og kulden trenger seg inn i alle ledd så det trengs kanskje litt varme. Spriten er et godt hjelpemiddel og den er også billig. Jeg må kanskje lære å se gjennom fingrene mer ofte og godta slike utskeielser.
Jeg prøver så godt jeg kan og jeg vet utmerket godt at når de er ferdig med dette arbeid er de igjen arbeidsløse, men det er en grense hvor mye jeg kan spandere på hus og hage. Patch finner stadig på noe. Fordi alle ser på henne som en rik dame, så kan hun ikke si nei til noe. Idag måtte jeg forresten sette foten ned og si nei, jeg så ikke noe hensikt med det hun ønsket. 

mandag 16. nov 2009

Det er vanskelig å forstå kmeh arbeidsmoral, det er alltid noe som er mer viktig enn det de holder på med. Så å få ferdiggjort et stykke arbeid  er vanskelig. Jeg var så lei av å være barnepike hele tiden at jeg tenkte jeg selv ville arbeide, så kunne de gjøre hva de ønsket, risarbeid, drikking eller annet forfallent arbeid. Jeg hadde nok av usikkerhet.
Det var masse malingsarbeid igjen, så jeg begynte med det. I kjøkkenet ble detaljarbeidet gjort og jeg fortsatte på terassen.  De som var igjen på arbeidsplassen trodde ikke hva de så, for det er bare slik i Thailand at hvis man selv arbeider uten arbeidstillatelse (og det får man ikke), blir man kastet ut av landet. Neste dag stilte politiet fra landsbyen opp og sa jeg måtte slutte å arbeide. Noen hadde selvsagt fortalt hva jeg gjorde. Jeg la fra meg malingkosten og gav spannet til Patc og tok meg en kaffe med politiet. Her fortalte jeg at jeg hadde flere på den jobben jeg gjorde, men de forsvant i helgen og at jeg ønsker å bli ferdig.

Fredag 13de november 2009

Jeg tror at utekjøkkenet er ferdig idag. Det har vært tunge stunder å se hvordan kmehene arbeider. Det virker som om tankene er på vandring hele tiden, du må følge med som en smed, vise deg ofte, helst skal du være tilstede hele tiden. Er du ikke i nærheten av arbeidsplassen blir pausene veldig lange. Jeg husker mine egne røykepauser på arbeidsplassen var lange, men aldri lenger enn det tok å røyke en sigarett. Her har man tid til en flaske øl og et par sigaretter i slengen.
Patcheree har hjulpet til i det siste, hun synes også at det går for langsomt. Men om utekjøkkenet er ferdig, så har vi lang og tung vei foran oss.

tirsdag den 10ende nov. 2009

Søndag etter arbeidslutt bestemte arbeidslag Tatiaw at de måtte ivareta interessen på hjemmefronten. Risen hadde lenge  vært moden for skjæring og konene til de respektive arbeidere ønsket mannen hjem til hjelp på rismarkene. Dette fortalte Andy og han ville i samme slengen gi arbeidslaget fra Lam Phuk fri også.
Patch hadde lenge ventet på hjelp til å få samlet risen i hauger klar til tresking, og jeg mente om Peter og Tuk ville hjelpe henne så ville jeg betale. Tungt arbeid men helt nødvendig for at tørkingen  går rett for seg. Ikke spør meg hvorfor? Jeg for aldri et annet svar at slik har det alltid blitt gjort. Både Peter og Tug var villig å hjelpe om Andy var enig. Dette er første gang Andy har ikke spilt med åpne kort ovenfor meg. Jeg ble temmelig irritert og gjorde irritasjonen så tydlig med å ikke si noe mer. Dette med en fridag for arbeiderne var bare et påskudd for å prioritere arbeid hjemme hos seg selv. Hvilke han ikke var istand til å fortelle meg. Han vet at jeg betaler godt både til han og arbeiderne for at de skal bli ferdig så snart som mulig.
Peter og Tug kom neste dag til oss, så de kunne hjelpe Patch.
Jeg selv reiste rundt og fotograferte nesten hele dagen,

søndag 8.november 2009

Det er meget viktig at det er mye sol etter at risen er skåret, den skal ligge til tørk i tre dager og deretter skal risen gjennom treskeverket som skiller risen fra strået. Blir det bare litt regn og risen blir fuktig eller våt synker prisen fordi kvaliteten blir dårlig og en sitter igjen med for til grisene og hønsene.
Dette året må de være veldig oppmerksom, idet mye risplanter forsvant med det heftige været.
Patch har vært heldig i to dager nå, det har vært godt tørkevær og  hun har snudd risen i strålende solskinn. Snu risen gjøres ofte av en person, da det er forholdsvis lett arbeid.
Utekjøkkenet er snart ferdig nå, det er bare malingsarbeid igjen. All sveisingen er gjort og nye dører er laget pg satt inn.
Nå har vi to kjøkken, et europeisk kjøkken og et modernisert kmeh-kjøkken.  Ikke forstår jeg nødvendigheten av dette, men det er dyrt og forskrudd og jeg er dum nok til å gi etter for ønskene.
Muren rundt huset er under bygging, jeg har foreløbig fått min vilje der, heldigvis. Jeg ønsker ikke å se inn i en vegg men et åpent landskap. Så veggen (gjerdet) blir en meter høyt. Jeg har sagt at jeg ønsker trær og blomster langs gjerdet og jeg er villig å kjøpe det hun ønsker innen rimelighetens grenser.



lørdag den 7.november 2009

Heldigvis er "Loi Khatong" feiringen ferdig. Selvfølgelig var det frafall fra arbeidere neste dag. Det er jo Thailand. To av arbeiderne møtte ikke opp neste dag, festen hadde vart litt for lenge. Før "Loi Khatong hadde allerede to personer begynt med innhøstningen av risen, så arbeidstyrken er ganske mye redusert.
Jeg regnet ikke med Patch. Hun hoppet på støpearbeidet og hun blandet og sementerte hurtigere enn alle. Tydelig at hun har jobbet som bygningsarbeider før. Hun drev opp tempoet og blandet og sementerte på lik linje som mannfolkene.

Senere på kvelden fikk Patcheree samlet inn arbeidsstyrken for risarbeidet. Hun ville ha ti kvinner til hjelp i to dager. De fleste var allerede opptatt andre steder, men på slutten av dagen hadde hun en blandet samling av menn og kvinner. Hun lovet dem bedre lønn enn de andre og dermed fikk hun et arbeidslaget for to dager. 
De gjorde jobben på en og en halv dag og den siste halve dagen var det full fest - på min bekostning selvfølgelig. Dette er Kmeh-vis.

Grøftingen er ferdig og gjerde er påbegynt
- og lysten på en røyk er enorm.

 

lørdag den 7.november 2009

FULLMÅNEFESTEN - LOI KHATONG

Jeg har ikke talt hvor mange festivaler Thailand har, men jeg tror de har flere enn de fleste land. Datoene kan variere litt, fordi noen følger månekalenderen og noen den Gregorianske (vestens) kalender. Men felles er at thaiene finner en unnskyldnig for fest, og det er ikke alltid bundet av tradition.
En festival som er bundet opp til deres kultur er "Loi Khatong" og den er kanskje den vakreste og stiligste festival som thaiene har. Den er egentlig av indisk opprinnelse, men Thailand er også buddistisk som India.
Festivalen er bedre kjent for oss utlendinger som fullmåne-festen.
Khatong, båter som er formet som lotusblomst, laget av bambusløv, lastet med brennende talgelys som røyker mye og noen småpenger.
Mange holder hverandres hender og tenker romantisk på deres fremtid enn å ofre tanker på vanngudi og tilgivelse for syndene som er gjort det siste året.
Vel, etter en lang dag hjemme, vi bestemte oss til å ta del i feiringen "Loi Khatong" andre november. Vi var invitert av Not's familie i Prasat til å dele bordet ved innsjøen. Det er alltid vanskelig å få tak i bord .
Svogeren til Not er  undervisningsdirektør for Surin skolekrets, broren hennes er nestkomanderende for politiet så de har ingen vanskeligheter til å få et godt bord i nærheten der det skjer. Da vi kom var maten og drikken allerde på bordet og Patch ville også yte. Det ble en festlig kveld inntil en amerikaner kom og laget mye kvalme. At jeg kjente ham, 
gjorde nok at han sovnet hjemme hos seg selv og ikke på politistasjonen.

Mandag den 2nd. november 2009

Heldigvis har det kjølnet de siste dagene. Nettene er begynt å komme ned på norsk sommertemperatur og det herlig. Vinden har snudd, fra østavind til nordavind. Før sa de her i landsbyen at vinden kom fra Kina, men idag sier de fra det kalde Norge. Det er en del jenter fra landsbyene omkring som har vært i Skandinavia og mange av dem har erfart snø og kulde der, så nå er det Norge som er den store stygge ulven, nattekulden.  Patch er flink å fortelle om sine erfaringer fra brebesøket.
Men heldigvis for meg at det ble væromslag, for nå orker jeg å gå ut å se etter hva som blir gjort. Taiene har en tendens å spare på sementen og sand og stein, men spare slett ikke på vannet. det er jo gratis og det er mye bedre for dem å støype. Tømme ut betongen fra en mugge, er det idielle for kmehene. Vibrator er også et ukjent redskap for dem. Jeg har lånt en fra en venn og gitt de instrukser hvordan den skal brukes. Men så snart jeg vender ryggen til arbeidet og blandingmaskinen, blir blandingen vekdig våt og vibratoren vekklagt og barnepiken Patch følger heller ikke instruksene. Ja, jeg kunne likt å røyke igjen, bare for å få stresse ned.
Det er mange sene kvelder med støyping, mye øl og mye overtidsbetaling.
Patch komklusjon er at jeg betaler for mye.

lørdag den 31. oktober 2009

Patch' fødseldag er forbi

Selvom det  er siste dag i oktober er det brennende varmt om dagen. Nettene  er begynt å bli kaldere og temperaturen på air-condition holder stuen med jevn temperarur rundt 25 grader celsius.  Det er fremdeles mye aktivitet omkring huset. Vi holder på å bygge gjerde rundt eiendommen, alle utlendinger gjør det. Jeg er i utgangspunktet imot å bygge en høy mur rundt hagen og stenge menneskene ute og lage en fengselgård av hagen, men hva gjør en ikke for fredens skyld. Patch har den forestilling at en mur rundt huset stenger spøkelser og ånder ute, og her er hun ikke til å rokke. Jeg bygger.
Arbeidet vil forsette i ukevis fremover og den lokale jernvarehandleren gnikker seg fornøyd i hendene. Stål og sement er dyrt.
Hun fikk viljens sin i fødselsgave Patch, hun er meget lykkelig.
Vi har hatt to giftermål i landsbyen, begge brylluppene var tett på hverandre og meget dyrt. Det var datteren til kusinen til Patch som giftet seg i det ene brylluppet. Slektninger hun har ikke sett på lenge og her viste Patch sin velstand med å gi klær og penger. Det andre brylluppet var en slektning av Andy og her måte hun vise at hun er ikke gjerrig.

Mandag 26 oktober

De siste to dager har solen vært bare brennende. Jeg selv har det bra for jeg sitter med air-condition på full rulle og overlater utetilværelsen til thaiene. Heldig for meg er Patch veldig service-orientert, så når jeg puster, så jeg løper hun. Bra for en lat mannsjåvenist som meg.
Men det er ikke alltid bra for helsa å være så lat, så jeg kreker meg ut i badstuen for å lette min samvittighet. Jeg har jævla lyst på en røyk.

Arbeidet med grøftingen er ferdig, men nå er det muren rundt huset som skal bygges. Jeg og Patch har ikke vært helt enig om høyden av muren. Hun vil helst ha muren så høy at ingen kan se inn, hvilke gjør at vi jo heller ikke kan se ut. Da vil jeg få en følelse av å stenge landsbybefolkningen ute, noe jeg ikke har lyst til. Men nå tror jeg vi har inngått et kompromiss.

Lørdag den 24. oktober 2009

I flere dager har jeg hatt inntrykk av å se arbeiderne i langsom kino. Det har regnet, det har vært veldig varmt og leveransene synes alltid å komme forsent.  Når en står til knes i en grøtaktig jord, hvor jorden limer seg fast til redskapen, blir alt så mye tyngre. Til tider har det fosset ned og de ikke ferdige grøftene har blitt fyllt opp med vann til randen og pumpene har gått for fullt. Dreneringsrørene har vært vanskelig å få på plass og også selve leveransene vært for sene. Været må nok ta skylden for forsinkelsene.
Det har vært folk her fra kommune administrasjonen og spurt Andy om hva jeg holder på med og hvorfor jeg bruker så mye penger på dreneringsrør og pukk. Jeg kunne jo bare ha kjøpt jord og bygget en slags demning rundt huset og akseptert vann i huset under de verste regnbygene. Det er ikke særlig fremskrittrettet. Alt som i gamle dager ville være ønskelig for administrasjonen. Mange kommuner har fått penger for å forbedre både veier og  vanntilførselen. Men når det enderlig skal brukes, så er så mye forsvunnet på veien frem, at det er ikke engang er verdt å begynne på arbeidet.
Matin har vært et par ganger og som den bygningsmann han er, sier han arbeidet er bra gjennomført etter Thai's normer, men at det er lang vei frem til europeisk standard
.

19 oktober 2009

Sitter på terassen og nyter livet. Jeg er veldig priviligert som kan la være å arbeide fysisk, det er varmt. Jeg prøver å holde en lav profil som mulig, men iblant må jeg vise meg. Hele tiden kommer folk og spør etter arbeid, men jeg har tidvis for mange arbeidere og jeg må ha noe vettugt og meningsfullt arbeid for dem jeg allerede har i arbeid.
Så kommer en flott dame til Patch på besøk og hun ønsker å fortelle en historie til meg. Jeg forstår at det er hennes liv hun ønsker å fortelle om.

"Jeg kommer fra landsbyen og gikk på skole med Patch. Min familie var fattigere enn Patch's familie, men min mor reiste til Bangkok som sexarbeider mens krigen i Vietnam raste. Det var mange soldater som reiste over grensen til Bangkok når de hadde permisjon, og det var gode penger å tjene på sexarbeid. Jeg var ganske flink på skolen og ønsket å ta videre skolegang, slik at jeg kunne få en kontorjobb. Men idet jeg hadde to yngre søstre og en yngre bror, mente familien at jeg burde heller tjene penger. Jeg var fjorten år og jeg måtte gå å arbeide i bar å betjene utlendinger. Min mor var blitt for gammel og hadde reist hjem til Lempuk.
Kundene likte meg og jeg hadde bra utseende og jeg tjente riktig godt. Nå er huset bygget om og jeg har kjøpt en motorsykkel til min bror.
Jeg er riktig stolt av meg selv og jeg regner meg selv mer suksessfull enn jentene i landsbyen. Mine to søstre er også prostituerte og familien er både lykkelig og glad for de pengene jeg og mine søstre sender hjem".

Er dette en solskinn historie eller en dyp tragedie? Hva vet jeg.

Lørdag den 17. oktober

Fremdeles huset fullt av arbeidere og bråk hele dagen. Grøfting og mur rundt huset er i full gang, porten må repareres og nye skinner må støypes inn. Dette er Thailand, de bygger slik de alltid har gjort uten tanke på at tingene skal vare. Funksjonerer det etter år er du heldig, følger en ikke prosessen som en smed, jukser de med god samvittighet og her  og andre steder i Thailand er det mye juks ute og går. En ting er sikkert  at den kvalitetskontroll som trenges må en selv stå for. Juks er så innebyggd i deres kultur at det er svært vanskelig for oss utlendinger, men lever du her må du lære å ikke å vente et arbeid ferdiggjort etter vår standard.
 Patch er for tiden veldig aktiv med å administrere matlaging og servering av arbeiderne  og samtidig er det hun so betaler dagsarbeiderne. Dette gir henne en posisjon blant landsbybefolkningen. De kommer og spør henne om hva vi holder på med og hun kan forklare.
Om det er ikke nok bråk om dagen så er det heller ikke stille om natten. Det er løpetid og hundene slåss seg i mellom til blods. Nattetider hører en uling, bjeffing og ynking hele tiden og når hundene faller til ro begynner det å ule i høytaleren. Først musik og deretter kommer lansbyhøvdingen for å fortelle at munkene trenger mat og andre ytelser.

Torsdag den 15. oktober

Nå begynner jeg å se slutten på arbeidet i stua. Planen har hele tiden vært å dele stuen i to rom - et soverom og en stue. Før skilleveggen ble satt opp, skulle det monteres en air-condition. Jeg hadde kjøpt den for lenge siden og den hadde lagt den klar for montering i stua. Men ettersom det følger garanti med den, må jeg bruke folk som kan dette. Vanligvis er det lang ventetid her oppe i  nordøst, og det var det også denne gangen. I går var det endelig folk fra Surin her og den ble ferdig montert. Jeg hadde min første natt med behagelig temperatur ! Jeg slapp å puste lik en nise på land og våkne våt av svette. Jeg sov helt frem til våkne-opp musikken begynte å dure gjennom alle landsbyens høytalere.
Jeg har ellers holdt på med grøftearbeid hele uken. To av grøftearbeiderne er periodedrankere, men de har holdt seg på matta, kommet på arbeid til rett tid - og edru. Det er svært lite arbeid å få nå, og jeg betaler godt i forhold til andre utlendinger, men dette er mitt lille hjelpeprosjekt for Lempok og jeg synes det fungerer bra. Jeg ønsker å vise at når vei, vann og kloakk er gjort på denne måte, så slipper mann å leve i evig frykt for å få huset fyllt med vann. Da blir det også mindre moskito, slanger og andre krypdyr inn i huset.
.

lørdag den 10. oktober 2009

Dette med å ikke å lytte til andre, forårsaker mange tvister mellom Tai`er og utlendinger. Jeg for eksempel har betalt gang på gang for dobbelt arbeid. Jeg kan forklare og vise dem i praksis og taiene er enig, men når det kommer til å utføre arbeidet må det gjøres på thaivis og arbeidet må deretter gjøres om igjen. Patch hun våger ikke å fortelle hva jeg å ønsker for hun stoler mer på thaiene enn utlending. Det er ikke bare meg som erfarer dette, de fleste utlendingene som bygger her på landet kommer opp i samme situasjon. Vi møter alle den samme veggen, uvitenhet og vi vet best holdninger. At vi gang på gang i etterhånd må gjøre samme jobben for å få det fungere og selv da, er de ikke overbevist for de forandrer ikke rutinene. Vår måte er mer arbeidskrevende og kanskje en del dyrere i første omgang, men vi slipper alle ergrelse.
Nesten alle husene i landsbyen hadde oversvømmelse i de verste regnbygene og hagene var lik potetåkre med vann over alt. Selv om de alle prøver å bygge på den høyeste jordhaug, kan de ikke unngå denne situasjonen før de lærer å grave grøfter. Patch's hus er ikke bygget på en jordhaug, men det var heller ingen grøfter rundt huset. Første og andre året jeg var her, ble stuen fylt med vann, så vi nærmest vasset oss frem til sengen. Ifjor ble de første grøftene gjort rundt huset med drensrør og trykktanker, det fungerte bra, men idet demningen røk ble det i år litt for mye vann. Grøftene fungerte, men kapasiteten var ikke stor nok. Trykktankene greidde ikke å skyve vannet hurtig nok fra huset, så vi hadde en liten oversvømmelse. Alle andre hadde oversvømmelse og måtte flytte opp fra gulvet til annen etasje - om de hadde det.
Jeg gadd ikke argumentere med Patch om at det var på grunn av demningen som brast og at vanntilførselen da ble for mektig for de grøfter vi hadde. Jeg har satt i gang med en dyp og bred grøft mellom huset og demningen og prøver å lede vannet en tredje vei.

Onsdag den 7.oktober 2009

Jeg trodde alt skulle roe seg ned etter "Pansaen", men den gang ei. To dødsfall i rask rekkefølge. Den ene hadde vært landsbyhøvding og i følge Patch en veldig snill mann. Hun fortalte at når hennes familie hadde veldig vanskelig økonomisk var han hjelpsom med mat og andre nødvendige saker: Patchery hadde et åpen sår som ikke grodde noe særlig, og han hadde hjulpet henne med kjøp av rette medisin. Dette å hjelpe hverandre i nødens stund glemmes ikke. Så dette dødsfall kostet mer enn vanlig. Men å se hennes takknemlighet er det verdt. Han døde den natten det stod riktig ille med meg selv, så hun prioterte den levende, og ble hjemme men med en kort tur til huset hvor den døde skal ligge for en uke. Vente på den rette dagen for å brennes.
Det andre dødsfall var i samme gate, men han var ikke så god og hjelpsom som den første, så der slapp jeg billigere.
Ellers har jeg på sykehuset, det var helt nødvendig å få astma medisin. De seneste ukene har jeg ikke vært helt bra.

Mandag 5.oktober 2009

Tiden mellom to fullmåner er "Pansa". I denne tiden er munkene ikke å se på gaten, de er i klosteret og mediterer. Det er ikke helt som ramadanen har jeg forsått, her ut på landet kan munkene spise til de vanlige tider men munkene skal ikke forlate tempelgrunnen uten noe ekstraordinert skjer som dødsfall i familier.
Den 4 oktober den siste fullmåne i året og da er det igjen tid for munkene å komme frem fra sine kryp inn. I Lem Phuk var det hundre munker og velsignet menneskene før de mottok ris og andre matvarer fra befolkningen.
Det er en veldig forenklet utgave av !Pansa"  Men jeg kan desverre ikke Kmeh og hverken Patch eller Andy kan gi meg en hel forståelse og tolkingen kan også være forskjellig fra stamme til stamme.
Patch fikk bare tid å kjøpe seg fri for forpliktelsene og denne gang gav hun rikelig og ba munkene ta meg med i velsignelsen Hun er dyp religiøs og hun driver å tro at mer penger du gir , større sjanser er det for at du blir bedre.

lørdag den 3.oktober 2009

Jeg var ganske trygg på meg selv at jeg ville greie meg alene i noen dager, men da forverret sykdommen seg. Kvelningsfornemmelser, store pustevanskeligheter og ikke en blund på øynene. Jeg var redd for å falle i søvn og så da ingen annen utvei å ringe til Patch å fortelle om situasjonen. Hun visste allerede om tilstanden, Not hadde ringt og sa at hun burde komme hjem og hun hadde allerede pakket sekken. Hun ville ta nattbussen hjem og ville være i Prasat tidlig om morgenen.Det hadde regnet kraftig noen dager og veiene var enkelte steder som elver, så jeg håpet hun ta å reise med en moderne VIP buss var det sikreste.
Jeg var veldig glad da hun spaserte inn i huset om morgenen. Hun laget meg kaffe og satte igang med massasje. Jeg sovnet sittende i godstolen under hennes dyktige hender og våknet noen timer senere langt bedre. Fikk medisin for å få slimet opp og ut. Deretter forsvant hun til skogs for å hente urtemedisin for pustevanskeligheter. Laget en te og tvang den i meg. Det lettet i all pustingen for en stund. Deretter dro hun til sykehuset og fikk takk i andre medisiner. Jeg ble bare sittende stolen og synes synd på meg selv.
Hun kom tilbake og vasket både hus og klær før hun slo seg til ro om kvelden. Ja, jeg er heldig som har en Patchery.

torsdag den 1.oktober 2009

 

Alt syntes å være under kontroll hjemme. Jet var også kommet hjem etter flere dager på videvanke. Han bare reiste fra HuaHin og sa til ingen hvor han hadde tenkt seg. Si det enkelt han stakk fra skolen før eksamensdagene. Noi som storesøster og barnepike for han i HuaHin mistet kontrollen og Jet, den bortskjemte guttungen, dro bare sin vei uten å si fra. Alle håpet selvfølgelig at han skulle komme igjen om kvelden, iallefall neste dag. Vi trodde han demonstrerte uten å tenke på konsekvensene. Men Jet gjorde ikke en lyd fra seg, vi måtte melde fra til politiet om forsvinningen. Glen, mannen til Noi kjørte rundt i HuaHin og nærområdene dag og natt uten å finne han. Noi gikk rundt og spurte vennene hans, men ingen visste noe.
Så etter tre netter ringer han sin fetter i Lem Phuk og ber han si ifra til moren at han er på vei hjem. Jeg selv har ikke erfaring med slike hendelser, så min nærmeste blir min konsulent. Jeg ringer til Lars og ber om råd og jeg fulgte det han sa. Han har erfaring med guttene sine og begge ter seg veldig bra, så noe riktig må han ha gjort.
Patchery fulgte også Lars anvisninger, ikke høye skrik og ikke kjefting, men prøve å få i gang en samtale. Samtidig måtte gutten få vite at det han gjorde hørte ingensteds hjemme. Han ble også gjort oppmerksom på at hvis han ikke ønsket skolegang, så måtte han reise til faren. Så etter noen dager var det full fart til HuaHin. Patch dro med ham nedover og jeg følte meg slett ikke pigg til den lange reisen. De første dagene etter at jeg ble alene, ble jeg mer og mer forkjølet og en tid hadde jeg så høy feber at jeg trodde jeg hadde fått lungebetennelse. Heldigvis stakk Not og Andy innom. Not hentet medisiner og Andy laget mat. Hun så meg helst på sykehuset, men da er det sikkert ikke sikkert om jeg ville få et enda mer alvorlig anfall.
Vel jeg har overlevd og er på bedringens vei.

mandag den 28.september 2009

Så skjedde det igjen !

Det er alltid noe som skjer som alle i landsbyen må delta i og denne gang måtte jeg delta. Vi satt hos meg å koste oss mine venner og jeg. Så kom budskapet at lærerinnen hadde falt fra. På en måte var det rette tid for meg, jeg kunne avslutte tidligere. Vi tømte våre glass og spiste opp maten og vi gjorde kvelden tidlig. Jeg var trett og ønsket å avslutte. Vennene med Patchery dro til huset med meg på slep. Hun var en forholdsvis ung lærerinnen, men hadde sukkersyke og fikk sukkerslag og det er lang vei til sykehuset. 
Tidlig neste dag var munkene til stede, men det var ikke den rette dag å brenne henne, så hun ble lagt på is. 
Men landsbyen tenker nå først og fremst på fullmånen  4.oktober og "Panza". Kokosnøtter blir samlet inn og risen blir kokt i melk og honning og deretter rullet inn i bananblader. Det er veldig søtt og slett ikke sunt for de som har sukkersyke. Ellers gikk dagen i går rent rutinemessig med innkjøp av matvarer.
Jeg savner hver dag den jævlige røyken.

Lørdag den 26.september 2009

Nå er alt rolig til neste dåp, bryllup eller dødsfall, men vi nærmer oss "Panza", som er slutten på tre måneder faste. Fjerde oktober kan alle være glad i flasken og spise godt med munkenes velsignelse. Om ikke velsignelse så med ikke dårlig samvittighet. Landsbyen holder allerede nå med forberedelsene. De som ikke har noe lønnet arbeid strever på med å gjøre alt klart til "Panza"
Patch har igjen begynt med Nuni produksjon. Tre dager har hun og tre andre reist rundt med motorsykkel og samlet inn frukten. Det er en møysommelig plukking, for det som oftest noen få trær i hver landsby. Men det er blitt omkring tre hundre kilo og i dag skal nuni vaskes og skjæres opp og legges i store kar. Her er det en dame som hjelper med arbeidet, en slektning som er blitt enke i det siste året. Han arbeidet på en byggeplass i Bangkok og så var det en arbeidsulykke. Menneskene lever tett paa døden hele tiden og det er ingen sorgprosess.
Jeg selv har vært med Andy og sett på de nye prosjektene hans og så har han hjulpet meg å kjøpe inn til mine prosjekter.

torsdag den 24.september 2009

Å få hjelp oppover.
Patch kom noe svinekjøtt hjem til meg fra begravelsen. Hun hadde vært å hjulpet med både penger og mat hos foreldrene. Hun fortalte meg at de var veldig fattige så hun måtte yte mer enn de fleste. Til gjengjeld fikk hun noen kullklumper hjem til meg, fordi jeg ikke ønsket å delta i begravelsen. Alle visste at jeg hadde gitt Patch både penger og mat, samtidig forstår de at jeg kan ikke delta i alle sammenhenger og at jeg har funnet en forståelse og tolkning av Kmeh kulturelle verdier.

 Neste dag var en god dag for å brenne liket og liket ble lagt på et lasteplan og brakt til tempelet for kremering. Nesten alle følger med til tempelet og overværer forbrenningen.
Når asken er kommet i urnen blir den huset på tempelgrunn. Likfølge reiser hjem igjen for å spise og drikke og senere på kvelden blir det antent raketter som skal hjelpe personen på vei til himmelen. Så det smeller i mange timer og ofte helt frem til neste dag.

22.september 2009

Etter  "Sonta"

Som før skrevet har det vært mye drikking for thaiene den siste uke og lite arbeid. Men hele uken var uten trafikkuhell på hovedveien. men i går skjedde det. En 25 års gammel mann skulle krysse veien, han hadde drukket mye er det meg fortalt og så ikke i riktig retning og bang sa det. Både mann og sykkel fikk en reise i luften og landet utenfor veien. Sykehusbilen kom og han ble brakt til sykehuset og alt syntes å gå bra med han. Han ble skrevet ut og tatt hjem, der han døde og landsbybefolkningen har igjen fått en unnskyldning for å dele sorg og brennevin.
Jeg traff en ire engang på mine reiser. Han sa til meg dersom du kjøper en gang en hund, så pass på at den er buddist. De er godmodige hunder, de buddistene. Skaff deg aldri en muhammedaner. De eter deg mens du sover. Og aldri en katolsk hund. De eter deg alle dager i uka, fredag med. Jeg har ofte tenkt på dette og i de senere år har jeg funnet ut at det er mennesket du lever med han mente. Buddistene er godmodige og snille og hva en som hender omkring dem ser de det positive i det. Derfor er død en dag for oss som er igjen en dag hvor vi skal drikke og spise.

soendag den 20.september

Å betale respekt til de døde og levende er så viktig for thaiene at de kommer langveis fra for å feire med familien. Nå skal en mate munkene i klosteret helst tidlig om morgenen. Den gleden skal vi få, og Patch står tidlig opp slik at hun er klar med maten når munkene kommer. Deretter skal den naermeste familien ha mat, alle skal yte, men dette å betale overlater en til nordmannen. Maten blir ofte spist sammen med familien og skjeene går i samme gryte. Ikke noe hygienisk, men vi er i samme familie er iallefall ressonementet. Denne spisingen og drikkingen varer hele "Sontaen" og det er mange thaier som tar helt fri arbeidet.

Loerdag den19.september 3009

De dagene familien fra HuaHin var på besøk er alt som en hvirvelvind. Det er så masse som skal gjøres og mange som skal besøkes. Glen og jeg ble faktisk kjent med hverandre, mor og datter var hele tiden opptatt med andre enn oss.
Vi kunne faktisk sette oss ned å prate uten å bli forstyrret med mas.
Nå fikk jeg et litt mer realistisk bilde av Glen, han arbeider for et brønnservice-firma over hele Asia, akkurat nå er han i Japan. Før hadde han eget brønnservice-firma, men etter nedturen i fjor pakket han det sammen og gikk over til et mye større firma. Hans eget firma ligger nå i dvale til bedre tider. Han leier et hus i HuaHin og har bil og motorsykler. Alle taier blir imponert når det finnes både bil og sykkel i samme familie, spesiellt her oppe i nordøst.
Etter tre dagers besøk med mye av tiden å vise velstand til venninner og andre, vente de nesen hjemover og roen kom tilbake til huset. Kjekt å få besøk, men også deilig å kunne styre dagen sin igjen. Selvom vi hadde noen fine turer i øst
og vest, med god mat og drikke er det bedre å være hjemme.

torsdag. den18. september

"Sai Sin" Den hvite ulltråden.

Alt var klart for sermonien og familien var samlet innenfor den hvite ulltråden. Denne hvite tråden er en slags åndelig telegraf, som en god egenskap blir båret rundt langs tråden og når tråden er bundet til vristen din, da hjelper den deg å ivareta all den gode styrken i deg og beskytter deg for alle farer fra den åndelige verden.
Jeg vet at å ikke delta i en slik seremoni er å avslå en persons gjestfrihet. Derfor må en ha gode grunner for å avslå. Jeg slipper å delta på denne, fordi jeg har allerede gjort det en gang, men jeg blir nødt til å gå, om jeg blir spurt andre steder. Det kan være meget anstrengende å sitte i huk i minst to timer.
 

onsdag den 16.september 2009

Klokken fem om morgenen kom bilen med Glen, Noi og Jet og hunden Harley. Trett i trynet men glad i bongbonger banket de på og fikk oss til å våkne brutalt. De hadde kjørt hele natten og var sugen på å sove, men først en prat med kaffe og røyk.
Etter flere timer på sengen kom alle ned igjen til kjøkkenet. Nå skulle alt planlegges. Hvem munk skulle komme og hvem fra landsbyen skulle komme til "sa daa Kro". Denne utvelgelsen er viktig for noen bringer mer lykke enn en annen. En munk er bedre for dette formål enn noen andre. Forskjellige ting som skal brukes til sermonien skal lages og noen er flinkere enn andre til å gi instrukser til kvinnene.
Det arbeides hele dagen med å gjøre de rette valg og først om kvelden er dette ferdig. Når alle samlet hos oss blir det servert mat og drikke og de setter igang med arbeidet
.

Natt til lørdag ringte telefonen, det var langt over sengetid. Datteren var i telefonen og fortalte at alle sammen, Jet, Glen og hun var paa vei fra HuaHin. De måtte komme og gjennomføre "Sa daa Kro" - på engelsk "happy days ahead" eller på norsk:  "lykkelige dager i fremtiden". De hadde hatt en ulykke med motorsykkelen og grunnen var at de siste året ikke hadde gitt noe til sine forfedre og de onde makter.
Da vil slike uforklarlige ulykker forekomme.
Det har ingenting med dårlig kjøring å gjøre eller å være uoppmerksom. Det er ikke mulig å argumentere om årsaker, for her skal det gjennomfoeres "Sa daa kro". Noi med følge var på vei hjemover. Det var ikke plass på hotellet så heldigvis kom de hjem til oss. Patch var veldig glad, for nå kunne hun gjennomføre sermonien med sin familie
.

Å komme tilbake til Lempuk og huset var en sann fornøyelse. Slippe omlastninger både den ene og andre steder gjorde at Patch ble spart for tung arbeid. Det er alltid henne som tar vare på bagasjen, jeg står bare og ser. Skulle kanskje delta i arbeidet, men så er det å få lov. Hun insisterer på at jeg later meg.
Huset var vasket og det luktet faktisk salmiakk. En uvanlig lukt i et Thai hus. Det var som om en hvit tornado hadde passert gjennom huset. Jeg betalte taxien litt mer enn det Patch hadde forhandlet seg frem til og kalte det drikkepenger. Jeg syntes hun hadde vært veldig gniten på mine vegner. Så det hele ble 4500 baht istedenfor 3500 baht. Det er tross alt en tur tilsvarende Bergen til Geilo.
Denne ankomstdagen for meg var igjen å nyte gjestfriheten i Thailand. Jeg ble invitert både her og der og det er vanskelig å si nei. Jeg hadde heldigvis kjøpt både øl og brennevin for jeg hadde faktisk forventet velkomsthilsen og var vel forberedt.
Kvelden kom raskt på og mye regnvær, og med regnvær forsvinner brennevinet raskt og heldigvis forsvinner da folkene også.

Turen hjemover

Å komme ut av Bangkok er en kamp. Biler, motorsykler og TukTuk kjemper om plassen og det er ikke alltid den sterkeste som kommer frem hurtigst.
De små motorsyklene, Bangkoks helikopter, smyger seg fremover og finner alltid en måte å forhindre andre kjøretøyer. Heldigvis var ikke rushtimen satt i gang, så vi kom, oss ut av byen i rimelig tid. Bilen var heldigvis utstyrt med aircondition, så vi rant ikke vekk.
Størstedelen av trafikken kom mot oss så vi tilbake mange kilometer på veldig kort tid. Hele turen varte fem timer med pause for nødvendige ærend.

Avreisen

Vi hadde hatt noen fine dager i Bangkok, jeg hadde iallefall. Alle leddene fungerte som de skulle og trettheten hadde forlatt kroppen og nå var det bare å betille taxi hjem til Ban Lam Phuk. Det er ikke sagt at vi finner en som vil kjøre oss den lange veien.
Patch ringte noen som hun visste kom fra provinsen Surin og heldigvis fant hun en som var villig til å kjøre. Han hadde forresten vært hjemme i Surin og stemt i kommunevalget.
Hun forhandlet seg frem til en pris midt på treet og vi lempet saken i taxien og vi var på vei.

Fornye seg.

Jeg hadde ødelagt brillene mine hjemme. Reservebrillene mistet jeg og jeg hadde bestemt meg å kjøpe nye. Briller og innfatninger er overkommelig i Thailand. Så allerede den første hele dagen var jeg i gang. Det er ingen ventetid, gikk til optiker om morgenen og et par nye briller ble hentet om kvelden. Alt var skjære vel.  Klippe og skjegge meg var også på programmet og det ble gjort i ventetiden.
Jeg hadde fått et nytt utseende på en dag og kroppen fungerte også mye bedre etter massasjen. Jeg var ikke særlig aktiv selv, jeg måtte komme over forskyvingen av søvnryttmen.
Jeg bare nøt all oppmerksomheten jeg fikk.

Det var godt å være hjemme igjen.

Patch og jeg på ferie i Bangkok

Patch, den alltid innsatsvillige, tok over all bagsjen og jeg selv fikk knapt røre en plastikk bærebag. Hun styrte ut med vognen mot taxiholdeplassen og ordnet en taxi før jeg fikk tenkt meg om. Prisen var alt forhandlet om og jeg hadde bare å sette meg inn.
Vel fremme ved hotellet og bagasjen lempet ut av taxien,
og mens rommet ble gjort klar til å brukes, ble vi sittende i resepsjonen å vente. Jeg falt i dyp søvn og Patch hadde vanskeligheter med å vekke meg. Karret meg opp til rommet og slengte meg på sengen og sovnet igjen. Til min unnskyldning hadde jeg sovet svært dårlig natten i forveien.
Da jeg igjen våknet hadde Patch pakket ut og gjort alt klart for massasje. En dusj og deretter en vel etterlenget massasje. Hun strevde fælt, jeg var både stiv og støl, men hun knødde meg i to timer minst og alle mine stive ledd og møre knær var i langt bedre tilstand.
Fire dager i Bangkok med massasje hver morgen og kveld gjorde meg klar til hjemreisen til Ban Lum Pak.
En deilig ferie for meg, jeg spurte ikke Patch.

        Bangkok, en by som aldri sover.

Morten kjørte meg til Flesland. Kirsti var med. Heldigvis hadde vi beregnet god tid.
Nils hadde laget frokost og Siggen kom opp om for å få seg noen skiver og for å si adjø.
Det var nesten ingen trafikk på veien så vi tidlig og heldigvis for det, jeg måtte  pakke om. Jeg hadde glemt å veie eller jeg hadde veiet feil, jeg måtte flytte ting fra kofferten  over i håndbagasjen, heldigvis hadde jeg plass for noe tyngre saker. Likevel hadde jeg tolv kilo overvekt i kofferten min og jeg  belaget meg på å betale masse penger. Men lykken står den dumme bi, og her var jeg veldig heldig. Mannen som sjekket meg inn i skranken var gift Tai og bodde ikke langt fra meg. Han så en annen vei da han skrev vekten og gav meg tai-rabatt.

Fikk bagasjen avgårde og vi alle tre gikk for å ta en kaffe.
Jeg glemte helt tiden og plutselig hadde jeg svært liten tid. Jeg hørte navnet mitt bli ropt opp. Jeg løp opp trappene til avgangshallen   og kom meg gjennom kontrollen og sprang til porten. Heldigvis hadde de tatt hensyn til forsinkelser, men det var rett før de lukket påstigningen. Turen til Holland gikk som planlagt og jeg hadde god tid for innkjøp av varer.
Turen videre til Bangkok gikk som ventet. Det er en lang flyreise, men jeg hadde fått sete foran nødutgangen, slik at jeg hadde lett tilgang på å reise meg og gå. Halvsov gjennom hele flyturen og var svært glad da nedstigningen startet. Jeg hadde ingen vanskeligheter å komme inn i Thailand, også var det svært lite reisende. Hentet bagasjen min og gikk mot utgangen, og ikke lenge etterpå så jeg den alltid smilende Patch. Tok all bagasjen og fant en taxi som kunne bringe oss til hotellet. Mitt strev med å bære var over, Patch tok over og jeg kunne spasere med tomme hender og ingenting på ryggen.
Kom vel frem til hotellet og her startet trøbbelet, resepsjonen hadde gitt mitt rom til noen andre, og gav meg et rom som ikke tilsvarte bestillingen. Jeg gjorde resepsjonen oppmerksom på  dette og tok en  tur på byen med Patch, hun hadde ikke spist hele dagen.
Dag og natt finner en restauranter av alle slag i Bangkok, byen med ingen stopp og alltid smilende.

30.august 2009

Jeg lovte meg selv i Thailand at når jeg kom tilbake skulle jeg ha slanket bort 10 kg eller mer.
Dette med å love seg selv eller andre er for meg veldig bindende og jeg forsøker på beste måte og gjennomføre det. Jeg maktet det eneste jeg lovet ovenfor meg selv, jeg er i dag 10 kg lettere.
Nå har jeg igjen tillit til meg selv og trenger ingen bortforklaringer hvorfor jeg ikke gjennomførte det.

Jeg har hver dag tatt turer,  først korte for så å øke etterhvert. Det har ikke ikke alltid vært lett, men så var det hele tiden i bakhodet dette med å love seg selv og andre.

29.august 2009

Alle ønsker fører til et mønster - ved å fremheve oss selv, eller eller nedvurdere andre. Men der nede på kaien i Eknesvågen er alle oppmerksom på Erlings og Gunnars innsats. Begge har hatt gode medspillere, men uten de to hadde det ikke vært et posetivt miljø og en møteplass. Hver søndag har kaffen vært klar og bøkene på utstilling og klar  for salg. Jeg må fremheve den profesjonalitet Kari har utført.
Det å vite at går du på kaien søndag kl.13 og utover, vil du alltid treffe noen du kan snakke med, gir deg en samfølelse med bygda Eknes.

Selvdisiplin må til

Fra å være ekstremt dårlig form da jeg kom hjem til Norge, er jeg nå i en form som jeg er fornøyd med. Slutten av året 2008 og begynnelsen av året 2009, levde jeg et udisiplinert liv.  Det ble mange turer på barene på stranden, hvor tørste drikken ble ofte en øl eller to og kvelden ble besøkene på stambaren oftere og i godt lag kan ble det spist og drukket. Jeg var lite bevisst hva jeg puttet inn i kjeften og jeg svellet opp og til slutt måtte jeg ty til å kjøpe nye klær.
Knærne sviktet under vekten og pusten gjorde det ikke bedre. Jeg måtte bare ta skjeen i annen hånd.

Hjemturen nærmer seg

De eneste lesbene i Italia, er de som ikke har møtt Berlasconi enda.

Hvorfor jeg skriver slikt dumskap, det vet jeg ikke. Men jeg hadde et syn i natt om oss pensjonister som reiser sydover og koser oss både på den ene og andre måte. Mange av oss føler oss som Berlasconi tror jeg og blir yngre både i kropp og sjel og får fornyet kraft.

Vel det nærmer seg for meg og jeg ser frem til å komme ned til Patch. Det blir kanskje mindre turer, fordi varmen tar ofte overskuddet og lysten fra deg, men heldigvis finnes det andre metoder og mosjonere.

Besøk fra Spania

 

Jeg tok min tur ned på kaien i går og fra en vanlig søndagstur ble det en søndag med overraskelse. 

Der jeg sitter og leser avisene og hører jeg Gunnar si til noen potensielle kjøpere at en slektning av Askild er her. Jeg løfter mitt blikk og ser Elin og Elin, barn og barnebarn av don Aturo. De hadde hørt om Eknes fra familien til kona til don Aturo og hadde lagt søndagsturen til Eknes. Det var helt fantastisk å se min tremelding fra Spania. Selvfølgelig viste jeg de Askvik kapell og hvor familien var gravlagt, og hele tiden var praten igang, vi var sulten på å høre om hverandre.


Dette med at folk møtes på kaien søndagene har vært en bærebjelke for bok-kaffeen.
Det har også vært en av høydepunktene for mitt besøk i Norge.
Komme ned på kaien kl.13.00 søndag å slå prat med kjente og få høre litt sladder,
det er koselig.
Spise is eller vafler eller begge deler
i solskinnet for en sulten sjel for søtsaker
er sann smakopplevelse.

19.august 2009 

 

Kosedager 

 


Det ble meg fortalt en gang  at bare død fisk går med strømmen.

 

Når jeg kom til Norge i april, var baken min som et salongbord og magen kunne jeg bruke som spisebord. Jeg hadde pust som en nise som var strandet i fjæresteinene. I det hele tatt var formen  langt under det jeg ønsket meg. Og det var bare to valg, dukke under og eller sette igang med å gå, og være meget bevisst hva jeg puttet i munnen. De siste månedene har jeg gjennom min stahet kommet igang med å få vekk både salongbordet og spisebordet og dessuten har jeg fått en bedre pust og kommet i form.

Den daglige tur i motbakken har brakt svetten frem og melkesyren i leggene, men turen har øket på hver dag og tempoet  har hatt en stigende frekvens.

Fremdeles har jeg et sug for en røyk og når det blir for gale, men da konsentrere jeg meg om det som engang var, kvelningsfornemmelser og sur smak i munnen.

 


17. august 2009

 

Begynnelsen på slutten

 

Har kjørt  taxi for Sigurd i det siste. Han en ivrig valgmedarbeider for FRP og partiet trimmer sine medarbeidere godt.. De  ønsker et godt valg som alle andre, men denne gangen skal ingen trå i salaten.  De skal være samkjørt.

Det har regnet hver dag så valgmedarbeiderne kan være glad at de har ikke begynt å stå på stand enda.

Jeg selv har vært mye under tak. Regntøyet mitt er pakket bort for lenge siden.

Jeg har vært på kaien  og det er kjekt å se at den er besøkt. Gunnar og Kari gjør en kjempejobb. At Eknes er velsignet med slike personer som de  er en nådegave.

 



13 august 2009

 

Det nærmer seg

 

Det blir kaldere i vværet hver eneste dag  og med det blir ønsket å komme til et varmere strøk større.  Når regnet plasker ned og  avkjøler både vann og luft er det ønskelig å komme ut av godstolen. De eneste turene jeg er i stand til å gjøre hver dag er en liten rundtur hver morgen. og en om kvelden. Ellers er jeg sjelden langt fra huset. De gangene jeg er avgårde fra tunet, blir en biltur med Sigurd for å gjøre små innkjøp. En biltur til Åsane for å handle istedenfor Ostereidet eller Knarvik. På en av turene der til traff jeg foresten Anne-Mari. Det var koselig å se henne etter så mange år. Hun bærer sin alder fantastisk. Skulle ønske jeg holdt meg så slank  og sprek.

I hele sommer har jeg slanket meg. Tørr og kjedelig mat har det blitt. Jeg er foresten så lat at jeg gidder ikke å lage mat, så de få gangene jeg har skeiet ut har andre  laget maten. Det er lettere å slanke seg i Norge enn i Thailand.

 



31. jul 2009

 

En måned latskap

 

Det har vært vanskelig for meg å skrive den siste tiden. Etter Geiloturen forsvant inspirasjonen ut gjennom vinduet. Festingen på  Geilo varte lenge og var meget våt. Jeg ble helt tappet for krefter g turen hjemover ble en sove/kjøretur. Jeg måtte stoppe  flere ganger for å hvile, jeg var glad for at Lars var røykesugen, slik at jeg slapp å ha dårlig samvittighet. Sigurd ble igjen på Geilo, han skulle på oppvarmingkurs for Fremtidspartiet i Bø. Det er valg i år og Sigurd samler gode argumenter for valgkampen. Etter mange timer med kjøring og soving kom jeg til Eknes. Kjørte Lars til hytta og der traff jeg alle jentene til Bobo og Baby. Hadde en rolig og hyggelig kveld.

Her på Eknes  går det som vanlig. Hver søndag har jeg vært på kaien og spist vafler. Etter Sigurd  kom tilbake fra Bø, har han også vært der. Som oftest har Gunnar og Kari stått for serveringen, men en helg var det Ingrid som var avløser. Så bokkaffeen fungere veldig bra og boksalget har tatt seg opp etterat Kari kom på den glupe ideen å flytte bøkene ut av lokalene.

Mange av Nils familie har vært  på besøk og det er alltid liv å røre når de er her. Denne  gang var Hildegunn  med Marita og Jan. Deretter var Per Rune med sønn og Nils storkoste seg.

Ellers har vi brødre arbeidet sammen om å ferdiggjøre planer for fremtiden. Tregt kommunebehanling forsinker alt. Morten har hjulpet meg med bildebehandlingen så nå tror
jeg at alt er under kontroll

Det har skjedd mye siden sist.

 

Tilbaketuren fra Geilo måtte være kjedelig for Lars Johan. For det var bare ham og jeg som reiste  tilbake, Sigurd dro til Bø i Telemark på valgmøte, og det var ikke mange ord jeg var istand til å utføre. Trett og søvnig etter festen, måtte jeg stoppe flere ganger på veien for å hvile. Plutselig kom søvnen over meg og jeg kjørte til siden og sov. Lars var tålmodigheten selv. Heldigvis for meg er han fremdeles røyker og trenger røykepauser, ellers ville jeg ha hatt dårlig samvittighet. Etter en syv timers kjøre og sove tur kom jeg frem til Eknes.

 

Nils, Sigurd og jeg har hatt mye å gjøre.
Vi har løpt og kjørt mellom kommunen, arkitekten og advokaten. Konferert oss frem til enighet om fremtiden for garden. Om det går som ønsket det er en annen sak. Alt er avhengig om våre planer passer inn med Fylkets.

Nils har også hatt besøk av familien. Marita og Jan med følge var her. Da er det alltid full fart, men jeg har vanskelig med å følge med alt.
Men det har vært bading i flere dager.
Det har jo vært strålende vær.

 


26-juni 2009

Festen

Vi sjekket inn på Ustedalen og gjorde som fortalt, ingen tur nedenom Geilo senter. Det skulle være en overraskelse-selskap for Marita. Lars, Siggen og jeg ble på rommet  resten av kvelden. Der koste vi oss litt for mye, vi glemte både tid og sted. Neste morgen ble i allefall jeg minnet på at jeg hadde hatt en fuktig kveld.
Heldigvis for meg var laget ikke før sent om lørdagskveld, så jeg hadde  hele dagen på meg å komme i form.  Traff Lars i  frokosten og også Finn og Lill  spiste frokost. Sigurd og Nils kom senere og vi alle og vi alle var trette etter en lang kjøretur dagen i forveien. Etter frokosten skilte vi lag og jeg selv dro til  rommet. Ville ta middagsluren på forhånd. Neste gang jeg viste meg i resepsjonen traff  både Moira, Liz og Bjørn Roald. Jeg forsvant ut døren for å ta meg en tur. Arrangementet skulle starte rundt kl.19 om kvelden. Marita skulle bli lurt inn i baren og her skulle alle gjestene være og idet hun åpnet døren.skulle alle synge "Happy birthday" Jan ble oppringt på vei til Holms for å spise middag med familien. Han måtte komme til Uskedalen for det var noe galt med svømmebassenget. Marita var ikke akkurat enig med Jan at han skulle avgårde på jobb, og utsatte middagen. Men så ble det.  Han kjørte  til Uskedalen og Marita skulle vente i baren til bassenget var satt i stand og idet hun åpnet døren satte gjestene i gang med sangen.
Hun var både rørt og glad der hun stod i venneflokken. Festen var igang og  den var meget vellykket.


22.juni 2009

Tur til Geilo

Etter jeg hadde vært oppe på Totlandsåsen, ble det to hvile dager med korte morgenturer. Jeg følte jeg fortjente dette. Men torsdag ettermiddag i forige uke  tok jeg igjen turen og denne gangen var det mindre krampe.
Siggen, Lars og jeg var invitert i et 50års lag på Geilo. Det skulle feires lørdag og vi bestemte oss å reise  fredags ettermiddag. Turen gikk glimrende, vi tok det riktig med ro. Kjørte opp Eksingdalen via Evanger til Voss. Kom frem trett og meget sulten. Vi hadde ikke spist noen av oss før vi startet på turen.



 16.juni 2009


Et stort skritt Øivind

Et av mine mål da jeg kom hjem  til Norge var å komme i form. Hver dag har jeg gått tur, først rett rundt hjørnet og deretter øket på. Hver dag har vært lengre spasertur enn den foregående. Dette har jeg vært beinhard på ovenfor meg selv. Vekten har gått ned noen kiloer, men langt er jeg fra det ønskete mål. Men  formen er blitt bedre og jeg har gjennvunnet noe av lysten å gå turer i fjell og mark. I dag tok jeg et stort skritt .  Det har vært  fint å ta småturer langs veiene, menTotlandsåsen  har vært et del-mål. Jeg har fulgt med på hva som skulle skje i år. Jeg maktet ikke
å være der på  åpningen, men idag var jeg der. Da jeg nesten var oppe traff jeg Alf som har vært en av dugnadsgjengen. Alf fortalte om de andre og da jeg så  i boken, var det lett å se hvem som hadde vært der ofte. De hadde alle gjort en kjempeinnsats og jeg skjønte at mitt store skritt var lite.





15.juni 2009

Bare fint vær

Siden jeg kom hjem har det vært solskinn nesten hver dag. Jeg storkoser meg. Det er riktig temperatur for å mosjonere. Jeg var så ut av form og blitt så feit at jeg beveget meg med besvær. "Jeg skulle aldri ha stoppet å røyke", er tanker som kommer. Men heldigvis forsvinner disse tanker opp i røyk når jeg kjenner at jeg får bedre pust. De første ukene merket jeg store forandringer, men nå føler jeg at det er bare pusten som blir bedre.

Det var veldig trist å miste Mossen. Det er ofte i begravelser familien treffes og denne begravelsen var ingen unntak.

Mossen var godt likt av oss alle.
 


13.juni 2009 

I løse luften

Noen ganger skjer det ting som en ikke har styring med, og det har skjedd med min dagbok. Jeg skulle gjøre min daglige innsats og åpnet siden min og alt etter den 17.januar har forsvunnet i løse luften.

Det var kanskje det beste å glemme alt som har skjedd, det var så hektisk til tider. Kanskje har vår herre hatt et ord med i laget. Jeg oppførte meg ikke som jeg bør den tiden - Vekk er glemt og hva en ikke ser har ingen ondt av.

I dag sitter jeg på Eknes  med en mengde posetive hendelser i mitt minne. En meget vellykket feiring av en sekstiåring, en 17 mai, Eknesdagene og Torgdagen. Dessuten er hytta på Totlandsåsen ferdig restaurert .



17. januar 2009

Travle dager

Når Siggen med dame er på besøk, blir det mye kjøring omkring. Sunny er alle tiders, hun steller godt med broderen og meg selv. Hver dag lager hun deilig middag til oss. Rutinen har vært at til frokost er det norsk mat, med brødskiver og brun ost. Kaviar tok Siggen med seg fra Norge, og det har vært deilig for meg å ha på brødskivene. Middagen har stort sett vært Isan mat, deilig mat med masse deilige krydderplanter i pannen. Suppene som er typisk isan-mat, skal være sterk krydret med chilli, men heldigvis for oss har Sunny forstått at Siggen og jeg ikke liker at vi blir brennt, så hun er forsiktig med  chillien. Det har vært noen koselige dager med også sightseeing i HuaHin. Denne småbyen har mange serverdigheter som er vel verdt å se.
I går dro de avgårde til Pigmai og det ble veldig stille i huset, men en fordel er det, jeg får ro til å se på vinteridrett på fjernsynet. Dessuten er det ingen å ta hensyn til, så det er en fordel.
Tannlegen er ikke ferdig enda og jeg er heller ikke begynt å røyke igjen. Men det med røykingen kan nå bli vanskelig idet jeg er alene hjemme.
Massasjedamen er reist hjem og jeg må finne en ny snart. Patcheree er enda ikke kommet nedover. hun passer på Jet enda.



10.januar 2009

Andre gjøremål

I to dager har jeg hatt andre ting å gjøre enn å være på badestranden. Siggen har jo bodd hos meg og noen ganger må jeg kjører han omkring i HuaHin. Han har alltid noe på gang. Han er en flink pas,sasjer på motorsykkelen, han klager ikke på kjøringen min og heller ikke på trafikken. Det er ikke alltid lett å lese tegnene hva Skoleungdommen vil. De kjører ikke akkurat  sakte og tar heller ikke så nøye med hvilken side de kjører og bryter stor sett alle trafikkregler, og skjer det ulykker er det alltid unge mennesker som er involvert. Så dette å sitte på er en kunst, sykklene svinger og bremser i ett sett. Er du en retthaverisk kjører , kjør ikke og over tid er du lik alle andre på veien. Så den som sitter bakpå er helt makteløs og er i sjåførens hender.


8.januar 2009

Hver dag svømming og annenhver dag massaje gir helse og pust og lite lyst på sigaretter. Det er de stille stunder med boken i hånden røykelysten setter inn. Jeg har hatt røykeslutt siden første mai 2008 og jeg synes det er veldig bra. Fristelsene har vært mange og lysten har vært uimotståelig, men viljen til å slutte har trosset alt og seiret. Idag 9 måneder uten røyk har gitt meg bedre pust og mer fett. Jeg må trene beina hver dag slik at de kan bære den feite tunge kroppen. Jeg føler at det går bedre nå, selvom det bare noen gram jeg mister, virker det som om det skulle være kilo. I dag var det nok en dag i sjøen og lang gåtur langs stranden.



7.januar 2009

Jeg er i lille Sverige hverdag nå. Fremdeles er det mange turister som kommer hver dag, men nå går vel ferien til ende hjemme i Skandinavia for det var mer pensjonister enn unge feriegjester. Vi i pensjonistenes  rekker lager ikke så mye bråk som ungdommen og vi bruker stranden litt  anderledes enn ungdommen. så nå slipper vi å passe oss hele tiden for surfere og sjøscootere og annet leketøy so svirrer i luften. Vi kommer og tar oss litt mat og øl, leser bøker og snakker rolig med hverandre om vi ønsker.
Heldigvis er jeg ikke alene om å ha store mål om magen, så jeg føler meg ikke helt utenfor. det en også legger merke til er at mange turister har thai koner, ikke noen unge søyer, men damer som har også nådd en viss alder. Det er også tydelig at de har bodd sammen over lang tid. Det er ikke som mange tror hjemme at det er flertall av feite gamle menn med unge damer. Det finnes men ikke på badestranden. Det er også en god del fastboende skandinaviere som har hatt sine barn og barnebarn på besøk, og her kan en se at barn med ulike fedre og mødre leker godt sammen.  Jeg snakket med en svenske på min alder som var skilt i Sverige og hadde reist til Thailand for mange år siden. De første årene hadde han pendlet mellom Sverige og  Thailand. Han hadde funnet seg en Thai dame og giftet seg med henne og etter noen år hadde de barn sammen. Barna i Sverige hadde alltid tatt seg ferie i Thailand hos sin far og thai kone. Idag er barna gift og har barn selv og deres barn koser seg her på stranden med sine halvsøsken. Kona til svensken er rundt femti år og hans eldste sønn er nesten like gammel og så er hans svigerdatter.


5.januar 2009

Forsetter med å bruke badestranden.

Tannbehandlingen skulle ta til igjen i går, men denne gang var tannlegen ikke ferdig med ferien. , men det å vise Kontoret er åpnet , men dette med implat er det bare en som utføre på kontoret og han var ikke kommet tilbake fra ferien. Jeg var temmelig irritert, og det kokte, men heldigvis var jeg istand å beherske meg og fikk avtalt en ny time om en uke. Hele dagen hadde jeg vært på stranden og kost meg og det hjalp selvfølgelig på mitt hissige temperament. Her gjelder som sagt aldri og vise følelser utenom i sengen ellers mister en ansikt.
Det er deilig å merke at pusten begynner å finne seg selv igjen. Jeg kan både svømme å gå uten at jeg må hive etter pusten og ta pustestopp etter fem skritt. Selvfølgelig har dette med å slutte å røyke mer enn spaserturene i vannet, men jeg må holde motivasjonen på topp. disse ti femten kilo for mye skal vekk i løpet av året.
I dag også har jeg vært på stranden og i dag hadde jeg igjen selskap . Dette med å ha en jeg kjenner på stranden kan være en fordel, det forekommer tyverier. Det var deilig å forflytte seg uten å se over skulderen hele tiden og i dag forflyttet jeg meg langt. Jeg blir mer og mer overasket hvor mye bedre jeg er enn noen måneder siden. Jeg blir i HuaHin en stund fremover og kanskje blir jeg i god gammel form igjen.



3.januar 2009

Dager på badestranden

Etter nyttårsfeiringen har vi begge Siggen og jeg vært flittig med å besøke lille Sverige, Tapiaka. Selv om vinden har vært kraftig og havet har vært preget av høye bølger, har vi begge funnet det å bade har vært en fornuftig beskjeftigelse. Så hver dag har vi minst en tre fire timer på stranden. Jeg trenger det, jeg er blitt så feit at jeg skjemmest, men Siggen holder seg godt. Dette å slutte å røyke har ikke gjort meg i bedre form, kanskje pusten er bedre men kroppsvekten gjør mer lat enn det jeg var. Jeg må bare mosjonere, helst hver dag. Jeg har funnet ut en bra metode for ikke overbelaste beina. Jeg vasser i dypt vann en halv time og svømmer noen hundre meter og etterpå tar jeg massasje. Min faste massøse er i Lempuk og den andre jeg har brukt har nettopp operert for grå stær, så også Vi er ikke i stand å arbeide for noen måneder, og da tror jeg Patcheree flytter nedover. Jeg har bestemt meg at jeg blir boende en stund her i HuaHin.
Jeg har bedre muligheter for å finne alt jeg ønsker uten å kjøre lange avstander. Byen har alt hva en ønsker innenfor gåavstand og dessuten
så holder jeg fremdeles på med tennene.
I morgen begynner det igjen med tannbehandlingen.



1.januar 2009

En første nyttårsdag uten hodepine

Nyttårskvelden skulle vi ut å feire. Vi hadde tenkt oss på en nattklubb i nærheten. Det ble ikke slik, det var ikke rette musikken for oss over sytti. Diskotek musikk blir for høyt, lysene blir for skarpe og blinkene lys gir ikke akkurat fred i sjelen. Vi sendte bud på vår TukTuk og ba han vise oss Hua Hin's natteliv. Han kjørte oss ned i bargatene. Her var det iallefall mye bråk. Det var mange utlendinger som oss som vandret omkring i søk etter nyttårsfeiring som oss. Vi fant oss sted og her ble vi sittende til over midnatt .Det var lite med fyrverkeri.Thaiene feirer ikke nyåret samtidig som oss, men de hjelper oss med å legge til rette med feiringen for oss. Så de pynter opp og ønsker oss utlendinger "Happy New Year" etc. Men de kommer selvfølgelig ikke i den samme feststemning som oss. Det er mange thaier som er sammen med utlendinger og de hjelper til med å overbringe feststemningen til urbefolkningen, men det hele kan virke litt amputert og hjelpeløst.
Så det ble en 1ste nyttårsdag uten hodepine og uten røyk.



31.desember 2008

Fremdeles en politisk røre i Thailand

Gårdsdagen gikk med å finne frem til alternative slankemidler. Vi kom ikke til sjøen. Siggen måtte opp til boligen å undersøke forskjellige ting og dette tar tid. I går glemte han nøkkelen og vi ble sittende utenfor ved svømmebassenget en god stund før dette problemet løste seg. Det er mye frem og tilbake  men alt ordner seg over tid. kjørte deretter ned mot Hua Hin sentrum og kjøpte aviser, og fikk vi lese om den røde horde, thaksins støttespillere. De skulle demostrere slik at det ikke lot seg åpne parlamentet



29.desember 2008

Å svette fett i sjøen

De siste dagene har Siggen og jeg vært på badestranden og svettet. Solen varmer ganske kraftig, og bare ligge på ryggen å lese er anstrengende.  Sjøtemperaturen er rundt 27 grader og gir ikke akkurat en avkjølende virkning, men det hjelper på å ta seg en dukkert. Sigurd er også blitt frelst på Takiap, selvom det kryr av svensker så er de ikke for bråkende . Det virker som de svenske reiseselskapene har satset nettopp på Takiap for familieferie, for det er mange unge familier med barn på dette stedet. Heldigvis for meg så slipper jeg å bli fristet å røyke, unge mennesker fra Europa er langt flinkere når det gjelder å holde seg vekk fra røyken enn de eldre. Jeg begynner virkelig å bli stolt av meg selv, 8 måneder uten røyk. Pusten er mye bedre og all spaseringen for å få svette bort fettet gjør også at jeg for bedre kondisjon. Jeg la fryktelig mye på meg i prosessen slutte å røyke. Det er lett å legge på seg men det er forbanna vanskelig å ta av. Særlig nå nå jeg har Siggen og Sunni på besøk, Sunni blir bare bedre og bedre kokk.


 
28.desember 2008

Romjulen er snart forbi

Vi har stort sett hvert på småturer Sigurd og jeg. Jentene har vi plassert hjemme. Jeg har leid en motorsykkel og det er jeg som er sjåfør her i Hua Hin om dagen, men skal vi ut om kvelden da tar vi Tuk Tuk. Vi har vært hos Lars noen ganger, han vet hva vi liker. Det er alltid hyggelig å komme der, vi er alltid velkommen.
I går var Siggen og jeg på innkjøpsrunde, Siggen trengte elektrisk verktøy, han tar  uendelig lang tid å bestemme seg og jeg ble sittende utenfor butikken. Butikken minnet meg om Gulbrandsøy i gamle dager, et system i rotet som bare eieren skjønner. Det er nettopp slike foretninger vi skal ikke oppsøke med Siggen. Han elsker og vandre omkring, snu og vender på tingene , skjekker priser før han bestemmer seg for å kjøpe. Vel jeg vet ikke om det var det han skulle kjøpe han kjøpte, men vi gikk ikke tomhendt derifra. Kom tilbake og allt var i orden, maten hadde Sunni laget og en behagelig overaskelse gardinene var på plass. Det er deilig å sitte ved spisebordet uten å bli beglodd.
Nyttårsaften henger fremdeles i luften, vi har ikke bestemt noe. Lars reiser til Tais foreldre, som bor i Pichit, en liten landsby nord vest for Bangkok.



25.desember 2008

Julen er over

Det ble ikke norsk julemat dette året heller. Denne gangen var jeg ikke alene om å velge noe annet. Sigge, Lars og jeg med følge dro ut på byen for å spise noe godt på en god restaurant. De fleste restarantene var godt besøkt. Vi fant en som er kjent for god mat og service. Restauranten " Duke" var nesten fullt, men heldigvis for oss hadde de et par bord som ikke var bestillt. Restauranten ligger helt nede med sjøkanten og har en vind som blåser avkjølende hele tiden. Jeg er blitt hektet på sjømat, så jeg bestillte det, Siggen tok forskjellige retter som han og Sunny hadde blitt enig om og Lars tok lammekoteletter med bakt potet og Tai tok en curry rett. All maten smakte veldig godt når vi omsider fikk den. Servicen var elendig og vi alle fikk maten på forskjellige tidspunkter, og vi kunne ikke vente på hverandre, da ville maten bli  kald. Vi har vært på denne restauranten mange ganger før og vi alltid vært fornøyd med serveringen, men denne gangen var det noe helt galt. Serveringen gikk over stokk og stein, fikk ikke det vi hadde bestilt og det tok fryktelig lang tid å ordne opp i det gale. Vi holdt nesten på å forlate det hele og finne oss et annet sted. Men vi roet oss ned og vi ble fortalt med en unskyldning at alle var nye, det gamle personalet hadde dagen i forveien spasert ut og ikke hadde returnert.


23.desember 2008

God jul og Godt nyttår


Nå har vi akkurat spist en deilig middag som Sunny laget for oss hjemme hos meg. Siggen og Sunni kom seint i går. De hadde hatt det veldig travelt hele dagen og hadde glemt å ringe.  Jeg gikk ut i fra at de skulle være på hotellet en natt til så jeg gikk å la meg. Det hadde vært en anstrengende dag med familien på besøk, de er ganske krevende når Noi og Patcheree setter i gang. Så etter mye frem og tilbake dro jeg hjem å la meg, jeg hadde nesten glemt tiden. Så hørte jeg rop og bråk i det fjerne og langsom slet jeg meg ut av søvnen, og der stod Siggen og Sunny utenfor. De hadde ikke sent TukTuk avgårde i tilfelle de ikke fant meg hjemme, de tenkte kanskje de måtte tilbake til hotellet. Men jeg våknet omsider og åpnet døren og slapp de inn. Heldigvis hadde vertinnen skaffet ny madrass på gjesteværelset og Tai hadde vasket kåken, så det var innbydende det hele. Sunny var ursliten og rett til sengs og sovnet. Siggen og jeg ble sittende oppe i flere timer og snakke. Vi hadde masse å snakke om. Han skulle blant annet ordne med forskjellige saker så er mye lettere her enn i høye nord.
Vel han ønsker og god jul og godt nyttår til alle dere.


22.desember 2008

Det er mye en må ordne opp i

Siggen og Sunny er igjen i Hua Hin. Vi  skal feire julaften sammen sammen med Lars og  Tai. Vi skal også være med på laget når vi går ut og spiser. Hun har det ikke akkurat godt nå, smertene etter operasjonen har ikke gitt seg og hun ser ikke nytten av operasjonen enda. Bedre å se uklart resten av livet enn smerter over tid. Hun har fått beskjed om å ta det helt rolig og er sengeliggende for det meste.
Patcheree kom igår på en kort dagstur. Noi og Glen var her også, men de skulle videre til Bangkok. Hun måtte reise tilbake samme  dag, da Jet har ofte besøk av venner som både stjeler og skulker. Da jeg var i Lempuk turde de ikke å komme hjem til han, men om han er alene da kommer de til alle døgnets tider og vil ha han ut. Så Patcheree reiste hjem igjen om kvelden.






20. desember 2008

Julestemning

Det var virkelig synd at jeg ikke hadde kameraet med meg i dag. Hver dag har jeg det klart om noe skulle hende noe mens jeg er nærheten og i dag glemte jeg det for det var en hastesak som måtte bli gjort, og da fikk jeg det mitt i trynet. Mange julenisser var i hovedgaten og reklamerte for butikkene, varme gode klær og kunstig hår og skjegg måtte være jævlig varmt i solsteiken, Julen er en kjøpefest for oss kristne mener de fleste thaier. Mange kjenner ikke budskapet og vet knapt nok at det finnes andre trosretninger en buddistisk tro. Men her hadde vi dansende og syngende julenisser  i steikeende solskinn.
Ellers har dagene gått fort i de siste dager. En god venn av meg og Lars har hatt et voksende problem i de senere år. Hun har hatt grå stær i mange år, men har ikke kunne skafffe til veie nok penger for operasjonen og de tre måneder uten lønnet arbeid. Det forverret seg ganske kraftig i de siste månedene, så jeg bestemte meg for å låne eller gi penger til operasjonen og holde  henne mat og bosted i tre til fire måneder. Jeg har et stort hus og mange rom.Håper at Patcheree forstår problemet når hun kommer. Hun vil betale meg tilbake, men det for jeg se med tiden. Hun er en god med massasje.
Fulgte henne til legen og betalte den første regningen med det samme.Jeg ventet utenfor og satte henne på motorsykkelen og kjørte raskt hjem og her har hun vært siden. Barna hennes er informert og så er søsteren. På dette vis kom jeg i julestemning.



19. desember 2008

Det blåser en kald luft fra nord og nordøst. Den nye statsministeren Abhisit Vejjajiva er en bygutt og fra en velstående familie. Han er ung, god utdannelse fra Storbritania. Han er født i Newcastle og tok sin utdannelse i England før han reiste hjem. Her tok han sin master degree og underviste på militærakademiet før han gikk inn i politikken. Han leder nå en regjering med allianser i alle rettninger og alle vil ha en del av styringen. Så det er en skjør regjering og mange teller dagene hvor lenge de allierte  til Thaksin setter igang med demostrasjoner. En av Abhisit allierte har vandret fra en allianse til en annen over tid og har bred støtte i befolkningen fra nord og nordøst. Han vil forsette med Thaksin låne program til små og store kommune fond, velferdspenger til de eldre og trengende og til hjelp for arbeidsledige og holde prisen på risen til en anstendig pris.
Så Abhisit har Thaksins tilhengere i bakhodet når han dannet regjering. Den røde horde tar ingenting for å starte en marsj sydover, og så er vi i gang igjen.



18.desember 2008

Tid for aviser

I dag har jeg tatt meg tid å dukke ned i avisene. Det har vært hele tiden noe politisk, pluss at nå har de dårlige tider kommet til overflaten også. Hver dag er det  oppsigelser. Det er blitt mer kriminalitet og dermed blir det færre som går ut om kvelden. Her i Hua Hin er det veldig lett å se,  mange barer og spisesteder har ikke åpen lengerom kvelden.



17.desember 2008

Badelivet.

Det tok lang tid før jeg gjorde meg kjent med badestrendene og nå kan jeg ikke holde meg derifra.
Jeg har funnet meg vel til rette i lille Sverige og som den eneste nordmann akkurat der jeg ligger, blir jeg forskånet fra å høre bråkende nordmenn.

I dag kom jeg i snakk med en svenske. Han hadde bodd her i landet i femten år og var gift Thai. Han hadde konen med, ei riktig bomsete jente,
en jente som hadde mistet de nydelige formene som thaiene har, det er ofte slik når thaiene lever med utlendinger blir de rundere i formene.
Han snakket like lite thai som meg, men hun kunne svensk, hun hadde vært der mange ganger. Han fortalte meg at de første årene han budde i Hua Hin var det et par hundre svensker, men nå var det registrert 22.000 svensker og tallet vokser. Trygdekassen i Sverige er mye mer aktiv enn den norske, de ser nytten i å ha syke svensker i thailand om vinteren. Det var som han fortalte meg , der er mange stive svenske nakker og rygger her i Hua Hin.
Det er lite turister fra andre land enn Skandinavia nå i Thailand. Det merkes godt at det er en økonomisk krise. Både tyskere og engelske har fått sine pensjonsutbetaling redusert, så jeg er fortalt at det blir omsatt langt færre hotellsenger over lange tidsperiod enn på lenge. Det er også mange condoer, bungaloer og leiligheter ledige. Når en shopper omkring kan en gjøre mange gode handler.


15.desember 2008

Røykesuget og badestranden.

Jeg har i de siste dagene vært på badestranden og nytt badelivet.
Jeg har funnet meg et flott sted hvor palmene kaster dype skygger over plassen min. Jeg kaller stedet forresten "Lille Sverige",
svensker over alt og ingen andre utlendinger.
Jeg holder en lav profil, jeg vil ikke bli oppslukt av svensker.

Det er et stykke utenfor selve Hua Hin og navnet er Takiap, det er en liten sjø-sigøyner landsby. Nå er det flere hoteller og andre overnattingsteder som vokser opp. Ingen kan stoppe utviklingen. Jeg vet ikke om det er så bra, mange sjamerende uberørte plasser blir bygget om til turistmaskiner, og snart finnes det ikke plass for lokale befolkning.
Der det før var bare sigøynere finnes det nå svensker i haugevis.

Jeg har vært og svømt hver dag i det siste og røykesuget forsvinner hen
når jeg kjemper med bølgene.


12.desember 2008


Etter massasjen

Jeg måtte bare ha massasje som kunne løse opp krampen. Jeg måtte igjen ty til Patcherees venninne, Vi. Hun er veldig dyktig med hendene og begynner å kjenne meg på godt og ondt. Jeg vet at hun trenger penger til en grå-stær operasjon og jeg trenger massasje, så jeg inngikk en avtale med henne. Hun kan massere meg fast til Patcheree kommer og hun vil få godt betalt, men da må hun være pålitelig og komme til avtalt tid.

Dette å holde seg til avtaler det har thaiene vanskelig å forstå.
Kommer det noe i veien , glemmer de veldig lett en avtale. De ringer heller ikke å sier fra, de blir bare borte. Hun forstod viktigheten og lovet at hun skulle komme til avtalt tid.

Etter et par timer med massasje følte jeg meg riktig pigg. Inviterte Vi med på badestranden og et glass øl. Hun sa ja takk og vi hoppet på motorsykkelen og kjørte til Hua Hin stranden. Det veldig lite turister nå i Thailand, så det var god plass. Jeg besørget badingen, mens Vi tok seg av øldrikkingen. 25 grader er for kaldt for thaiene, så de pakker seg inn med klær, mens vi går i badebukse. Vi var der i mange timer, jeg var stadig uti og svømte. Suget etter røyk er ikke så stort når en kjemper med bølgene.



En av strendene i Hua Hin




10.desember 2008

Krampen er kommet tilbake

De siste dagene har det vært stort behov for massasje. Jeg som var så godt vant, når krampen kom var det bare å gi en lyd og Patcherees hender var i gang. Nå må jeg ha hjelp utenifra, og om hendene er like flinke så er ikke det det samme som Patcherees øyeblikkelige hjelp. Hun viste nøyaktig hvordan krampen skulle forsvinne, et par grep og krampen forsvant som dugg for solen. De nye hendene er også flinke, men de er ikke så lett tilgjengelig. Det hadde kanskje vært en ide å få seg en "mia chao" en leid kone. Dette er fullt akseptert i Thailand, så lenge en tar vare på de begge. Flerkoneri er også akseptert under de samme betingelser. Det er også utstrakt praksis blant de mer velstående. Det er en måte å vise den høye status du har i samfunnet. Jeg skal forklare begrepet nærmere når tiden er inne. Det eneste som stopper meg fra å ha en leid kone, er min egen samvittighet. Jeg vil tro at Patcheree akseptere så lenge hun er første valget. Det er et manns-samfunn og ikke er det meg som vil forandre holdningene deres.


8.desember 2008

Vinteren er  kommet

Det er blitt mye kaldere ute nå. Gemyttene på flyplassen har kjølnet ned og vendt nesen hjemover, ny regjering er i gjære og  hæren har reist tilbake til sine kvarterer. I allefall her i Hua Hin ser vi ikke noe militært personell og heller ikke har vi de hyppige politikontroller. For meg virker det rolig. Nå er det kongen som er syk og dette er bekymringsfull, da folket av Thailand ikke vet noe om hvem som skal overta. Vi får nå hver dag en kunngjøring om kongens helse. At befolkningen er opptatt av kongens helse er helt naturlig for han er veldig godt likt og har gang på gang vist politisk klokskap. De vet hva de har men vet ikke hva de får.  

Thailand trenger en sterk forhandler nå for å komme ut av det dilemma de er i.  Det som foregår nå politisk er god gammel Thai politikk .
Forskjellige fraksjoner lurer eller svindler til seg regjerings plasser. Her skifter allianser hurtigere enn vi skifter underbukser. For å si det enkelt Thailand er hvor det alltid har vært og gjør det de alltid har gjort, kommer ut av rotet med å gjøre det enda mer rotet.

På den personlige fronten er stillingen den samme. Jeg bor i Hua Hin og Patcheree i Lompuk. Jeg venter ikke henne før Jet er ferdig med skolen, men jeg kommer til å dra oppover å besøke de snart. Jeg vil først være ferdig med tannbehandlinen og det tar lang tid, det er mye venting mellom behandlingene. Jeg trodde selv dette å få skrudd i noen tenner var lett match, men så kan en feile i tanken. Røykesuget har ikke gitt seg og jeg er tilbøyelig å tro det vil aldri gi seg. Hver gang jeg etter meg ned for å nyte en drink eller hva som helst, kommer lysten. En kamp hver dag.

 
5.desember 2008

Stille før stormen

Det ligger i luften at den politiske uroen er ikke ferdig. Så lenge det finnes en taper og en vinner vil uroen forsette. Riktignok er statsministeren gått av og fradømt å delta i politisk liv de neste fem årene, er det bare og omgrupere seg. Lederen av partiet som eier partiet, bare utnevner en ny leder. Den nye er helt avhengig av eieren av partiet, så den nye lederen er bare en nikkedukke til den gamle. Den siste politiske krisen var det nettop det som skjedde. Hele regjeringen ble beskyldt å være nikkedukker for Thaksin, og flertallet av folket det vil de som bor nord og nordøst støtter fremdeles Thaksin, så de vil nok si ifra når anledningen byr seg. Jeg personlig tror at Thailand er på randen av stupet. De trenger omskrive definisjonen av demokrati, for demokrati i Thailand er ikke det samme som demokrati  i vesten.
I dag er det kongens fødseldag men han er på sykehus og kan ikke opptre offentlig. Han er en gammel og klok mann. Han har alltid kommet på topp i slike politiske urolige tider. Men denne gang var det hans sønn som talte til nasjonen. Sønnen er ikke akkurat mors beste barn, så om det skjer noe med kongen så vet jeg ikke om jeg vil flytte til et av nabolandene. Jeg er iallefall helt sikker at det blir et klimaskifte.
Fremdeles er jeg alene i Hua Hin


2.desember 2008

Siggen og Sunny er reist til Pimai

Har daglig kontakt nå med Sigurd, han har flyttet nordover til Sunnys hjemsted. Jeg har enda ikke vært der, mn Siggen beskriver mye lik Lempok. Rismarker og og litt bøffler, kuer og høns. Det vanlige ute på landet her i Thailand. Han har også de samme problemer med å komme på nettet, som jeg hadde hjemme. De ute på landet er ikke helt med når det gjelder den siste teknikken. Det er bare halvstuderte forståsegpåere som lurer oss som har ingen kunnskap, og vi er bare glad at vi finner noen som kan hjelpe oss, halvstudert eller ikke for en stakkars stund på nettet. 
Det kunne være fristende å ha en "mia chao" leid hustru her nede. Det er akseptert så lenge en tat vare på begge hustruene. Jeg skal utdype dette senere, for nå må jeg ordne med en massøse som kan holde smertene vekke, Patcheree gav meg massasje hver annen dag og det trenger jeg. Jeg slipper å spise smertestillende tabletter så lenge jeg har massasje, og da sparer jeg magen for syreangrep.
Fremdeles holder jeg meg i fra å røyke, men det har vært mange fristelser og nære på øyeblikk. Jeg må alltid minne meg selv på den natten jeg nesten ikke fikk puste.

29 november 2008

økende politisk uro

Det er som å bo i et annet land her i Hua Hin. Urolighetene er konsentrert veldig mye i Bangkok og når begge flyplassene ble stengt, var det få kommentarer i avisen. De fleste her i Hua Hin støtter PAD, selv om de alle også merker en betydelig inntektsvikt.

Hua Hin er avhengig av turister for det finnes lite industri.
Men i Hua Hin har og det er gode utdannelsemuligheter og kunnskapsnivået  er høyere enn andre steder. Om thaiene i Hua Hin ikke ser noe til bråket som foregår i Bangkok, så merker de det på lommeboken.

Det er langt færre som reiser nå, særlig de som bor i bangkok er forsiktige med å reise fra eiendommene sine. Vi ser på TV og ser bildene, men å forstå det de sier er vanskelig, så vi er avhengig av en oversetter.
Avisene er nå veldig forsiktige.

Ellers går dagene fort unna, og vi nærmer oss ferie for taiene. Muligheten er der for at Patheree snart kommer nedover. Jet må ha skoleferie og Noi må komme tilbake fra Canada. Da kan Patcheree ta seg fri fra Lompok og reise. Jeg har alt under kontroll håper jeg.

Ordnet meg en god massør, så at leddene ikke stivner til igjen.
Røykesuget er der hver dag. Det skal ikke være enkelt

I går var jeg igjen på besøk hos familien Lars om kvelden. Vi tok en rolig kveld med god mat. Ellers fulgte vi godt med nyhetene. Det er veldig spent og vi ser det meste på utenlanske kanaler. Det er svært lite som blir sagt fra kanalene fra Thailand, og de fleste kanalene er sensurert. Så lenge uroen holder seg i Bangkok er det ok, men nå har det skjedd noe i nord av Thailand, der Thaksin har sine beste medspillere og mest trofaste tilhengere. Politisk blir landet delt mer og mer, og jeg er styggt rett for at hæren vil gripe inn snart. Den har allerede sagt at regjeringen må skrive ut nyvalg, hvilke statsministeren og regjeringen har betakket seg. 
Fremdeles merker vi ingenting i Hua Hin.


26 november

Politisk uro

Mens jeg finner meg mer og mer til rette i Hua Hin og omgivelsene her, så vokser den politiske uro i Thailand mer og mer. Jeg har bodd i nord og nordøst hvor Thaksin sees på som en helt og godt menneske. Han gjorde noen små grep som bedret helsetilbudet blant de fattige. Noen gavepakker til landsbyene som penger til vann og veier. Bøndene har jo ikke vært passasjer på bussen med navnet velstandsøkning. De har blitt hengende etter hele veien. Skoletilbudet ble f.eks ikke bedret og utenlandske lærere fikk ikke arbeidstillatelse i nordøst-provinsen.
Den andre politiske fløyen, den gule horde (PAD), er den rike mellomklassen som har sin politiske støtte i Bangkok og andre storbyer. Det er PAD som prøver å velte den lovlig valgte regjering.
Dette er blitt en farlig konkurranse mellom to sterke maktsyke klikker, vinn eller tap alt. Men i de siste  dager har det utviklet seg til noe mye mer. Det har vist seg at det er en dyp kløft i thailands samfunn, langs regionale - og klasselinjer. Det er derfor en veldig spent atmosphere akkurat nå.
Folk fra Thailand ser på korrupsjon som noe helt nødvendig for å holde hjulene igang og alle tar del i den runddansen.

Maten er fremdeles best hos Lars og Tai, så jeg nytter anledningen så ofte jeg kan. Lars har forresten fått sin sønn på besøk, en grepa kar fra det høye nord som liker varmen. Blir ofte sittende der å prate. Var forresten ute og spiste sammen en kveld uten motorsykler.
Deilig å kunne slappe av og deretter bli kjørt hjem.


23 november

Svømming

Etter at jeg hadde skaffet Siggen en riktig god massasjedame, en jeg kjenner gjennom Patcheree, tok jeg meg den friheten å bade i bassenget der han bor. Jeg brakte Vi til huset hvor Suni og Siggen bor, og mens  Siggen fikk massasje, tok jeg i bruk svømmebassenget. Dette var første gang jeg svømte siden jeg kom til Hua Hin. Nå er såret nesten helet og jeg spurte legen om jeg kunne nå bade. Han sa det gikk bra.
Det var herlig, vannet hadde en riktig temperatur rundt 25 grader og solen varmet, men vinden gjorde behagelig. Dette er livet, ikke snødrev og glatte veier hjemme i Norge. Jeg har sett at været er fint og kaldt hjemme, men mine gamle, stive og smertefulle ben foretrekker det varme været og de varme hendene. 

Resten av dagen og kvelden tilbrakte jeg hos Siggen og Sunni. Han skal avgårde i morgen til Sunnis sted, langt ute på landet.
Jeg ser ham vel snart igjen her nede.


Fremdeles gnager suget etter røyk og jeg synes nå at lysten
bare øker for hver dag.

 

22.november

En dag på motorsykkel

Den vanlige prosedyre om morgenen, til sykehuset for å skifte på såret. Kjøre på markedet få å få tak i avisen og så en tur på kafe. det er så mange kafeer her som servere skikkelig god europeisk frokost til en billig penge. Her kan jeg sette meg ned å kose meg med å lese avisen og se på de travelheten. Her er det mennesker, ikke dyr som i Lempuk. Selvfølgelig finnes det også løshunder i gatene, men her løper de ikke etter deg og bjeffer hele tiden. Det er for mange biler og motorsykler på gatene til det. Men jeg slipper bøffler og utsultne kyr. Gleden med å sitte på terrassen hjemme, var ofte hemmet med å se all elendighet som er på landsbygda her. Drakk jeg en kopp kaffe i det fri som på terassen, var det alltid mennesker omkring som sendte sultne blikk. Det er derfor går jeg ut fra at Patcheree gir så mye for å døyve samvittigheten.
Ikke vet jeg, hun sier aldri hvor pengene forsvinner.

Nå kan jeg ta mer hensyn til mine ønsker som å bade, spasere langs stranden kjøre rundt og se på turistattraksjoner, og det var det jeg gjorde igår. Etter å ha vært på sykehuset, satte jeg meg på sykkelen og kjørte på alle de veier jeg før ikke har vært. Det er en masse smau og krinkelkroker i Hua Hin, det er så at turismen her kom fort på dem, så noe gjennomført byplanlegging finnes ikke i sentrum.

 

De store turist-landsbyene er utenfor sentrum og det er her storkapitalen har funnet sin havn. Svære bymurer omkranser bungalovene, vakter i portene og en trenger nesten passerings-seddel for å komme inn. Dette er den nye Hua Hin. Pengefolket isolerer seg og omgås sine egne.
Selvfølgelig finnes det sånne som Lars og jeg som bor i leiligheter og vertikalte eneboliger og har folk omkring seg som er fra landet,
og som på mange måter lever som de innfødte.


21.november

Siggen er kommet.

Det var kjekt å se Siggen igjen. Sunny hadde møtt han på flyplassen og de hadde kjørt til Hua Hin samme dag. Siggen ringte og sa at vi kunne treffes men da måtte vi regne med en tidlig kveld. Lars og jeg hadde tenkt han kunne komme med Sunny å spise middag, men han takket nei, han var veldig trett etter den lange flyreisen. Flyreisen fra Norge til Thailand blir lengre og lengre etter hvor gammel du er. Jeg kvir meg hver gang.

Det å hvile etter turen er meget nødvendig for å fungere neste dag.
Siggen gjorde helt rett med å si nei til invitasjonen,
han trengte å ta vare på seg selv.

Det har vært hektisk de siste dagene, vi har kommet sammen  hver dag, men samtidig har jeg vært til tannlegen. Kjeften er og blir uformelig med alt det arbeidet. Boring og pussing nesten hver uke, spise antibiotika så jeg ikke får betennelse. Men det går fremover. Om en måned er alt gjort og forhåpenlig er det verdt kostnadene.
Jeg har også vært på sykehuset de siste ukene, jeg hadde fått en svær føflekk på halsen, den var så betent at jeg hadde vanskelig å dusje. Jeg la meg under kniven på et privat sykehus. Her var det ingen ventetid, ble lagt på slaktebenken etter fem minutters venting. Med lokal bedøvelse og før jeg hadde tenkt ferdig, var det hele gjort. Blødde som en gris, men hadde ingen smerter. Plaster på såret og i ubalanse både på den ene og andre måte, kom jeg meg til kassen og betalte både medisin og operasjon.
Svært billig og effektivt.
Føflekken er blitt videresendt til labben for å undersøkelse om det er kreftbyll jeg har fått.

Patcheree er fremdeles i Lempuk med risen og vannbøflene. Jeg vet ikke når hun vender nesen sydover. Men jeg skal være her en god stund enda, så det er hun som må komme.
Jeg må bare ha en pause fra vannbøffel, kyr, høns og løshunder og all tiggingen etter penger til øl og brennevin.

 

18.november

Hver dag en ny opplevelse

Jeg har kjørt omkring i alle retninger her i Hua Hin. Det er utrolig mye å se og gjøre her, flotte golfbaner, tennisbaner og andre sportslige arenaer. Her finnes også museum og ikke minst en mengde templer.



Tempelet i nabolaget

 

Det ene mer imponerende enn det andre.
De med kinesisk avstamning har en egen evne til å gjøre arkitektur til en kunstart og her er en mengde templer som har et unikt utseende.
De bygger også svære buddafigurer, som ofte blir plassert på en fjelltopp.
Ofte er figuren ikke den alvorlige budda men den leende.

 


12 november


Døgnservice

Det gode med Hua Hin er at det til enhver tid er massasje tilgjengelig. Kommer smertene snikende er det bare å finne frem de rette telefonnummeret og massasjedamen kommer og gir full service.
Denne servicen er ikke alltid det beste for meg, fordi nå har røykesuget kommet med full styrke.

På telefon igår sa Patcheree at innhøstningen av risen er begynt. Noen hadde begynt for tidlig så risen ble ikke forskånet for regnet. Risen blir av dårlig kvalitet og prisen blir deretter. Heldigvis hadde ikke Patcheree skjært risen enda, så de siste krampetrekningene fra regntiden har hun unngått.

Risen er helt avhengig av tørrvær om den skal holde førsteklasses kvalitet.

De som allerede allerede hadde skjært risen ble løpende rundt for å dekke risen med plast for å gjøre skaden mindre. Men når risen først har blitt for våt, så er det dyrefor og prisen per tonn deretter.

Jeg blir fortalt at i dette de senere årene har det vært vanskelig, for været eller klimaet har forandret seg.

Fremdeles er det politisk uro i Bangkok og at Thai baht er en så sterk valuta i disse krisetider er over min fatteevne. Hver dag skjer det noe politisk i Bangkok, og det er demonstranter dag og natt i gatene.

Tannbehandlingen min går fremover og neste gang skal jeg ha en tann innsatt. Kjeften er jo temmelig mishandlet akkurat nå, slik føles det i allefall.

I dag er det ingen massasje så jeg vil se om jeg kommer igjennom natten fri for krampe, eller om jeg må løfte på telefonrøret.

 

10 november

Suget etter massasje er større enn suget etter en røyk

 

Jeg har nå vært en lang periode i Hua Hin. Og i denne periode har savnet etter Patcherees hender vært stor. Hun har holdt mine vonde ledd i funksjon lenge og holdt krampen i beina på avstand. Jeg har vært rundt og forsøkt andre hender, men det har ikke vært det samme. Men en dag jeg var i sentrum av Hua Hin, hørte jeg en spe røst si - Øivind, jeg snudde meg og der var en kjenning fra nordøst. Hun har massert i minst like mange år som Patcheree og har samme skole. Hun spurte etter Patcheree selvfølgelig, men jeg fikk forklart henne at Patcheree var ikke kommet, at hun ville høste inn risen og vente til Jet var ferdig på skolen.

Jeg visste at hun drev freelansing i massasje her, men jeg visste også at hun hadde det meget travelt hver dag med massasje, men jeg håpet at hun ville finne tid til meg. Heldig for meg så hadde hun tid og jeg organiserte meg etter hennes timeplan.

Jeg følte meg UTMERKET etter to timer med massasje !




07 november

Det er er i et interessant område jeg har leid.
På andre siden av gaten, er det et vaskeri, en restaurant og taxi-holdeplass.
I gå-avstand har jeg en butikk som er åpen hele døgnet.
Ved siden av matvarebutikken er det en biljard-hall, en systue,
to nattklubber og et dansk reisebyrau.


Så i dette området kan pengene forsvinne fort om en er ubetenksom.


Om morgenen blir jeg sittende foran huset og ser på alle aktivitetene. Vaskeridamen, en langlegget ung dame, sender ungen på skolen og deretter setter hun igang med vasken. Hun først ut, deretter er det restauranten. Her er det ikke en langlegget dame, men en dame på min alder som sender meg et svært tannlaust smil. Hele tiden kjører det motorsykler forbi, da det er en skole i nærheten. Fra kl.6 til kl.10 er det ganske stor trafikk i gaten og jeg holder meg da inne i hagen.


06 november

Fremdeles er suget tilstede

Jeg har nå levd en stund i Hua Hin. Det var deilig å komme vekk fra Lompuk, fra oksene, kyrne og alle hønsene som løper i beina på deg. Jeg hadde nok kakling i huset og omkring fra mennesker, om jeg ikke skulle ha det fra hønsene også. Det er noe helt annet her ned i Hua Hin. Her er det mange fler mennesker enn dyr, her er det gater istedenfor stier og store kjøpesentre med belysning istedet for små butikker med uten lys, kafeer og restauranter som servere annet enn Isan mat, supper med chilli, fisk knødd sammen med chilli og andre varienter som salad med chilli. Chillimat er sterk kost for magen og lysten for å slukke flammen med en eller mange øl er alltid til stede. Her i Hua Hin kan en få mat fra alle verdenskanter og du kan variere kostholdet mye mer. Dessuten så har jeg Lars og Thai boende i nærheten og der kan jeg gå å spise. Lars er en god kokk og Thai er en villig elev. Ofte er det meget fristende å spise middag hos han Lars, og jeg er så lat at jeg går dit nesten hver dag - om ikke hver dag.I gaten hvor jeg bor skjer det noe hele tiden, og når jeg sitter i hagen og ser kommer lysten på røyken.

30 oktober

TIDSFORDRIV

 

Dagene går her i Hua Hin med til å kjøre motorsykkel, for jeg ønsker å se mest mulig her. Stedet er kjent for å ha mange flotte steder for turistene, så jeg ønsker både å se og fotografere.

I det uvanen med å stå tidlig opp er i meg fremdeles, så det blir mange lange morgenturer før jeg drar over til Lars og Thai.

Der blir jeg ofte sittende i mange timer å snakke. Det har vært et lenge savn å snakke norsk for oss begge.

I går kveld var jeg hos tannlegen forresten, det hadde vært et lenge ønske, men ut i nordøst-provinsen finnes det ikke store utvalget. Her i Hua Hin er det mange tannleger som har lært seg god engelsk og deres assistenter snakker også engelsk.

Jeg hadde mistet nok en tann. Det blir mange etterhvert, så jeg har vurdert et implantat. Jeg fikk et kostnadsoverslag og etter en nøye overveielse vil jeg forsøke. Det er ikke billig, men det
er billigere enn hjemme. Det skal bli spennende.



27 oktober

Det har ikke blitt noe bading enda.

En av grunnene jeg ville ha et hus i Hua Hin, er at det lett tilgjengelig med å bade i sjøen. Stranden strekker seg flere kilometer begge veier fra Hua Hin.

Men jeg har ikke tatt denne stranden i bruk enda, da jeg fremdeles lider av ettervirkninger av matforgiftingen.

Jeg spiser lite og heldigvis for det. jeg er blitt feit etter at jeg sluttet å røyke. Alle legger på seg, sier de som har sluttet før meg, men det er ingen trøst, det er heller en belastning.

Fedmen blir jo en ekstra belastning for beina og psyken iallefall.


Jeg har vært heldig med huset. To store soverom og to toaletter, to små soverom og et stort kjøkken og stue. Det hele koster rundt 3500,- kroner i måneden, avhengig av kursen. Ønsker jeg skandinavisk frokost så er det en dansk restaurant  i gåavstand fra huset, pluss at det er en mengde thai-restauranter, vaskeri rett over gaten og butikk som holder åpent 16 timer i døgnet. Ja, hva mer ønsker en.

Håper at Patcheree får risen i hus så hun kommer nedover.

Jeg har vært mye sammen Lars og Thai, det er deilig å snakke norsk og spise mat tilberedt på norske manerer. Lars er en forbanna god kokk og Thai har lært å ta etter. I går hadde atter et godt måltid,
så jeg var både sen og tung da jeg kjørte hjem.

 

25 oktober

ENDERLIG - VED HAVET

I forrige uke pakket jeg kofferten og drog til Hua Hin.

Det er ikke noe dramatikk, for det å komme nærmere sjøen
for en tid, er et ønske jeg lenge har hatt.


Patcheree vil komme ut på nyåret,
da er risen i hus og Jet kan skifte skole.

Andy og Ond kjørte meg til Hua Hin, jeg trengte en Pick up for å få bagasjen med meg. Jeg har leid huset for et år og det ligger ca. 10 minutter fra stranden og 10 minutter fra Lars. Turen nedover gikk kjempeflott. De kjørte vekselvis så det var ingen unødvendig stopp.


Vi stoppet bare for å spise. Rundt en time fra Hua Hin fant Andy en god restaurant som han kjente til og hvor jeg kunne være sikker på maten. Vel, jeg valgte sjømat, den smakte godt, saa jeg langet godt innpå.

Alt var vel når vi kjørte videre til Lars, det var han som hadde nøkkelen til huset, da han hadde også funnet stedet sammen med Tai. Huset var veldig stort og var også skikkelig rengjort etter de andre leieboerne.
Vi satte oss ut i hagen og delte noen øl. Andy og Ond skulle være noen dager her i Hua Hin så begge skulle bo i huset.

Etter en slurk fikk jeg fryktelig magesmerter og svetten sprang frem på pannen. Jeg måtte bare løpe på toalettet og bli sittende.

Jeg svimte av på skålen og våknet av at Lars skrek navnet mitt.
Han hjalp meg til seng og der ble jeg liggende
mens de andre fant seg til rette.

Tai hentet
medisin og tvang den i meg.
Det var det siste jeg husker.

Neste dag var jeg mye bedre, men fremdeles hadde jeg kvalme og magesmerter og suget etter røyk var jævlig, da jeg var sulten og samtidig ikke sulten, for magen var fremdeles som et urolig hav.


17 oktober

 

Den siste uke har det vært forholdsvis stille med fester.
Selvfølgelig stopper ikke alt brått,for det tar noen dager for å roe ned det hele.

Munkene er veldig sulten etter fasten så det blir mat
nesten hver dag til dem.

Var en gang sammen med Patcheree og Martins familie til klosteret, på avslutningsdagen for fasten. Jeg ønsket å se om det var arrangert på samme måte i nabolandsbyen til Lam Puk. Stort sett var det likt, fant jeg ut. Kvinnene lager svære riskokos kake, det hele forberedes i svære panner og røres på det vis at kvinnene går rundt gryten, slik vi går rundt juletreet, bare at de ikke holder hverandre i hånden, men har svære bambusstokker i hendene som de stikker ned i gryta.

Det ser jævlig urenslig ut og lite appetittvennlig, men det smaker søtt,
altfor søtt for meg heldigvis.

Idag er jeg så gammel at jeg sier ifra når jeg ikke liker det


Ellers har Andy og jeg vært over grensen til Kambodsja, jeg ville se om denne tvisten mellom Thailand og Kambodia er så alvorlig som det sies på fjernsynet her nede. De aller siste dagene er 2 soldater drept i en grensekonflikt rundt et kloster. Jeg fikk ikke ta bilder desverre, men ellers så jeg ingen forskjell fra forrige gang.



 

11 oktober  

Nye Festdager

Først var det min 70 årsdag som ble feiret på høvelig vis og så kom Jet sin dag (Patcherees sønn) og deretter en nær slektning sin dag. I tillegg er det nye festdager – og hver av dem har noe med troen å gjøre.


" Kathin" er en tid for å gjøre gode gjerninger etter
"ock phansa" (munkenes fastetid).

På denne tiden drar mange sammen til et kloster langt hjemmenfra,

hvor de mediterer og gir fotside kapper og andre nødvendige ting til munkene. Disse dagene etter fasten er det ofte giftermål og fester.

Disse dagene har for Patcheree vært veldig travle
og for meg veldig kostbare.

Hun har slett ikke vært interessert i hva som skjer i Bangkok og langt ifra hva som skjer ellers i verden. Hun er ikke alene om dette, politisk har de ingenting å tape om det går så eller så. De fleste har likevel aldri hatt penger, så de taper ingenting. Så lenge de har mat hver dag og et sted å sove, så er de ok. Foreløbig får jeg jo pensjonen, så Patcheree og hennes familie har det slik de har hatt de siste årene.




07 oktober

Dagen jeg ble 70 år ung


Enda en milepel og jeg føler meg slett ikke så gammel som 70 år.

Her nede har forresten mine naboer vanskelig for å tro
at jeg er så gammel, og jeg føler meg smigret.

I min alder må har man lov å føle seg smigret.

Martin en finsk venn av meg hadde dager i forveien for min syttiårsdag at han ville arrangere fest for meg hjemme hos ham.

Jeg og familien skulle bare være ferdig festkledd kl.2 og han ville hente meg og familien og eventuelle andre venner som var på besøk.
Vi kunne overnatte hos ham om vi ønsket.

Klokken to kom transporten og vi alle kjørte til Martin, og når vi svingte inn på tunet hans ble vi alle ønsket velkommen med musikk og champagne. Jeg fikk både blomster og gaver.
Jeg ble nesten ille berørt av all oppmerksomheten.

Martin og kone hadde laget en finsk aften.
Det vil si en masse god mat og masse gode drinker.

Andy kom også heldigvis, så vi hadde transport hjem om vi ønsket.
Er det noen som kan feste så er det finner og kmeer og her hadde en begge deler, så jeg følte meg som en tyveåring igjen.
Patcheree var overrasket og storkoste seg, men når klokken krøp over midnatt, ville hun hjem og det ønsket jeg også. Heldigvis var Andy edru og han ønsket også å komme seg hjem.

Vi forlot selskapet og syttiårsdagen var et tilbakelagt stadium,
men festen forsatte ble det meg fortalt.



06 oktober

Ny politikk, nye konflikter.

Å bo i et land hvor demokratiet er så misforstått, blir vanskelig over tid. Heldigvis er det mulig å få en avis for engelsktalende.
Avisen ”Bangkok Post” er nøytral og dessuten veldig kritisk til det demokratiet som er i Thailand, og de underliggende konflikter
blir stadig belyst gjennom god journalistikk.

Det er faktisk rart at avisen kommer ut hver dag.

Den siste uke har jeg vært i begravelse, feiret den nye "Punjaien",
kjørt Patcheree til klosteret og hjulpet til med saftproduksjon.

Det er vanskelig å gjøre Patcheree arbeidsløs.
Hele tiden nye ideer og nye utgifter.

Jeg kjøpte en veldig god saftmaskin i Norge og brakte den med meg hit. Nå har endelig Patcheree tatt motet seg opp til å bruke den og hun produser saft i litervis. Hun vil selge i den lokale forretningen, men foreløpig er det nok til oss. Men saftmaskinen er veldig populær, så Patcheree låner maskinen vekk til både naboer og slektninger.

Hun kaller dette å markedsføre saften. Jeg håper bare at maskinen ikke blir ødelagt før vi har hatt nytte av den.

Noi var på besøk, men nå har hun reist til Hua Hin. Der venter hun på Glen. De to skal reise sammen til Canada. Hun skal være der minst i tre måneder. Patcheree dro med henne til Korat og kom tilbake samme dag. Hun sa ingenting om hennes reise til meg, så jeg var temmelig forbanna. Men p.g.a hennes smil og varme, så glemmer en lett hva problemet egentlig var. Demokratisk er det ikke å reise sånn uten videre,
så det kan lett oppstå konflikter.





30 september

Sandonta

Sandonta er en uke med gaver til de eldre og munkene og andre, og Patcheree er gavmild hele året, men denne uke er det vanskelig for meg å følge med hennes tankegang. Hun spandere i hytt og vær ikke bare til de eldre, men også til de som ikke trenger det. Men å argumentere med henne at hun må handle ansvarlig, det er som kaste vann på gåsen.

Hun bruker et buddistisk argument: "Gavmildhet i ånd, sinn og handling
er det første skritt mot å la alle levende vesener få være like,
for i ekte gavmildhet finner vi medfølelse.

Den er uløselig knyttet til behovet for å handle ansvarlig i alle ting.
Hver lille vennlige handling du gjør,
er et mektig skritt
mot gradvis likhet for alt liv på jord.

I går igjen forsvant Patcheree til klosteret. Egentlig ville hun avgårde rett etter midnatt og være der hele natten å meditere under veiledning av sjefsmunken. Kvelden i forveien forberedte hun mat for munkene og seg selv og gikk tidlig til sengs. Jeg ble sittende utover kvelden å se på tv og gikk sent til sengs. Da jeg våknet kl 02 trodde jeg at Patcheree allerede var forsvunnet, men den gang ei. Hun sov tungt og jeg lot henne sove.
Hun våknet noen timer senere. Jeg var på min mosjonstur,
og da jeg kom hjem var hun forsvunnet.
Jeg måtte hente motorsykkelen, den hadde jeg forlatt hjemme hos Martin, da jeg ikke ønsket å kjøre hjem i mørket.
Vi hadde vært på besøk hos dem kvelden i forveien.
Ringte Martin og ba ham hente meg. Martin kom med familien og heldigvis – da de kom, kom også Patcheree. Konen til Martin og Patch er gode venner så de ble hjemme og jeg og Martin dro. Det er godt å snakke norsk. Selvom han er finne, snakker han godt norsk. Han har vært sjømann på norske båter. I dag jobber han halve året i Sverige og bor her halve året. Sykkelen ble hentet og vi ble hjemme hos meg etterpå.

Damene laget middag og vi koste oss og snakket om Sandonta, hvilke vi begge synes at respekten de viser for de døde er langt mer enn den respekten de viser for de levende. Det koster oss mye penger. Munkene skal ha både penger og mat i mange dager. Det forventes av oss utlendinger at vi gir mest. Våre koner
kan ikke miste ansikt. 

 

25 september

 

Den nye landsbyhøvdingen har samme tendens til å vekke landsbyen med en fryktelig  kattemusikk. Jeg trodde idet hun var yngre og kvinne, at hun ville modernesere, og ikke gå inn i de samme rutinene som før,
men den gang ei.

Klokken 6 om morgenen blir alle vekket med en musikk
som kan drepe all glede med å stå opp.

Vi har også fått et nytt vanntårn i landsbyen. Tanken er høyt over jorden og der på toppen er nye høytalerne montert, så nå kan ingen unngå å bli vekket. I samme øyeblikk musikken setter igang, setter også hundene igang. Jeg vet ikke hvem som prøver å være best på høye ulyder, men for oss som heller vil ha en langsom oppvekking er det rene helvete.

Vel 1 time holder de på og jeg er nesten sikker på at selv de døde blir vekket. Patcheree har vært svært opptatt av regnværet for det har regnet meget. Alle magasinene er fulle og i Surin er rismarkene blitt til innsjøer. Heldigvis her i Lompuk - som er den høyestliggende landsbyen - så er bøndene blitt spart for å miste avlingene. Men det har vært et kav for dem å lede vannet vekk. 



24 september

 

Valgdagen

Valgdag  i  Lompuk

Det er nesten obligatorisk å stemme når du er hjemme.
Alle over 18 år har stemmerett.
Det finnes ikke noe program hva de forskjellige kandidater står for, men alle kandidater vil gjøre det bedre. Om den siste landsbyhøvdingen hadde sagt ja til å stå en periode mer , tror jeg han ville bli valgt.

Han var rettferdig og lite korrupt, han drakk ikke annet enn Cola og vann, dessuten hdde han en sterk rettferdighetssans.
Han var flink å løse huslige problemer.

Før var skolehuset brukt som valglokale, men i år ble landsbyens forsamlingshus brukt, og her var også opptellingen av stemmene, og urnene var under politiets beskyttelse.

Politiet kom fra nabobygden.
Det var et veldig jevnt valg, men kvinnen vant. Den som hadde fallt i unåde hos Patcheree fikk færrest stemmer. Patcheree og Not var begge for kvinnelandsbyhøvding og de var meget tilfreds med valget. Det står enda til å see om vi har gjort det riktige valget. Men for landsbyens menn, blir det sikkert vanskelig å forholde seg til en kvinne,
som har makt i et manns-samfunn.



 

21 september

I august/september har det skjedd store ting i landsbyen, det har vært valg av ny "Punjab" – dvs. landsbyhøvding. Landsbyhøvdingen har mistet mye makt i de senere årene, men likevel er det en viktig jobb. Før løste de nesten alle problemer - også med lokale kriminelle, men nå er det mest husbråk og tvister over grenser. Det er bare sivile saker landsbyhøvdingen tar seg av i dag. Det var tre kandidater, to menn og en kvinne. For meg var det viktig å få en kvinne i forsetet, da blir det kanskje et bedre miljø. Jeg ba Patcheree om å gå og se hvordan det så ut hjemme hos kandidatene, om de hadde ryddig i hagen og rent i huset.

Kanditatene driver en kampanje med å invitere til fest.

For Patcheree fallt den ene kanditaten i hennes unåde fordi han tilbød drikkevarer. Hagen var også rotete, huset var ikke rent nok og når han ikke kan holde sitt eget i orden, hvordan skal han greie å holde orden i landsbyen. De fleste i Patcherees familie ville ha en mann, men for en gangs skyld var Patcheree enig med meg, så hun gikk å snakket til potensielle velgere om å prøve en kvinne. Det ble spandert en del øl fra Patcherees side, korrupsjon ja, men en unskyldig sådan. Hun drev på en hel uke og jeg så gjennom fingrene på konsumøkningen av øl.


 

15 september  



Reise til grensen av Laos

Andy og jeg ville bare komme oss vekk fra Lempok. Vi hadde selvfølgelig i tankene å reise alene og la konene bli hjemme å ta vare på hus og unger og hunder. Men når de forstod at vi ville reise på alvor alene,
ble det fart i å arrangere hjelp hjemme slik at de også kunne komme.
Vi var heldig Pacheree og jeg, Noi - datteren til Patch var på vei hjem på besøk og ville være over helgen og en uke deretter, så alt med pass av Jet og hunder ordnet seg selv. Det gikk like lett for Andy og Not, søsteren tok seg av sønnen for weekenden. Dermed ble vi fire istedenfor for to som planlagt, og det eneste vi menn fikk bestemme var reiseruten og betale.
Jeg hadde lenge ønsket å besøke
treffpunktet mellom Moon River og Mekong River.

På dette punktet forlater Moon River Thailand og renner inn i Mekong River og fra her forsvinner Mekong/Moon inn i Laos og deretter videre til Cambodia og Vietnam for å ende turen i havet.
Stedet er Klong Chiam, ligger helt ved elvebredden til Mekong .

Vi utlendinger får ikke reise på elven her, da Laos er på andre siden av elven og det er ikke et offisiellt grenseovergang på stedet. Uhyre lett å smugle her for både Thaiene og Laosene, men vi utlendinger får ikke engang låne en båt.

Vi fant oss et overnattingsted helt nede ved Mekong og deretter dro vi på sightseeing tur i den nasjonale parken. Forresten det østligste punktet i Thailand. Vi spiste og drakk og riktig koste oss her.

Fisken smaker her og er i normal størrelse for oss nordmenn.

 

 

12 september


Været og politikken

I Thailand er både politikken og været like vanskelig å se en dag fremover. Det har ikke roet seg enda politisk, det skal være nyvalg i kongressen, og Samak/Thaksin fløyen kan igjen vinne. Her snakker penger mer enn noe annet. Politiske medpillere kan bli motspillere i neste øyeblikk. Samak/Thaksin gruppen reiste ut av Bangkok og delte ut penger villig vekk. Hensikten vet vi alle, Samak ville vise at folket var med ham, og det hadde han. Det er utrolig hva 500,- baht (rundt 50 kroner) gjør.

Været er også ustabilt. Det har regnet i strie strømmer og mye ris har gått tapt. Patcheree har vært flittig med å lede vannet vekk fra åkeren, men nå må regnet ta slutt,  fordi nå er det ikke flere steder å lede vannet til.

13.juli 2008

Plastikktønnene fylles opp

Det er mange som driver med innhenting av Nuni, så det gjelder om å være først. Her i distriktet er det brennevin som lages av saften og de selger ikke Nuni som helsedrikke, selv om mange her vil si at det er nettopp det det er for en sulten sjel. De har heller ikke tid å vente i et og et halvt år til Nuni er ferdig gjæret. Når du leser om Nuni på internett, skriver ingen at det er en gjæringsprosess drikke. Det tilføyes sukker, ganske mye sukker, 1kg rå sukker til 3kg Nuni. At smaken er forskjellig kommer nok av smaks-tilsetninger som produsentene holder tett ved sitt hjerte. Det gjør også Patcheree, det er en familie oppskrift og slik skal det være.



12.juli 2008

Fullt kjør med innhøstningen

Nå arbeider Patcheree og søsteren veldig godt sammen.  Patcheree betaler godt og selv om søsteren er eldst i familien har hun funnet ut at et samarbeide på Patcherees betingelser er det lureste. Hun tjener mer og arbeidet er lettere enn å arbeide på rismarken. De raser avgårde på motorsykkelen min og sondere terrenget hvor de kan kjøpe Nuni.
I skogen er trærne spredt rundt omkring og veldig utilgjengelig. 
Det er bedre å betale litt å få hjelp til innhøstningen.
De to skal ikke dø i synden, hele dagen hente frukten og deretter hjem å vaske, veie og dele opp og legge Nunien i plastcontainere.
Jeg blir bare trett ved å se den energi de putter i produksjonen.
Jeg selv dro med Andy til Surin. Han skulle hente sine eksamenpapirer
og jeg skulle ingenting. Broren hans kom med også. Selvfølgelig var ikke papirene ferdig til avhenting. Vi kjørte omkring i Surin og koste oss. Det er mange steder jeg ikke har vært i Surin, så det var mange nye steder å se.
Tilslutt ringte Andy for å høre om papirene var ferdig og kunne hentes.
Nei, de var ikke kommet og ønsket han papirene før helgen måtte han til Songkla, ca 100 km fra Surin.
Tilslutt fikk han papirene og jeg fikk en sightseeingtur jeg sent vil glemme.

 

Sjåføren, Andys bror Ond


11.juli 2008

Det skal ikke være enkelt

Andy og jeg trodde vi kunne få tak i store plastikk-tønner i Prasat, men den gang ei. Alle som handlet dette hadde sluttet. Det var ingen penger å tjene på salg av tønner. Kineserne, som eier de fleste butikker i Prasat, er ikke slike handelsmenn som oppbevare ikke salgbare varer. Vi måtte bare kjøre videre til Surin. Jeg hadde også kjøpt en sykkel for noen dager siden. Sykler i Thailand er ikke produsert for tunge og feite øivind, jeg måtte gjøre noen modifikasjoner. Så første stopp i Prasat var et sveisevverksted. Jeg måtte forlenge setestangen og heve rattet, ellers kunne jeg ikke bruke sykkelen. Jeg hadde kjøpt den største de hadde, men avstanden fra pedalene til sete var for kort. Jeg kunne ikke strekke ut beina, og det var nesten umulig å pedale ivei. Jeg leverte sykkelen fra meg og dro til Surin for å lete etter plastikktønner.
Det er godt å ha en kjentmann med seg for det er ikke alltid lett å finne den rette butikken for en Thai, men da kan dere tenke dere hvordan det er for en utlending som ikke snakker språket. Flere timer etterpå fant vi omsider en butikk som hadde det jeg ønsket. Etter handelen var gjort reiste vi til en kafeshop og nøt frokost.
Kjørte tilbake til Prasat, hentet sykkelen og dro hjem.  Prøvde forresten sykkelen, og løsningen med å heve både styre og sete var vellykket. Patcheree og søsteren var ikke kommet tilbake, så jeg ble med Andy for en øl. Langt senere kom de begge to hjem med en mengde "Nuni". De satte igang med engang å preservere frukten. De holdt på til langt på natt.


10.juli 2008

Igjen et nytt prosjekt

Hun hadde snakket med sin datter, Noi. Hun bor og arbeider i HuaHin, et feriested for langtidsferiende utlendinger og weekend turister fraa Bangkok. Hun driver sammen med en veninne en liten butikk, Noi maler negler og veninna driver fotmassasje. En dag ble det snakk om helseprodukter og Noi som hadde et par liter av "Nuni-saft" som moren hadde laget for et år siden med seg på arbeid,tok hun fram på ei hylle. Noen  hadde spurt hva det var hun drakk, fortalte hun som sant var "Nuni". Kunden hadde hørt om "Nuni" ønsket å forsøke. Hun ble vilt begeistredt og kjøpte alt sammen.
Prisen var slett ikke dårlig.
Kunden driver en helseforetning i HuaHin og hun bestillte allt hva Patcheree hadde laget. Vi må pakke og sende det så snart som mulig. Jeg bare håper at interessen varer lenger enn en uke.
Følgende var vi på kjøperunde hos de som ikke allerede har laget selv til hjemmebruk. De som vokser vilt i skogen er ikke store nok for salgproduksjon, de brukes til smaktilsetning til saften som kommer frukten som er dyrket i hagen.
I går var det jeg som kjørte rundt  med Patcheree, hun visste hvor hun skulle gå. Nabobygdene Tatiaw og Klod er det mange som har trærne i hagen og plukker bare den frukten de selv bruker. Når du tilfører sukker da blir det god alkohol, og det er det frukten blir brukt til for det meste.
I dag tok hun søsteren med, jeg var en sinke i innhøstningen tror jeg. Søsteren Pa er den eldste i familien og har vært fryktelig sjalu på Patcheree, hun har sett på at vi har bygget et moderne hus, mens hun bor i et lite hus med ingen toalett , ingen dusj og åpningene i huset er det blikkflak. Mannen hennes drikker opp det han tjener og han har en lei tendens til å mishandle sin familie.
Vel, de to reiste sammen med min motorsykkel tidlig om morgenen, jeg og Andy dro til Prasat og kjøpte det som skal til for å drive produksjon.

 

Nuni ferdigvasket og klargjort for deling



9.juli 2008

Å vente på regnværet

I går hadde Patcheree tid å kjøre rundt omkring å vise meg steder hvor hun er kjent. Vi venter på regnværet. Hun vil ikke gjødsle risen under tørrvær, hun har gjort allt ferdig til gjødsling. Risåkeren er fri fra gress men vokser sent grunnet mangel på gjødsel. Dette å gjødsle på riktig tidspunkt er veldig viktig, risen er veldig ømfindtlig i begynelsen av vekstperioden. Den kan få for mye vann og drukne eller den får for mye gjødsel og svir opp.
Vel idet hun venter på det riktige tidspunkt, kjørte vi omkring og så på hva andre har gjort, dette å se om andre er mer vellykket eller mindre vellykket med dyrkingen, synes å være et samtale emne i den lokale forretningen. Mange godter seg over andres uflaks. Men når de har snakket og mobbet hverandre går de sammen og hjelper hverandre for å rette opp tingene, og ofte ser du landsbyens kvinner som planter ris fra hånd der det trengs.
Vi kjørte rundt i flere timer og endte opp hos Andy til slutt. Tenkte vi kunne ha et par øl før vi dro hjem. Jeg dro i den lokale butikken og kjøpte og når jeg kom tilbake var de allerede igang med å
løpe etter noen ender som vi kunne lage mat. Å fange og drepe er mannens arbeid, og noen ganger koker også mannen. Denne gang var det broren til Aandy "Ond"  som hjalp Andy å koke, Patcheree og jeg satt oss ned og tok en øl og prat, og når nesten alt var klar for servering kom "Not" konen til Andy, hun kom fra arbeid i Surin. Og så kom regnet. Det øste ned i minst en time, så Patcheree jublet, i morgen er det gjødsling.

 

Dette er hva alle ønsker å se. Risplanting med hånd.



8.juli 2008

Nok en dag uten Mr. Marlboro

Nå har det vært tre fester etter hverandre. Første fest var en voksen mann skulle i kloster en "Sukhwan Nak Seremoni"  Denne seremoni er den mest thai Buddhistiske ritualer. Rikere familien er jo mer festiviteter og flere munker og elefanter enkelt sagt. Elefanter er symbol på styrke og klokskap her i området og har en god råd vil det alltid være elefanter til stede under slike seremonier.
Patcheree deltar i alle felles aktiviter og denne seremoni var holdt i samfunnhuset og sammen med de fleste i bygda ble hun der. Men mannen hadde familie i tre landsbyer så elefantene og munkene ledet veien til neste landsby med de mest ivrige tilskuere som følge.

Spisingen og drikkingen var ikke ferdig enda,
denne aktiviteten ble bare forflyttet til en annen landsby.

Jeg og Andy ble værende igjen i Lempuk og vi gikk hjem til han
og her ble vi til våre respektive kom tilbake.
Det var så sent at vi bestemte oss for å gå hjem. Men Andy og jeg bestemte oss for å forsette dagen etterpå.
Slik ble det og helgen gikk som det suste og suget for en røyk er fremdeles sterk til stede.

 

Matpause for elefanten


6.juli 2008

I går dro jeg igjen avgårde inn i et virvar av ukjente stier for meg,
men jeg hadde en kjentmann med meg.
Han Andy lekte i skogen når han var liten, dessuten var hans familie stor og mange av dem hadde ryddet seg boplass i jungelen. Det var adskillig lettere å gjøre dette for 100 år siden enn idag. Grenseområdet har alltid vært mer eller mindre uttilgjengelig.

 

Du finner ikke mange rotløse sjeler som meg som søker for ny begynnelse inne i jungelen.  Mennesker du treffer der har dype røtter og lever ganske isolert fra resten av befolkningen i Prasat. De dyrker ris til eget forbruk på lånte jorder. Henter noe småfisk fra rismarken eller fra vannene som ligger spredt omkring. De lever på absolutt minimum og har ingen forståelse av det som foregår. De er folkesky og gjemmer seg vekk når de hører en bil eller motorsykkel. Men å finne slike boplasser gjør livet mitt spennende.
De er blitt vant med å kjempe seg igjennom livet og aksepterer livet med stoisk ro uten å klage og syte, og når jeg forsøker å få kontakt ser de på meg med nysgjerrighet.


5.juli 2008

Fremdeles roter jeg omkring

Tåkehavet har alltid tiltrukket meg. Det å være omhyllet av tung tåke var en utfordring som gir meg en spenning i kroppen. På mange måter er det den samme følelse og spenning når jeg kjører inn i jungelen. En er mye mer observant, legger merke til de nære omgivelser og lytter til de mange ukjente lyder. Samtidig lærer en å kjøre forsiktig på stien. Denne delen av Thailand har alltid vært lite besøkt av utlendinger, og her ligger mye historie gjemt og glemt. Snakket med en munk om dette, og han fortalte meg at det var best så. La fortiden være fortid, ingenting godt kommer ut av det.
Men så var det denne følelse da.

Etter å ha kjørt frem og tilbake på mange stier i mange retninger til mitt kjente utgangspunkt, gjorde jeg vendereis til Lempuk. På veien traff jeg Stig og han fulgte etter hjem. Satt fra meg motorsykkelen og kjørte hjem til Stig, han har kjøpt stor flatskjerm som jeg ønsket å se. Dessuten har han en annen leverandør for internett, samme utstyret og servicen veldig bra, så jeg har vært inne på tanken og skifte leverandør.
Han viste meg rundt der han bodde, og han har alltid gode historier å fortelle. Etter noen øl på hans lille kosestue, dro vi hjem til meg. Patcheree hadde leitet etter nøkkelen til hus og sykkel og var ikke særlig håppy med min nye gjemmeplass. Hun fant ikke nøklene, men hun serverte oss og tok en øl sammen med oss. De glemmer fort thaidamene.

 

Stig


4.juli 2008

På ville veier

Etter råd fra Morten igjen kom jeg på rett kjøl igjen. Jeg er forbanna heldig som har en venn som han.
Det er flere her som har spurt etter hjemmesiden min her, og da jeg idag var på besøk hos en av dem, fant jeg alt i orden med hjemmesiden. Han driver å snuser omkring for oss andre om vi ønsker å vite noe om Thailand.
Igår igjen var jeg på ukjente steder. Jeg holder på med en undersøkelse om smuglerveier til Kampotcha. Det er så mange veier der inne i jungelen og ikke alle veier fører frem der jeg ønsker. Fulgte en sti rett østover som jeg var helt sikker på endte i Kambotcha, men den gang ei og jeg endte opp i ingenmannsland. Hadde jeg ikke hatt kompasset med meg , hadde jeg fremdeles vært i jungelen og kjørt i ring. Det er også vanskelig å spørre om hjelp når en ikke snakker språket, og det er ikke alltid lurt å stoppe sykkelen  å spørr. Fattigdommen er stor og vi som drar inn i jungelen er et lett bytte, er det meg fortalt. Omsider fant jeg hovedveien og en butikk, der jeg ble fortalt at jeg var på videvanke og hadde en lang vei hjem.

 

Hjelpesmenn


3.juli 2008


Fremdeles er det lite som skjer. I går var jeg på en fotosafari. Patcheree er for tiden i rismarken. Det er en venninne som står som arbeidsgiver, og da er det ikke penger som teller for Patcheree, det er sludringen.

Arbeid på rismarken er den lokale avis, her blir det utvekslet sladder og annet. Kommer en derifra uten å ha hørt det siste, da er du sløv. I går kom Patcheree helt i hundre og fortalte meg jeg behøvde ikke treffe liaison soldaten, her i landsbyen var det en munk som viste alt om perioden Pol Pot. Selvfølgelig hadde jeg vært en samtaleevne og Patcheree hadde vel fortalt om min interesse i historie. Men det som lå bak er at hun ikke vil at jeg skal treffe denne liason-soldaten igjen. Dama er farlig pen og snakker godt engelsk. Men jeg vil selvfølgelig treffe henne igjen, munken forlanger mye penger for opplysningene og notatbøkene som han er eier av. Jeg er ikke interessert i å betale noe i utgangspunktet.

Men det er mye grums som kan komme til overflaten, det var mye umotivert avlivning på begge sider av grensen. Kanskje er det derfor at ingen vil prate om denne perioden.




2 juli 2008


Det er ikke så mye som hender nå. Patcheree arbeider på rismarken og jeg blir stort sett sittende hjemme og suge på fingeren. Jeg har jo sluttet å suge på røyken. Men i går tok jeg meg en lang tur med Andy. Han tok meg på plasser jeg ikke har vært før. Han har familie overalt så det ble mange stopp i området rundt Surin. Alle synes å være fattige, jeg ser ingen rikdom i nær fremtid. De som har mulighet har dradd til andre land og til Bangkok for å finne arbeid, og det blir bare gamle mennesker som meg igjen i landsbyene.

Men mens vi kjørte omkring ringte Sarika, hun som var et av mange forbindelser mellom røde Kmeh, thai og amerikanerne. Hun ville så gjerne treffe oss igjen og fortelle meg om hennes liv. Jeg har nå en konkret avtale med henne, i nærmeste fremtid vil hun ta meg med på de hemmelige stier inn i Kambotcha fra Thailand. Dette vil være en fin tilvekst til mine opplevelser. Heldigvis er livet full av overraskelser.

 


1 juli 2008


Dette med å slå tiden i hel

Patcheree har gått på rismarken med mange andre landsbyinnbyggere.
Det er det siste jordet i landsbyen. De hjelper hverandre og lønnen er svært liten. Noen kilo ris eller egg utover vinteren. Dette er halvt dugnad. Når Patcheree trenger hjelp da er det full betaling og ingen dugnad.  Slik opplever alle utlendinger som er boende her. Vi skal betale full pris. Dette kan være frustrerende men forståelig, men det som Patcheree sier, de har barn som skal på skolen, busspenger og bøker må betales, og selvfølgelig er det matpenger. Når den eneste inntektskilden er ris må en hjelpe hverandre, og de som kan betale må betale. Utlendingene har fluss’ med penger, bare å se hvordan de bor.

 

Dagene går og suget består

Jeg feirer dagen, det er to måneder siden jeg tok min siste røyk. Men Mr. Marlboro har fremdeles stor plass i mitt hjerte. Det er vel som Siggen sa, suget blir du aldri kvitt men lysten til å leve med reine lunger og uten tobakkslukt hengende i klærne nok for at du holder ut nok en dag.

Smertene etter fallet hos Per i Surin slipper også langsom taket, så alt begynner å falle på plass igjen. Jeg er i stand til å bevege meg uten særlige smertehindringer.

Patcheree er begynt med et nytt prosjekt, så alt faller på plass. Hun har vært i skogen med en svoger  og hentet store tunge røtter fra skogen, disse bruker hun å lage et slags gjerde av. Selve stokkene er brukt som blomsterpotte og gjerde blir ganske dekorativt. Dette å være i aktivitet er helt nødvendig for henne Jeg visste at det å få en bostedsbok var ingen enkel affære, her er det snakk om å gi lunsj-penger til de rette personer. Jeg fikk ikke boken før helgen og måtte i dag ta turen innom folkeregisteret. Nye folk bak kontorpulten og nye papirer som manglet, men det kunne la seg ordne om jeg gav et lite bidrag til lønnen. Det måtte gjøres diskré.

De la annet arbeid til side og begynte med min adressebok. Nå manglet det ikke noen papirer. Nå var det bare underskriften fra den store sjef som manglet. Jeg vet ikke når boken er ferdig, men jeg håper en gang i neste uke. Min lommebok er mye lettere da.

 

 

13.juni 2008

Dagene flyr av gårde og jeg blir hengende etter med å skrive om det daglige. Patcheree kom med Andy og meg til Surin på en kjøperunde. Jeg hadde bestemt at vi trengte møbler i etasje, jeg hadde spurt selvfølelig hva Patcheree ønsket, men hun er ikke vant med den slags tenking. På soverommet sover en og det å sitte å nyte stillheten i et soverom, det kjenner hun ikke . Vanligvis er det å slukke lyset og gå til sengs  med engang.  Lese på sengen eller lese i det heletatt er bortkastet tid. Hun hadde lenge spurt etter en massasje stol, så dette stod også på programmet. Av gårde for vi tidlig om morgenen, rett etter Jet var sendt på skolen. Vi var flere steder men til slutt endte vi opp i Indisit, et stort møbelsenter. Vi var heldig, her var det salg på enkelte varer, og den salongen som falt i Patcheree smak var på salg. Grunnet fargen var den satt kraftig ned i pris. Kjøpte også et skrivebord, så det blir bedre å arbeide. Neste stopp var en massasje stol, og her måtte vi i en spesialforetning. Når valget er stort mister Patcheree oversikten, og hun vil gjerne ha alt.
Det er her jeg setter inn bremseklossene.
Hun fikk sin stol som hun lenge hadde snakket om.

Massasje stolen tok vi med oss, men de andre møblene ville forretningen bringe mot at jeg betalte bensinpenger.



27.juni 2008


Alt var så enkelt med bostadsboken. Jeg skulle neste dag bare hente den på folkeregisterkontoret og det var det.

Men slik å fungere det ikke her i Thailand, her blir det sagt en ting og det vil ikke stemme overens med det som skjer.  . Andy og jeg dro neste dag til folkeregister som avtalt, men her var verken den personen vi skulle møte eller boken til stede. Vi fikk beskjed å komme sent om ettermiddagen eller neste dag. Vel, jeg hadde intet hastverk og fredagen er en alt for travel dag i folkeregisteret. Så jeg slo meg til ro med at kanskje neste uke vil alt være i orden. Vi hadde samme tanke, i tok resten av til komme oss vekk fra Lempuk.

Jeg hadde lenge ønsket å komme meg sørover til en landsby, hvor de har et museum for Kmeh kvinnelige arbeidsredskaper. Det er jo helt utrolig hvilke vevstoler de bruker, moderniseringen av silkeproduksjonen er ikke akkurat satt i høygir, og fremdeles er det mange som bruker som deres forfedre har gjort. Fikk tatt noen bilder og fikk pratet med noen veversker. De skulle bare gjøre ferdig hva de hadde begynt på og så dra på rismarken.

Vi to forsatte rundturen før vi vendte nesen hjemover. Først handle i Big C et moderne kjøpesenter i Surin.

Kom hjem og der satt Stig og ventet på meg, og Patcheree var i full gang med å servere han øl.

Han kjenner en masse mennesker og dessuten snakker han Kmeh, så han sitter inne med mange opplysninger som ofte går meg hus forbi og kanskje ikke ønsker å få ,men han og Patcheree var godt i gang med øldrikking og utveksle sladder så Andy og jeg sluttet oss til selskapet. Kvelden ble lang og underholdende og heldigvis dro han hjem før fotballkampen begynte.




26.juni 2008


En dag med komplikasjoner


I dag skulle det skje, jeg hadde ordnet med Andy og bil og ”Punjaien.”  Landsbyhøvdingen ”Punjaien”, Andy og Patcheree måtte være med til folkeregisteret for å undertegne papirene og bevitne at jeg bodde i Lempuk og at jeg var Øivind eknes. Dette med å bevitne bostedadresse er meget viktig, for med boken får jeg en masse rettigheter som gjør livet atskillig lettere å bo i Thailand.

Det å bli innskrevet i manntallet gjør at jeg ikke er så utsatt for korrupsjon. Selvfølgelig koster det rikelig på veien frem, slik at det forkorter ventetiden, og disse pengene får jeg ingen kvittering for. De kaller det mat kuponger, vi vesten kaller det smørningsmidler. Men vil oppnå noe uten forsinkelser, som kan varer lenge og vel, da er det bedre å betale mat kuponger. Alt gikk som det skulle uten forsinkelser, boken gjøres klar til avhenting og i morgen kan jeg bare vandre inn på kontoret og uten å stå i kø, hente bostedsadresseboken. Pacheree og Punjaien hadde gjort sin jobb så de sa farvel og Andy og jeg forsatte rundgangen.

Bilsakkyndige er litt utenom Prasat, Prakhon Chai, så vi måtte skynde oss før de tok lunsj. Her er det også en masse papirarbeid som skal gjøres før testen skal gjennomføres. Andy er en flink snakker, så heldigvis var han med inn på testrommet, han er translatør. Hvert spørsmål som ble gitt svarte jeg på engelsk til Andy og Andy gav de riktige svarene om jeg svarte galt. Prøven gikk helt flott.

Kjøringen tok jeg meg selv av, reaksjonstestene også, og her passerte jeg med glans. Men da jeg skulle hente sertifikatene, hadde jentene funnet ut at mitt navn var stavet feil eller ikke stemnet overens med passet. Det nyttet ikke noen forklaringer om staveringen, de ville ha en bekreftelse fra i migrasjonskontoret i Kap Choeng. Dette er Thailand, og her nyttet det ikke med matkupunger. De var unge og helt kommet inn i systemet, matkuponger.

Andy og jeg måtte tilbake til Kap Choeng for å ordne opp i bokstaveringen og heldigvis for meg var det en jeg kjente fra før på kontoret. Hun er flink i engelsk og har en humoristisk sans som jeg er på bølgelengde med. Hun lo av det hele og skrev den nødvendige korreksjon, og hun sa at hun ville telefonere til bilsakkyndige og forklare at det var ingen feilstavering.

Vel vi Andy og jeg kastet oss i bilen og dro tilbake i full fart. Jeg ønsket sertifikatene i dag og ikke i morgen.

Enden på visen er at jeg  har nå begge sertifikater, motorsykkel og bilkjøring og bostedsadressebok.

 

 

24.juni 2008   

Fremdeles skriker kroppen etter røyk, men nå er det lett å holde seg ifra, tenk om jeg skulle få en hostebye nå med de smertene i brystet. Jeg ville falle skrikende om på gulvet. Nok en fordel med å slutte å røyke, ingen hosting og harking mer.

De siste dagene har vært rolige, ingen motorsykkel tur ingen innkjøp, jeg har stort sett vært hjemme og synes synd på meg selv.

I dag hadde jeg bestilt Andy for at han skulle kjøre meg til forskjellige kontorer, jeg har forskjellige ting jeg må ordne utenom visum. Jeg må på folkeregisteret og melde min adresse, slik at det mye lettere å reise omkring i Thailand. Jeg får en bostedadresse – bok, og på mange måter erstatter den passet.

Så Andy, Patcheree og jeg dro rundt i de forskjellige offentlige kontorer og ordne med papirer. Jeg ville ordne sertifikat for bil og motorsykkel, så det var mye papirarbeid. Dette med å få thai sertifikat bostdadresse-bok åpner mange dører. Jeg kan leie bil, jeg kan kjøpe bil i mitt navn og jeg kan reise over grensen til nabolandene uten å ha passet med hele tiden.

Andy kom og vi dro av gårde til kontorene og ordnet opp. Patcheree var med og hun også fikk en snev av kunnskap om hva de trenger fra en utlending. Vi alle ble passelig lei av det hele og vi bestemte oss og gjøre alt ferdig i morgen.

Vi tok resten av dagen fri, og i den drepende varmen vandret vi til en uterestaurant ved et stort vann og koste oss der i flere timer.



Utelivet
Siggen og Suni dro av gårde. Siggen hadde fått visum. Vi kjørte av gårde med motorsykkel, og Siggen for over grensen til Kambodsja og tilbake igjen. Denne vendereise over grensen er helt unødvendig, men alle parter er fornøyd. Visumet til Kambodsja koster penger, her må en betale for å få stemplet, og så tilbake til Thailand, visumet her koster penger. Så er det meget aktive barn som både stjeler og tigger, dette koster penger og så har en de som hjelper til med det formelle skriving og oversettingen.
Denne turen koster, men resultatet var at Sigurd fikk en måned lengre opphold. Tilbaketuren gikk greit.

:



17.juni 2008

Hele tiden er det noe!


I dag den 17.juni da jeg kom tilbake fra Prasat og var i gang med å klippe hunden, fikk vi en meget sint ung dame på  besøk. Jeg forstod ikke hva som ble sagt, men plutselig var Noi i full slåstekamp med den unge dame. Patcheree blandet seg inn og vi hadde tre damer rullende i hagen. Å prøve skille de sinte unge damer var en umulighet. Til slutt måtte både Peter og jeg bruke kløkt for å få de fra hverandre, før noen skadet seg. Kjeften gikk som en mitraljøse og det ene stygge ordet fulgte det andre. Til slutt kom den lokale politi og truet med et døgns opphold i cella.

Den sinte unge dame var drittfull og da hun satte seg på sykkelen  skulle politiet ha grepet inn, men de var gamle kjente.

Jeg fikk historien til slutt av Noi, det var fra den tiden hun arbeidet Phuket, og det var snakk om stjålne penger. Dette skjedde mange år siden og var oppe og avgjort også for lenge siden. Men av ren frustrasjon at hun hadde ikke penger og Noi ville ikke låne henne, kom det til denne konfrontasjon.

. Nå sitter det tre politimenn i hagen. De kom for å få en rapport om hendelsen, men de forsyner vel med øl og brennevin og koser seg med damene. Dette er Thailand i et nøtteskal.

Damen er hjemme og sover ut rusen, mens politiet blir ruset på mitt brennevin.





En slåstekamp med alvorlige konsekvenser

Sigurd fortalte at hundene oppførte seg veldig rart om natten. Jeg sov oppe så jeg hørte ingenting. Men både Suni og Siggen hadde hørte en underlig bjeffing. De tenkte ikke noe over det før vi fikk høre at det hadde en ung gutt om natten hadde angrepet en medarbeider på anlegget med kniv. Det hele hadde startet med matkrangel. Arbeiderne har ikke fått lønn på flere måneder, arbeidsgiveren kjøper mat og drikke eller for å si det riktig at arbeiderne kjøper på kreditt hos den lokale butikken. Så kom arbeidsgiveren for å betale, og det oppstod krangel mellom. Den ene mente at den andre hadde kjøpt varer og skrevet det på han.

Det hele roet seg ned så lenge arbeidsgiveren var der, men senere på natten etter mange flasker med brennevin begynte krangelen igjen Den yngste tok en kniv og gikk til angrep og før noen klarte å stoppe han, hadde han kuttet et dyp og stort snitt på halsen. Han hadde nærmest prøvd å halshugge personen han kranglet med.  Gutten satte seg på motorsykkelen og kjørte vekk sammen med sin kone.

Politiet kom selvfølgelig og så gjorde de andre øvrighetspersonene i bygda.

Politiet tok faren og moren med seg og satt de i fengsel, og der blir de til de kan skaffe penger for familien til den skadete. Han ble sendt til sykehuset i Surin og det koster penger. Han døde Fremdeles leiter de etter forbryteren, som nå er en morder. Livet var ikke til å redde. Så Sigurd og Suni fikk litt av en opplevelse. Det hele skjedde bare et par hundre meter fra huset.







Dette å få orden på Internet er ingen enkel affære. Det samme gjelder fjernsynet. De som solgte meg antennen, har lukket foretningen og er ikke å treffe. De har solgt mange antenner her i Prasat og Surin og områdene omkring. Men det de ikke opplyste om da de solgte antennen, var at de stjal signalene fra Filipine. Satellitten eies av  Filipine og Thailand nekter å betale bidrag til satellitten, dermed skifter filipine signalene svært ofte og vi som har kjøpt antenne i Surin, plager forretningen svært ofte med å spørre om frekvensen eller ”input kode”, og nå har de stengt foretningen og forandret telefonnummeret.

Det er ikke det samme med Internet, men her forsvinner signalene  svært ofte på grunn av kvaliteten på senderen. Det bør helst ikke regne for mye og slett ingen lyn og torden. Servicen er elendig og akkurat nå har jeg ventet i tre dager. Dersom du er en dag for sent betalingen så stenger de senderen uten videre. Om de tar en måned før de gjør noe må en betale for den tjenesten du ikke får. Dette er Thailand i et nøtteskal.





Det ble for mye

Tiden gikk fort i ”Green Garden” og når alkoholen går inn går vettet ut. Så jeg spanderte ikke bare på Kmeh-jenta, men også på meg selv. De andre drakk øl, drakk vi whisky Jeg må si hun tålte mye og hun drakk meg regelrett under bordet, heldigvis for meg så kjørte Stig meg hjem. Jeg har fremdeles ikke fått tak i om de andre ble boende i ”Green Garden”.
Det hele virker absurd.

Jeg våknet neste dag i sengen med smerter i hele kroppen, men ikke hodet. Det føltes jeg hadde blitt valset over. Det var tydelig at jeg må ha falt på turen til bil og fra bil til huset og i seng. Skrubb sår i hendene, kroppen var skamslått og jeg har fremdeles smerter hver gang jeg puster.

Jeg skal om ikke i dag kjøre til Stig å få full rapport om dagen og kvelden.

Patcheree har fortalt hvordan jeg kom skitten og fæl hjem.
Hun har ikke klaget, men sier neste gang vil hun være med.



Begravelse, gode og onde dager


To gutter døde i trafikkulykke, de kom fra fattige kår. Den ene var adoptivbarn fra Bangkok, ingen viste noe sympati for gutten. Han hadde bodd i Lempuk 17 år, men når jeg spurte om han, var alltid svaret det samme, han var flink å stjele. Det er ofte de negative egenskaper som blir snakket om. Den andre gutten var herifra, han var tretten år og var på god vei til å bli en tjuv og en kjeltring. De var på tyveri-runder sammen.




Å se noe annet

Vi hadde lenge planlagt å se Elefantlandsbyen, “Muwaan Chan” Stig ringte og spurte om jeg kunne tenke meg en tur. Vi kunne gjøre det som en god gammel familieutfart. Han har en bil med alle moderne tekniske løsninger for tropiske strøk. Elefantllandsbyen er ganske godt kjent turistmål. Det er et sted hvor de også trener opp elefanter til turistformål, de har også sykehus for elefanter og de har forestillinger for besøkende. Det kommer busslader med turister fra hele Thailand hele året.

Det tar cirka en time å kjøre fra Prasat til landsbyen, så vi startet tidlig. Selve bilturen var en sann fornøyelse å sitte i en sånn moderne bil, og Stig er en god sjåfør

Vi ankom forholdsvis tidlig og siden ingen av oss hadde spist frokost, var det først på programmet. Dette er et sjansespill hver gang å spise på ukjente steder for meg. Jeg må orientere meg om toalettforholdene først, er toalettet rent og nyvasket da er de renslige, og maten er sikker.

Vi fant et sted som synes å være på den sikre siden, og frokosten kom på bordet, og som alle Isan-måltider ble det bestilt en masse småretter med suppe som det viktigste. Jeg spiser suppen uten andre ingredienser, den er både god og mettende og vel kokt. Et sikkert valg

Det var mange elefanter i landsbyen. Det har med at mange elefanter som arbeider på de store turistseder som Phuket og Huahin i turistsesongen, har hvileperiode nå.

Jeg traff den samme elefanten som bar meg inn i hagen i Lempuk, og jeg tror faktisk den kjente meg igjen. Jeg gav dem begge rikelig med bananer, og det lune blikket som sier takk fikk jeg tilbake

Vi ble der hele dagen, og så flere forestillinger, dette er også en skole for driverne, slik at ikke alt blir 100 prosent riktig som ønsket, elefantene kan være ganske lunefull. Men de eldste elefantene får alt på skinner igjen ved hjelp de mest erfarne drivere. Det er ingen risiko med forestillingene, men det tar ofte lengre tid enn ventet.

Dagen gikk veldig fort, og vi måtte gjøre vendereis. Ungene var allerede langt inn i drømmeland da vi kom tilbake til Lempuk.

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

stig karlsen | Svar 16.08.2013 09.53

Ok...jeg drar nedover en tur neste mnd...stikker innom deg da..Ekri ba meg å hilse til dere..

stig karlsen | Svar 07.08.2013 22.43

Kona drar nedover 30 august..er det noe du behøver/ønsker av norsk mat/kaffe så gi meg beskjed så tar hun det med seg til deg...

øyvind eknes 16.08.2013 04.44

Jeg er selv i norge og vender nesen hjemover snart. Så jeg tar med meg det som trengs, men ellers takk. Du skal vel sydover du også snart.

stig karlsen | Svar 27.12.2012 13.32

Heisann..var hjemme hos deg i Slutten av August...men ingen hjemme..fikk til og med høre at du var avgått med døden..ser at du koser deg..god jul...STIG!

Jan | Svar 14.05.2012 19.25

Ring +47 98882306
Jan

øyvind eknes 05.06.2012 05.51

a forsøkt å ringe deg mange ganger, men får ingen svar

Jan | Svar 13.05.2012 13.44

Kan du ringe oss

øyvind eknes 14.05.2012 13.49

jeg kan, men har ikke telefonnummeret ditt

Wenche | Svar 27.04.2010 01.07

Jeg liker godt å lese om livet ditt i Thailand

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

07.11 | 17:55

Oj....frister lite ja. Bra du kom deg heim igjen.

...
19.12 | 08:41

God jul til deg og Patch Øivin! Vi har same "frysepinne"-fenomen! Våre gjester fraus mindre i Noreg med like mange "blå" der, som raude her i nordavind. Ull på!

...
28.03 | 22:31

Hei,er dere ferdig med huset?

...
02.09 | 22:36

Stå på Øyvind......håper huset blir flott når dere blir ferdig.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE